USA

«The Muckrakers» – kampjournalistene

Det er lenge siden amerikansk presse anså det som sin plikt å avsløre korrupsjon, maktkonsentrasjon og utnytting, men leser man hundre år gammel amerikansk «møkkagraversjournalistikk», vandrer tankene lett til dagens multinasjonale selskaper. Men hvem skal i dag granske de mektige konglomeratene, når mediene selv inngår i dem?

Posted on

Grav der dere får beskjed om å grave! I 1990 gikk den amerikanske pressen «glipp av sparebankskandalen, den mest kostbare sløsingen med offentlige midler i hele USAs historie».1 Noen måneder senere, under Golfkrigen, ga pressen plass til alle de militære løgnene som var blitt kokt sammen i Pentagons kjøkkener. Grav der dere får beskjed om å grave! I 2000 bekreftet den amerikanske pressen sin blindhet ved å synge lovsanger til ære for korrupte selskaper som Enron. Tre år senere, under invasjonen i Irak, tok den amerikanske pressen seg sammen og ble synsk i det den kimte med alarmklokkene for å varsle om «masseødeleggelsesvåpen» – våpen som har vist seg umulig å finne.2 Skylapper for de mektiges maktmisbruk, løgnhistorier for å konsolidere makthavernes prosjekter – her har vi vår tids journalistikk!

«Når en hund biter et menneske, noe som skjer hver dag, er ikke det noen nyhet. Men hvis et menneske derimot biter en hund, så er det en nyhet.» Alle journalistskoler har tygget drøv på denne oppskriften på «sunn fornuft». Men pressen praktiserer den på ulike måter. Varmen om sommeren, bilkorkene i helgene og snøen om vinteren har aldri fylt spaltene og eteren slik som nå. Til gjengjeld er vanlige menneskers vanlige liv, deres kamper og den daglige utnyttelsen de opplever forsvunnet.3

Det har ikke bestandig vært slik. Før i tiden kunne journalistene undersøke disse temaene og skrive om dem. De klarte å gjøre noe mer enn å skrive av finpussede meldinger fra næringslivet og faksmeldinger oversendt fra rettsvesen og politi. I USA forbindes denne gullalderen med uttrykket «muckraking» eller «møkkagraving». Pennen spilte spagrepets rolle og ble brukt til å spavende møkka som hadde samlet seg ved foten av samfunnsstigen på grunn av de fornemme sosietetsbandittenes illgjerninger. Pennen gikk løs på herskerne, ikke på dem som gjorde motstand mot disse. De som drev med denne formen for journalistikk, hadde hendene fulle i et land Henry James for et århundre siden kalte et «gigantisk paradis for røvere, invadert av alle de giftige plantesortene som lidenskapen for penger kan frembringe». Hundre år siden, så fort tiden går…



Journalisten Ray Stannard Baker interesserte seg for tog den gangen. Togene var riktignok presise, men bak dem stod trustene. I desember 1905 ble trustene gjort til gjenstand for en granskning som satte fingeren på deres uhyrlige makt. Jernbaneselskapene tilhørte ofte banker i New York, store familier, «tyvbaroner», Morgan, Rockefeller. Den gangen var nesten alt avhengig av jernbanestasjonenes plassering og av fraktsatsene: prisene på varene, byenes fremvekst og velstand (se ramme). Jernbaneselskapene kunne favorisere enkelte firmaer, ruinere andre, inngå allianser seg imellom for lettere å kunne øke takstene, bestikke de folkevalgte for å skaffe seg konsesjoner og subsidier, drive eiendomsspekulasjon og jukse med regnskapene. Alt sammen uten den minste risiko. I forhold til dem var staten en dverg som kunne få plass i lommene deres. I vakre, pedagogiske og politiske vendinger beskrev Ray Stannard Baker mistenksomhetens kreftsvulst som tærte på en hel industri. «Et system som fører til så mye uhederlighet, kan trygt sies å være dårlig fra kjeller til loft,» avsluttet han.4 Han uttrykte én oppfatning, han brukte ikke silkehansker, han tok parti, han sloss.

Året etter ble det vedtatt en lov som regulerte jernbanetransporten. President Teddy Roosevelt tvang loven på industriledere som var altfor tungnemme til å begripe at den beskyttet dem mot det som verre var: «De tenker kortsiktig hvis de ikke forstår at å motsette seg denne loven er ensbetydende med å øke presset for å nasjonalisere jernbanen.»5 Sosialismen hadde nemlig vind i seilene. Minst like mye som undersøkende og oppegående journalistikk, var det frykten for revolusjon som tvang de herskende til høyst motvillig å gi demokratiet smuler av en makt de til da ikke hadde delt med noen.



