Et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd?

FN representerer en av det 20. århundrets viktigste nyvinninger. Organisasjonen er fremfor alt blitt et ufravikelig redskap for forvaltning av et stadig større mangfold av problemer. Multilateralismen, det vil si nasjonenes arbeid med hverandre, fremstår som en nødvendighet tatt i betraktning at de fleste problemstillinger har en global dimensjon. Å tro at det kunne være mulig å forestille seg et unilateralt hegemoni, er absurd.
Selv om statene stadig disponerer over de fleste beslutningsmyndighetene, utgjør samarbeidet mellom regjeringer imidlertid ikke lenger den eneste dimensjonen i det internasjonale samarbeidet: nye relasjoner skapes mellom regjeringsinstansene og de frittstående aktørene. Statssuvereniteten blir stadig mer innskrenket, ikke bare av de økonomiske og finansielle kreftene som utøver sitt press, men også – noe den raske utviklingen av World Social Forum i Porto Alegre viser – av et stadig økende antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og borgere som engasjerer seg i dem. FN-pakten var forøvrig en forløper for dette: det var den som innførte termen NGO (non-governmental organisation) ved å tilkjenne disse en rådgivende rolle i organisasjonen.
Derfor er det også takket være FNs virksomhet at disse nye kreftene har dukket opp, spesielt de siste ti årene av det 20. århundret. I 1945 var det kun fagforeninger, enkelte menneskerettighetsorganisasjoner samt de parlamentariske organisasjonene som var tilstede på den internasjonale scenen… I stadig økende grad kom så andre organisasjonstyper til syne, ikke bare i nord, men også i sør, spesielt i Brasil og i Afrika. Denne veldige aktiviteten er også den symbolisert gjennom World Social Forum, som fra år til år blir stadig mer omfattende, og som holder sitt neste møte i Bombay i 2004.
Til tross for ovennevnte vitalitet har vi imidlertid ennå ikke funnet en måte å gi NGOene en mer effektiv adgang til selve regjeringsinstansene på. Hvilken rolle kunne for eksempel et verdenssenat eller en verdensforening av borgere spille? Hvilke representasjonsformer kunne vi komme til enighet om? Dette er et viktig problem, for det er ekstremt vanskelig å finne én sann legitimitet i disse bevegelsenes mangfold. Allerede nå kan vi i det minste gjøre nytte av alt det bevegelsene tilfører ved sin alterglobalisering1 basert på folkelig engasjement, moralske verdier og menneskerettigheter.

juli 2003

De grunnleggende rettighetene har en sentral plass i FNs arbeid, og organisasjonen burde kunne garantere at disse respekteres. Strukturer som Menneskerettighetskommisjonen og Høykommissariatet for menneskerettigheter eksisterer allerede, og gjør det mulig å øve press på land som begår overtramp på menneskets rettigheter. Men FNs effektivitet må likevel forbedres. Hvordan? Ved å gi «skarpere tenner» til internasjonale konvensjoner og pakter (om frihet, miljø eller helse…). Hvordan kan vi for eksempel på verdensbasis forestille oss en like effektiv instans som Europarådet, hvor Europadomstolen sanksjonerer brudd på fundamentale menneskerettigheter?2 Til forskjell fra hva som skjer i Europa, eksisterer det nemlig ikke på internasjonalt nivå en samme grad av demokratiske fellesverdier, og heller ikke felles styringsprinsipper som kunne legitimere opprettelsen av en slik instans.3 Og hvordan ville man dessuten kunne stille et fattig land som Peru eller Fiji for retten – på grunn av brudd på normer for helsestell, bolig eller utdannelse?
Vi må altså arbeide for en gradvis felleserkjennelse på verdensbasis, og gi FN-pakten en utøvende kraft. Paktens innledning fastsetter omfattende mål for organisasjonen: fred og sikkerhet, utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjonene med basis i like rettigheter og befolkningenes selvbestemmelse, internasjonalt samarbeid for å løse problemer av økonomisk, sosial og menneskelig art. Derfor har det blitt opprettet spesialorganer som dekker alle områder, og som har som fellesoppgave å handle til beste for menneskeheten.
En kan altså si at instansene finnes, at prosedyrene finnes, og at det er den politiske viljen som mangler. På internasjonalt nivå eksisterer det for eksempel ikke en instans som Europakommisjonen, som kunne råde over sine egne ressurser og dermed kunne fremtvinge felles handling. Selv Sikkerhetsrådet – som forøvrig er FNs eneste ikke-demokratiske instans ettersom dets fem faste medlemmer innehar en overlegen posisjon – er avhengig av de midlene regjeringene bevilger. Der hvor det finnes en avtale mellom Statene om felles mål er ting i utvikling, selv om det viser seg å være mer komplisert når man er 191, enn når man er 15 eller 25! Derfor er ikke dette mulig. Opprettelsen av den Internasjonale straffedomstolen (ICC) i 2003 viser at Statene kan beslutte å kjempe mot overhengende farer som de i fellesskap har definert, og dermed akseptere å begrense eller oppgi sin suverenitet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal