/

Palestinerne står oppreist

Et folk vil alltid svare på voldelig undertrykkelse med voldelig motstand, så lenge det ikke er knust og fullstendig underkastet.

De siste femten årene har Gaza blitt utsatt for fem straffetokter: «Sommerregn» i 2006, «Støpt bly» i 2008–2009, «Forsvarssøyle» i 2012, «Beskyttende kant» i 2014 og «Murens voktere» i 2021. Israel har valgt å gi disse militær-operasjonene slike navn for å få det til å framstå som om det er angriperne som er under beleiring.

I femten år har de samme folkene lirt av seg de samme slagordene for å forsvare den samme avstraffelsen av innbyggerne på Gaza. For styrkeforholdene er så ute av proporsjoner at det blir feil å kalle det for en «krig». På den ene siden en av verdens mektigste og best utstyrte hærer, med grenseløs støtte fra USA, som når som helst kan blokkere fiendens territorium både til sjøs og til lands. På den andre siden finnes det ikke en eneste panservogn, ingen bombefly, ingen krigsskip og ingen støtte (annet enn verbalt) fra et eneste land. Derfor var det absurd å høre Israels ambassadør i Frankrike beskylde palestinerne for å ha begått «en av de verste krigsforbrytelsene i det 21. århundret».1Daniel Saada, på Europe 1, 12. mai 2021. Mot en slik anklage holder det å påpeke antall ofre på hver side i disse fem konfliktene.

I femten år har israelerne, som alle har fått med seg, «gjengjeldt» eller «besvart» aggresjonen de er utsatt for. For historien de forteller starter aldri et sekund før en av deres soldater blir bortført eller en rakett blir skutt mot dem. I hendelsesforløpet utelukker de alltid sin konstante trakassering av palestinerne, de permanente kontrollpostene, militærokkupasjonen, blokaden av et område uten en operativ flyplass, separasjonsmuren, raseringen av palestinernes hjem og den stadige utvidelsen av bosetningene på palestinsk land.

Selv om Hamas skulle forsvinne, vil alt dette fortsette. Det vet Israel godt, som har hjulpet organisasjonen fram og også kanalisert midler til den. Men Israel er åpenbart tjent med å dytte denne fienden foran seg. Den gjør at israelerne kan framstille et folks kamp for en egen stat som terroristisk aggresjon fra en messiansk religiøs organisasjon. De israelske myndighetene visste selvsagt at islamistbevegelsen ville reagere, da de sendte sitt brutale politi mot troende muslimer utenfor Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem 7. mai.

Uansett hvor åpenbart kynisk statsminister Benjamin Netanyahus operasjon var, fikk han ture fram uhindret. Ingen FN-resolusjoner (som Israel uansett nok en gang ville ignorert), ingen sanksjoner, ingen hjemkalling av ambassadører. I likhet med USA, gjentok EU bare noen av den israelske høyresidens talepunkter. Den franske regjeringen våknet kun – med støtte fra partileder Marine Le Pen (Nasjonal samling), den mediekåte «filosofen» Bernard-Henri Lévy og Paris-ordfører Anne Hidalgo (Sosialistpartiet) – for å forby en solidaritetsmarkering med palestinerne. Alt tyder på at jo mektigere, mer dominerende og mindre demokratisk Israel blir, jo mer legger verden seg for landets føtter.

Men, som de fem «krigene» viser, er denne diplomatiske jernkuppelen ikke nok til å stilne motstanden. Et folk vil alltid svare på voldelig undertrykkelse med voldelig motstand, så lenge det ikke er knust og fullstendig underkastet. Det palestinske folket står oppreist.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0