Når en journalist avdekker lidelser barn utsettes for, kan han vekke lettvint medynk. Forfatteren av artiklene om dette temaet som ble publisert i Cosmopolitan i 1906, Edwin Markham, var først og fremst lærer og dikter. Inspirert av et maleri av Jean-François Millet, Mannen med hakken, begynte han å undersøke omstendighetene rundt de fremtidige voksne som allerede arbeidet i opptil 14 timer om dagen. Fra 1880 til 1900 økte omfanget av dette fenomenet til det seksdobbelte – industrien var i full blomst, og alle hender kunne brukes. Barna vokste derfor opp med «skrikene fra fabrikktrollet», «døve på grunn av maskinenes evige Niagara». «Hvorfor opplever de verken hvile, lek eller skolegang, bare denne dystre tilværelsen?» spurte Markham. «Står vi kanskje alle nakne og skjelver av kulde? Nei, aldri før har lagrene våre flommet til de grader over av fôr og jern.» Og så? Og så «har tallrike kapitalister i New England flyttet maskinene og fabrikkene sine sørover for å komme nærmere bomullsmarkene og vassdragene, men også – og det er skammelig å si det – spedbarnshendenes billige arbeidskraft. Sør-Carolina vever bomull for at Massachusetts skal kunne gå kledt i silke.»

Et århundre senere har geografien forandret seg. Nå skjer utflyttingene over landegrensene. Nike, selvfølgelig, men også Peugeot, Saint-Gobain, General Electric og «maquiladoras».6 Vil man ha engelskspråklige teleoperatører, oppretter man kontorer i India. Foretrekker man franskspråklige – hei, Senegal! – i påvente av at man finner noe enda billigere andre steder. Dessuten tyr man til innvandrere hvis illegale status er jevngod med visum for utbytting. Eller man tyr til innsatte i fengsler, som reserverer reiser for andre.

«De forteller oss at fabrikken må gi fortjeneste,» fortsatte Edwin Markham, «ellers kommer eierne til å protestere. Sjefen blir skjelt ut av styret før han tar arbeidsformannen i skole, og sistnevnte vender seg i sin tur mot arbeiderne. Det er en lang pisk, og enden av den lager render på barneryggene. Er det da forbausende at aksjene i bomullsfabrikkene gir et utbytte på 25, 35 eller til og med 50 prosent i året? Ja, mine herskaper, det lønner seg å male opp barnerygger til utbyttemel. 'Fjerner dere barnearbeidet, flytter vi til et annet sted, lyder den vanlige trusselen fra fabrikkeierne og deres lobbyister i parlamentenes korridorer. Og vi lever dessverre i en sivilisasjon hvor denne formen for utpressing lønner seg.»

Denne artikkelen er hundre år gammel, men man kan ikke lese den uten straks å tenke på de nyliberale politikerne våre, på dagens forkjempere for lønnsreduksjoner som er ment å skulle helbrede en innbilt «fransk forkjærlighet for arbeidsledighet» (Alain Minc)? Og hvorfor ikke ta med finansjournalistene på listen over de nye samfunnstrollene, de som sitter med blikket stivt klistret til børskursene og går god for enhver «reform», det vil si ethvert tilbakeskritt, ved å påberope seg utviklingen, «prisen på arbeidskraft», konkurransen eller «globaliseringen»?7



Uttrykket «muckrakers» henviser nesten alltid til Upton Sinclair og hans undersøkelse av de elendige arbeidsforholdene ved slakteriene i Chicago i 1906, til Jack Londons tekster om Avgrunnens folk, eller til John Steinbecks artikler i The San Francisco Examiner om omstreiferleirene i California. I dag har slakterier, fabrikker og «avgrunnens folk» forlatt strøkene hvor journalistene bor. Journalister som bekymrer seg desto mer utelukkende for den øvre middelklassens ve og vel fordi det knapt finnes noen folkelig eller revolusjonær presse lenger, og tidsskriftreklamen sikter seg inn mot de gode inntektene. Allerede i boken Det andre Amerika fra 1962 bemerket Michael Harrington at «noe av det viktigste med de fattige er at de er usynlige». Mediene hjelper til også her.

Når Steinbeck skildret individuelle tragedier, understreket han at de hadde sammenheng med en kollektiv historie: «Enkelte omstreifere klarer seg litt bedre, andre mye dårligere. Hvis noen mennesker stjeler, hvis hatet til de velkledte og veltilfredse vokser i dem, er det ingen vits i å forsøke å forklare det ut fra deres opprinnelse eller en brist i deres karakter.» I dag ville man trekke på skuldrene og hudflette klassekampjournalistikkens «sosiologiske unnskyldninger». Men hva annet enn et klassesamfunn lignet den amerikanske virkeligheten i oktober 1934, da The New York Post offentliggjorde uttalelsene til en av arbeidsgivernes håndgangne menn som kom med følgende forklaring etter å ha skaffet et jernbaneselskap 6000 drapsmenn: «Vi har 2500 rifler og massevis av ammunisjon til disposisjon, men å slå ned streiker er bare én av spesialitetene våre. Nå konsentrerer vi oss om forebyggende virksomhet. Jobben vår går ut på å gi ny tillit til de konservative arbeiderne og å diskreditere agitatorene og de radikale.» Det sistnevnte arbeidet er fortsatt nødvendig, men i dag er det journalistene som tar seg av det.



