Kontinentet hvor konspirasjonene er virkelige

Historien inneholder en rekke konspirasjoner som gir troverdighet til konspirasjonsteorier. I forholdet mellom USA og Latin-Amerika er det vanskelig å skille mellom renkespill, påvirkning og maktkamp.

«Spørsmålet melder seg hele tiden: Hvis vi ikke hadde Latin-Amerika ved vår side, ville situasjonen vår vært dramatisk. Uten tilgang til latinamerikanske varer og markeder, ville USA vært en annenrangs makt,» skrev journalisten Herbert Matthews i New York Times i 1959. Disse bekymringene skapte på begynnelsen av 1900-tallet ideen om Latin-Amerika som USAs bakgård – som må beskyttes og underkastes for enhver pris. Opprinnelsen til prosjektet var solidarisk: I 1823 kritiserte president James Monroe den europeiske imperialismen og utropte et «Amerika for amerikanerne». Men Monroe-doktrinen, som den ble hetende, ble etter hvert til et redskap for å sikre Nord-Amerikas dominans over Sør-Amerika.

USAs tidvis voldelige, tidvis diskrete ekspansjon i Latin-Amerika har i så stor grad formet kontinentets historie at mange fortsatt ser Washingtons svarte hånd bak alle hindringer de progressive myndighetene støter på. Når latinamerikanske regjeringer trenger noen å skylde på for problemer på hjemmebane, holder de seg ikke alltid for gode for å forsyne seg av denne anti-imperialistiske kilden, og flørter iblant med konspirasjonsteorier. Samtidig skal det sies at antiamerikanismen ikke kommer som lyn fra klar himmel over kontinentet til José Marti:1 Den er et resultat av over femti år med svært reell innblanding, utallige skitne triks og virkelige komplotter, og et åpenbart ønske om hegemoni som har gitt ulike historiske utslag.

I 1846–1848 robbet naboen i nord Mexico for halvparten av territoriet sitt. Mellom 1898 og 1934 grep amerikanske soldater inn 26 ganger i Sentral-Amerika, hvor de styrtet presidenter og innsatte nye. På denne tiden ble Cuba og Puerto Rico (1898) satt under amerikansk administrasjon, og USA tok også kontroll over kanalen i den tidligere kolombianske provinsen Panamá (1903). Dette innledet en fase med militær imperialisme som skulle bistå «dollardiplomatiet» og amerikanske selskapers tilraning av naturressurser, blant andre United Fruit Company (grunnlagt i 1899).


Makt gjennom markedet

Men USAs imperialistiske verktøyskrin var ikke nødvendigvis en våpenfabrikk. I 1924 sa Woodrow Wilsons utenriksminister Robert Lansing:

«Vi må forlate ideen om å installere en amerikansk borger som president for Mexico, for det vil lede oss, nok en gang, til krig. Løsningen krever mer tid: Vi må åpne dørene til universitetene våre for unge, ambisiøse meksikanere og lære dem den amerikanske levemåten, våre verdier og respekt for USAs lederskap. […] Over tid vil disse unge menneskene få viktige posisjoner og vil etter hvert overta presidentmakten. Og uten at USA må ut med et rødt øre eller løsne et eneste skudd, vil de gjøre som vi vil, og gjøre det bedre og mer radikalt enn vi ville gjort det selv.»2 Universitetene ble dermed åpnet, men uten at soldatene ble arbeidsledige av den grunn. I 1927 opprettet US Marines en nasjonalgarde i Nicaragua hvor de plasserte den framtidige diktatoren Anastasio Somoza i ledelsen.

Med den kalde krigen utviklet USA en ny doktrine, kalt «nasjonal sikkerhet». Sjokkbølgen etter den kubanske revolusjonen i 1959, framveksten av marxistiske geriljabevegelser – spesielt i El Salvador og Colombia – og frigjøringsteologien, forsøket på en «chilensk vei til sosialismen» (1970–1973) og sandinist-opprøret i Nicaragua (1979) ansporet USA til et antikommunistisk korstog.

Frigitte arkiver viser at CIA (opprettet i 1947) og Pentagon var rede til å gjøre det meste: mediekampanjer for å skape uro, finansiering av opposisjonelle, økonomisk kvelning, infiltrering av militærstyrker, støtte til kontrarevolusjonære paramilitære grupper. USA støttet aktivt blodige statskupp (Guatemala i 1954, Brasil i 1964, Chile i 1973, Argentina i 1976) og invasjonsforsøk (mot Cuba i 1961, Den dominikanske republikk i 1965). Fidel Castro ble alene utsatt for 638 drapsforsøk fra 1959 til 2000. De hemmelige tjenestenes fantasi kjente ingen grenser: gift, eksploderende sigarer, riggede fotoapparater. USA påtok seg dessuten å utdanne mange hundre latinamerikanske offiserer på School of Americas. De hyret inn agenter og utstyr (radioer, forhørsmanualer) til Operasjon Condor som ble lansert i 1975. Operasjonen var en slags internasjonal for diktaturer på den sørlige halvkule, som fanget, torturerte og likviderte opposisjonelle verden over.3

På dette området er Richard Nixons (1969–1974) kampanje mot den chilenske presidenten Salvador Allende et skoleeksempel. Selv før sosialistlederen tiltrådte i november 1970 organiserte CIA, USAs ambassade og utenriksminister Henry Kissinger et stort nettverk av hemmelige operasjoner for å styrte Allende. Allerede i oktober tok CIA kontakt med kuppvillige i hæren, deriblant general Roberto Viaux. Samtidig ble situasjonen «modnet» med internasjonal boikott og sabotasje (blant annet finansiering av lastebilstreiken i oktober 1972). Og ikke minst fikk de mest konservative kristeligdemokratiske lederne og den chilenske høyresiden sjenerøs støtte, i likhet med opposisjonsmediene. Ifølge en rapport fra USAs senat «brukte CIA 1,5 millioner dollar på El Mercurio, landets største avis og en viktig kanal for propaganda mot Allende».4 Avisens eier, Agustin Edwards, er tidligere CIA-kollaboratør.


Gamle og nye metoder

Med slutten på borgerkrigene i Sentral-Amerika og overgangen til demokrati i sør, byttet USA våpen. Med «Washington-konsensusen» og de nyliberale latinamerikanske demokratiene på 1990-tallet forsøkte USA å sikre sitt hegemoni gjennom markedet. I 1994 foreslo Bill Clinton å opprette et frihandelsområde på hele kontinentet (FTAA). «Målet vårt er å sikre amerikanske selskaper kontroll over et område som strekker seg fra Nordpolen til Antarktis,» avslørte utenriksminister Colin Powell noen år senere. Men Washington hadde ikke regnet med at folket ville avvise denne politikken eller at progressive regjeringer skulle dukke opp i regionen. I 2005 ble FTAA forkastet. Integrasjonen mellom landene i regionen ble trappet opp, på bekostning av USA som ble holdt utenfor, med Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) i 2008 og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Celac) i 2010.

Barack Obama har ikke brutt med de grunnleggende prinsippene her. Memorandumene om en «nasjonal sikkerhetsstrategi» fra 2010 og 2015 understreker at Latin-Amerika fortsatt er en prioritet for USA, spesielt med tanke på energiforsyning – noe som forklarer hvorfor USA er så besatt av Venezuela – og militær kontroll over kontinentet. Siden 2008 har nye baser og elektroniske overvåkingssystemer blitt etablert, spesielt hos den usvikelige alliansepartneren Colombia. Pentagon-eksperter tenker fortsatt regionen ut fra prinsippene Nicholas Spykman etablerte i 1942:5 på den ene siden et direkte innflytelsesområde med Mexico, Det karibiske hav og Sentral-Amerika, på den andre de store landene i Sør-Amerika (spesielt Brasil, Chile og Argentina) som man må unngå at slår seg sammen. Her anses frihandelsavtaler som langt mer effektive enn mer direkte innblanding. Den nylige tilnærmingen mellom USA og Cuba, som skal bryte USAs økende isolasjon i regionen og åpne et nytt marked, inngår også i dette perspektivet. USA bruker diplomatiet for å beholde overtaket i et mangfoldig Latin-Amerika som er stadig mer vendt mot Asia og oppglødd av en rekke sosiale motstandsbevegelser.

Kampen mot de latinamerikanske regjeringene som USA kaller populistiske, baserer seg nå i all hovedsak på soft power: «bearbeide» den offentlige opinionen gjennom private medier og et nettverk av ikke-statlige organisasjoner og stiftelser som får flere titalls millioner dollar i året for å «støtte demokratiet», slik det ble gjort under «fargerevolusjonene» i Øst-Europa. 12. mars i år kritiserte Venezuelas parlamentspresident, Diosdado Cabello, rollen Miriam Kornblith, Latin-Amerika-direktør for National Endowment for Democracy (NED), har spilt i finansieringen av opposisjonen. Han kritiserte også hennes støtte til anti-chavistiske fagforeninger og organisasjoner.

31. mars 1997 rapporterte New York Times at NED hadde blitt opprettet for å «gjøre i full offentlighet det som CIA har gjort diskret i flere tiår». Dokumenter WikiLeaks har offentliggjort viser at USA har finansiert den venezuelanske opposisjonen helt siden Hugo Chavez kom til makten i 1988. I 2013 frøs Ecuadors president Rafael Correa alt samarbeid med den amerikanske statlige bistandsorganisasjonen USAID, mens hans bolivianske kollega Evo Morales utviste denne «uavhengige» organisasjonen fordi han mente den «konspirerte» mot ham.

USAs utenriksdepartement har ikke forlatt sine gamle metoder, noe statskuppet mot Chávez i april 2002 viser. I Honduras (2009) og Paraguay (2012) har «grunnlovskupp» blitt støttet av lokale oligarker og USA.6 Metoden består i å avsette demokratisk valgte ledere som er for initiativrike, med støtte fra deler av nasjonalforsamlingene. Komplott eller maktkamp? Forskjellen kan være forsvinnende liten.

Oversatt av R.N.

Franck Gaudichaud er førsteamanuensis ved universitetet Grenoble-Alpes og leder for foreningen France-Amérique latine (FAL).