Foucaults arbeidsmåte

Michel Foucaults arbeidsmåte utgjør en rød tråd i hans verk. Det er ingen overdrivelse å si at han skrev hver bok tre ganger. Disse svarte til tre forskjellige faser i hans forskning. Målet var at den tredje fasen først var fullført når den ikke hadde noe særlig til felles med den første. Som han sa ved utgivelsen av en av sine bøker: «den har intet å gjøre med det som jeg tenkte». Den første redigeringen ble gjort på noen uker eller måneder og den ble som regel skrevet i ett, uten at pennen ble løftet fra papiret. Andre fasen utgjorde den bibliografiske delen som skulle underbygge eller, ofte, ødelegge det første utkastet. Denne kunne vare i flere år. Mot slutten av denne perioden hvor Foucault gjerne hadde samlet tusenvis av referanser, ble så den andre versjonen levert til renskrivning (Foucault skrev ikke selv på skrivemaskin). Den siste versjonen tok så utgangspunkt i det maskinskrevne manuskriptet. Når dette var rettet opp ble det gitt tilbake til forleggeren for en siste renskrivning.

Foucault skrev ikke selv på skrivemaskin

Som regel ødela Foucault manuskriptene når boken som bygde på dem ble publisert. Hans kritikk av begrepene verk og forfatter var også en etikk. Imidlertid hadde det seg slik at jeg lånte det første utkastet til Archéologie du savoir i 1967 for deretter å glemme å levere det tilbake. Når det endelig ble lagt tilbake på hans arbeidsbord så var det hans død i 1984 som forhindret ham i å rydde bordet. Slik ble dette utkastet bevart for ettertiden og det ble sammen med de manuskriptene som utgjør forskjellige redigeringer av det som skulle bli de to siste bindene i Seksualitetens historie overlatt det franske nasjonalbiblioteket i Rue Richelieu. Her tilbrakte filosofen utallige timer i det som man kaller for «amfiteateret» som er litt opphøyet fra gulvet og slik skjermet fra låntakerne som kommer og går. Det øvrige arkivet etter Foucault som er tilgjengelig for forskere befinner seg ved IMEC (Institut de la Mémoire de l’édition contemporaine, (Instituttet for bevaring av samtidige utgivelser)). Dette er nå i ferd med å flyttes til Ardenne-klosteret i nærheten av Caen (som er opprettet som et Foucault-senter). For øvrig mislikte Nasjonalbiblioteket at mesteparten av manuskripter og arkiver som tilhører forfattere fra andre halvdel av det 20. århundre er blitt oppbevart på IMEC. På nasjonalbiblioteket er det for øvrig vanskelig å få tilgang til de oppbevarte manuskripter etter Foucault. Det synes som om de ikke er katalogisert og etter 11 år er de fremdeles ikke innbundet. En forsker jeg snakket med fant en gang en side fra Foucault i noen av manuskriptene etter Simone de Beauvoir. Jeg har vanskelig for å tro at det er Foucaults hender som her har villet spille oss et puss.

Denne situasjonen er beklagelig for det dreier seg om manuskripter som kan gi en unik forståelse av genesen til Foucaults arbeider. Når det gjelder forarbeidene til de to bøkene som ble publisert like før hans død i 1984 (Bruken av nytelsene og Omsorgen for en selv) så er 2328 sider (inkludert 200 maskinskrevne sider rettet med hånd) deponert på Nasjonalbiblioteket. Alle manuskriptene faller innenfor fase to i hans forskning og de dekker perioden fra 1981 til 1983. Det dreier seg om fem forskjellige versjoner av det som til slutt ble publisert som to bøker.

Men det er utkastet til «Arkeologien» som er det eneste førsteutkastet som er bevart. Det ble skrevet i 1965–66 da Ordene og Tingene var under trykking, og det omfatter 662 sider nærmest uten overstrykninger. Både stil og organisering er helt forskjellig fra versjonen som ble publisert i 1969. Vi har altså å gjøre med en helt annen ikke-utgitt bok. Manuskriptet er skrevet i førsteperson og som han sa «i midten av mitt liv» – noe som skulle vise seg å slå til hvis vi tenker på hans verk. Det ble redigert i Paris før utgivelsen av Ordene og Tingene. Så uten å vente på mottakelsen og kritikken av sin bok, påbegynte Foucault selv den metodologiske problematiseringen av den. Slik oppviste han en vedvarende problematisering av sitt eget arbeid samtidig som han etablerte en kontinuerlig dialog bøkene imellom.

Den publiserte versjonen ble redigert i Sidi-Ben Saïd like ved hovedstaden Tunis. Der, under en skinnende himmel og som han selv sa «i skyggen av vennskapet med Gerard Deldale» ble den siste versjonen til. Gerard Delale var leder for den nyopprettede filosofiseksjonen ved Universitetet i Tunis. Han var en av de få spesialistene i Frankrike på Amerikansk filosofi, spesielt på John Dewey. I 1954 hadde han publisert Den amerikanske filosofiens historie. Det var Foucault som i forlagets tidskrift (Presses Universitaires de France) anonymt skrev den første anmeldelsen av boken. Denne første teksten fra Foucaults side var helt ukjent inntil G. Deldale fortalte meg det etter at Dits et écrits var utgitt. Den vil bli publisert for første gang i den tyske oversettelsen av Dits et écrits som kommer ut på Suhrkampf i høst.

Under redaksjonen av den endelige versjonen av Arkeologien var samtalene med Deldale, samt biblioteket som omfattet de engelske logikerne svært viktige. Dessuten betydde Ch. S. Peirce – som Foucault likesom Deleuze kjente godt – og Arthur Bentley, Irving Copi, og William Quine viktige, samt selvfølgelig Russell som Foucault hadde studert tidligere. Alle disse var i sentrum av forelesningene og samtalene. Det er altså i høyeste grad interessant å sammenligne det første manuskriptet skrevet på noen uker med den siste fasen som ble sterkt preget av diskusjonene rundt analytisk filosofi.

© Diplo. Oversatt av Arild Utaker