Den massive hallikvirksomheten i skyggen av Frihetsgudinnen var en av ingrediensene i det amerikanske samfunnet. En granskning George Kibbe Turner foretok om dette temaet i 1909, avslørte allerede i tittelen hva det dreide seg om, den var riktignok temmelig lang: «De fattiges døtre: En enkel historie om New York som den hvite slavehandelens verdenssenter med kommunestyrets hjelp» … Det ble nedsatt en granskningskommisjon, hvor John D. Rockefeller Jr. var et av medlemmene. Nå skulle almissene, mesenvirksomheten og etikken pynte på fasaden for denne industrifyrsten, etter at en annen reportasje hadde plukket fra hverandre skinnhelligheten og grådigheten hans.

Dette ble antagelig datidens Watergate-granskning, en av de mest kjente «undersøkende» artikkelseriene i hele «møkkagravingens» historie. Dagens journalister pålegges å skrive stadig kortere. Ida Tarbell skrev 18 artikler som hun kalte «Historien om Standard Oil». Den første kom i november 1902, den siste hele to år senere. Slik avsluttet hun historien sin: «Mr. Rockefeller har nådd sine mål ved å ty til makt og svindel. I stedet for å skape forakt, blir slike metoder mer og mer beundret. Dette er forresten logisk: Lovpriser man forretningslivets suksesser, blir de mennene som lykkes på samme måte som de i Standard Oil, utropt til nasjonale helter.»

For to år siden lovpriste den franske pressen Michel Bon og Jean-Marie Messier, uten å glemme at privatiseringene og bankfusjonene disse herrene sto bak kom til å skaffe den samme pressen lass på lass med bankreklame.8 Samtidig stilte Columbia Journalism Review følgende spørsmål til den amerikanske pressen: «Hvem skal nå spille Ida Tarbells rolle og gi støtet til en journalistikk som gransker de nye konglomeratene, slik som i 1900? Hvem skal gjøre det, ettersom vår tids Standard Oil er de samme mediekonsernene som sysselsetter oss?»9






1 Ellen Hume: «Why the Press Blew The S&L Scandal», The New York Times 24. mai 1990.
2 The New York Times utmerket seg i så måte. Jf. Russ Baker: «'Scoops' and Truth at the Times», The Nation, 23. juni 2003.
3 Bare i 2001 omkom 257 lønnstakere i den franske bygningsindustrien, mens ytterligere 9829 ble lemlestet. Den ledende giganten i denne bransjen er eieren av Frankrikes største fjernsynskanal TF1, herr Bouygues. Le Monde viet dette forholdet én eneste artikkel. Fra 1996 til 2001 kostet byggingen av høyhastighets-jernbanelinjen sørover mot Marseille ti arbeidere livet. I løpet av disse fem årene offentliggjorde verken Le Figaro, Le Monde eller Le Nouvel Observateur noen reportasje om dette temaet. Byggingen av jernbanetunnelen under Kanalen førte til ni dødsfall, men ikke ett ord om dette ble nevnt i nyhetene til fjernsynskanalen France 2. (Kilde: «La Guerre sociale», PLPL nr. 13.)
4 Judith og William Serrin: Muckraking! The Journalism That Changed America, New Press, New York 2002, s. 157. I dette verket finner man svært mange utdrag av de største granskningsprosjektene innen den «journalistikken som forandret Amerika». Når intet annet er angitt, er sitatene som følger hentet herfra.
5 Howard Zinn: Histoire populaire des Etats-Unis, Agone, Marseille 2002, s. 399. A Peoples History of the United States, HarperCollins, 1995.
6 Underleverandører til de store konsernene i Karibien, Mexico og Mellom-Amerika.
7 I 1993 kom den nåværende statssekretæren for lokale friheter, Patrick Devedjian, med følgende forklaring i en rapport til nasjonalforsamlingen: «Man kan ikke på én gang både beklage den tredje verdens nød og nekte den å utvikle seg ved å bruke denne nøden som et trumfkort.» Dermed gjentok han bare et synspunkt som var vanlig i finanspressen. Jf. «Enfants rois», Le Monde diplomatique januar 1995. Ifølge den siste rapporten fra Verdens Arbeidsorganisasjon, ILO, er det 246 millioner barnearbeidere i verden, og 73 millioner av dem er under ti år gamle.
8 Det er ikke bare på kapitalsiden i de store mediene at vi finner de store bankene. 10. juli 2003 meddelte L'Express at generaldirektør Jean Peyrelevade i banken Crédit Lyonnais hadde gått inn i tidsskriftets tilsynsråd, som «har som oppgave å garantere magasinets uavhengighet».
9 Columbia Journalism Review, New York, mai-juni 2001.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver