Forbud og fordommer

En bil kjører forbi i Oran med vinduene åpne og en rai-låt på full guffe: «Du elsker meg, OK baby / Jeg later som jeg tror det, habibi / Mitt hjerte sier at jeg elsker deg, men jeg kjenner deg dårlig.» Den unge mannen som kjører bilen og sier at han er heterofil, har ingen problemer med Cheikh Mamidous legning som sangeren ikke legger skjul på. «Normalt», sier han. «Musikken er bra. Det er det eneste som teller, ikke sant?» Alle vet at noen sangere lever utenfor normen, men det er en del av mystikken rundt kabaretene, rai-klubbene som er kjent for å være steder med både alkohol, prostitusjon og homofili, men som blir tolerert så lenge de holder seg i utkanten av det gode lag.

Selv om det er en kjentsak at homofili finnes også i Algerie, må homofile holde seg til miljøet sitt, og de fleste unngår å snakke om det. Det algeriske samfunnet er heteronormativt så det holder: Familien, skolen, religionen og loven innprenter fra barnsben av at gutter og jenter må følge normen med ekteskap og reproduksjon som voksenlivets mål og mening. Når homofili nevnes blir det framstilt som en sykdom som krever psykiatri eller en imam. Det hender også at Vesten anklages for å eksportere hit en homoidentitet som ikke finnes i Algerie og dermed vekker homofobi hos myndighetene eller de mest konservative delene av samfunnet. I juli i fjor kritiserte også den arabisktalende pressen den britiske ambassaden for å ha heist regnbueflagget i forbindelse med en Pride-parade i London. (…)