Vingeklippet administrasjon

USAs administrasjon har et sterkt insentiv for å gå til krig mot Iran, for å samle en massiv nasjonalistisk støtte og ydmyke opposisjonen. Men administrasjonen har gjentatt sine optimistiske uttalelser så mange ganger, ofte etterfulgt av nye katastrofer, at de blir tema for allmenn satire. Misnøyen har ført til en strøm av svært skadelige lekkasjer fra CIA og FBI, så vel som militæret. Lekkasjene og protestene er grunnet i folks sterke ønske om å forhindre en ny konflikt med Iran. Det mest sannsynlige resultatet av et amerikansk angrep på Irans atomanlegg vil være en spiral av intensiverte kamper og motangrep som vil lede til full krig.

august 2006

I to og et halvt år framover vil USA styres av en vingeklippet administrasjon. Den har svært begrensede muligheter til å gjennomføre en positiv politikk både på hjemmebane og utenriks. Men den har et sterkt insentiv for å gå til krig mot Iran for å samle en massiv nasjonalistisk støtte og ydmyke opposisjonen.

Enda verre er det at opposisjonen på mange måter er like vingeklippet. Den er ikke i stand til å skape et virkelig alternativ til utenrikspolitikken som nå føres, og har alvorlige problemer med å skape nye innfallsvinkler på innenrikspolitikken. Den samtidige kollapsen på begge sidene av det politiske spektrumet – noe som viser en dyptgripende institusjonell, sosial og kulturell svakhet i USAs statsform – har overlatt USAs politiske system både hjemme og i utlandet til en dyp, men midlertidig utsatt krise.

Internasjonalt er krisen midlertidig utsatt, fordi USAs muligheter for positiv handling for øyeblikket er svært begrenset, mens evnen til å skade en hvilken som helst fiende fortsatt er særdeles sterk. Mens en rekke land på forskjellig vis balanserer i forhold til USA, er få villige til å konfrontere Washington direkte. Men, antallet er betydelig voksende, noe tilfellene Iran, Venezuela og i det siste Bolivia viser.

Innenriks har systemkrisen framfor alt blitt midlertidig utsatt av den vedvarende forbruksveksten (drevet av billige kinesiske eksportvarer og Kinas vilje til å kjøpe opp USAs gjeld). Dette har lagt en demper på misnøyen, men denne situasjon kan fort forandre seg, og framfor alt er det ekstremt avhengig av internasjonal stabilitet.

Ikke nok med det, denne veksten klarer ikke å stoppe den stadige nedgangen i arbeidslønn (i realverdi) og fører dermed til en omfattende, men politisk ufokusert økning av folkets misnøye. Dette gjenspeiler seg, for eksempel, i kravene om strengere lover mot illegal innvandring.


IFØLGE MENINGSMÅLINGENE har oppslutningen rundt Bush stadig sunket siden forrige valg. Den er nå på 33 prosent. Dette er lavere enn Lyndon B. Johnson hadde etter Tet-offensiven. Irak-krigen fører tydeligvis ikke til noe som helst. Administrasjonen har gjentatt sine optimistiske uttalelser så mange ganger, ofte etterfulgt av nye katastrofer, at de, selv blant mange patriotiske amerikanere ofte blir tema for allmenn satire – ikke ulikt lignende uttalelser under Vietnam-krigen.

Selv om administrasjonen overlevde orkanen Katrina uten at noen høyere embetsmenn måtte gå av, vedvarer stempelet om inkompetanse og dilettantisme. Den nylige økningen i oljeprisen har gjort større deler av befolkningen rasende. Og gjort administrasjonen sårbar for demokratenes anklager om at den er i lommene på de store oljeselskapene.

Ledende republikanere i Kongressen distanserer seg fra Bush. Endelig har det kommet en seriøs protest fra republikanere så vel som demokrater i Kongressen. Denne retter seg mot presidentens forakt overfor Kongressen og måten han gir seg selv makt som ikke bare bryter med grunnloven, men også har monarkiske trekk. Bush har forlatt sitt valgprogram om å «reformere» trygdesystemet.

Kongressens opprør mot at administrasjonen godkjente at amerikanske havner ble kjøpt av Dubai Ports, viser at det finnes grenser for hans autoritet selv innenfor hans eget parti.

Tiltalen mot stabsjefen til visepresident Cheney, Lewis «Scooter» Libby, truer med å føre til flere tiltaler – der Bush sin politiske rådgiver Karl Rove står øverst på listen. Et tilsvarende ødeleggende slag rammet Bush da hans hovedallierte i Kongressen, den tidligere majoritetslederen i Representantenes hus, Tom DeLay, måtte gå av etter å ha blitt tiltalt for korrupsjon.

Det som kanskje har rammet administrasjonen hardest, var at misnøyen i militæret ble offentlig kjent. Forsvarsminister Donald Rumsfeld ble offentlig kritisert for hans styring av Irak-krigen av en rekke pensjonerte generaler – som tydeligvis uttrykte en holdning delt av mange kolleger som fortsatt er i tjeneste. Denne kritikken er delvis motivert av et sterkt ønske – delt av mange i hæren – om å hindre et mulig angrep på Iran. De antar et slikt angrep vil få forferdelige konsekvenser for USA og USAs militærvesen. Generalenes forakt kommer ikke overraskende. Forut for deres kritikk uttalte pensjonerte etterretnings- og antiterroroffiserer seg på lignende vis.


DE SISTE ÅRENE har misnøyen med administrasjonen ført til en strøm av svært skadelige lekkasjer fra CIA og FBI, så vel som militæret. Særlig ødeleggende var lekkasjene om administrasjonens misbruk av etterretningsmateriale forut for Irak-krigen og godkjennelse av tortur. De nyeste lekkasjene og protestene er grunnet i et sterkt ønske om å forhindre en ny konflikt med Iran, som administrasjonen synes å bevege seg mot. Det virker i hvert fall slik fra informasjonen journalister som Seymour Hersh i The New York, mottar fra innsiden.

Militæret har foretatt simuleringene av «mulige scenarier» og vet godt at det mest sannsynlige resultatet av et amerikansk angrep på Irans atomanlegg vil være en spiral av intensiverte kamper og motangrep som sannsynligvis vil lede til full krig. De frykter ikke bare den umiddelbare skaden et slikt scenario vil gjøre på USAs makt, men også den uønskede sannsynligheten for at en ny storkrig vil tvinge USA til å gjeninnføre tvungen verneplikt. En slik hær av vernepliktige vil være – som i Vietnam – både full av forakt og demoralisert. Og, like viktig, en hjemlig masseprotest mot et internasjonalt eventyr kan fort føre til at det amerikanske imperiet i Midtøsten får en brå slutt.

I CIA har demoraliseringen og motstanden mot administrasjonen tvunget lederen, Porter Goss, til å gå av. I løpet av hans to år i embetet har et par dusin høyere tjenestemenn gått av, særlig innenfor de hemmelige tjenestene. Goss ble først og fremst utnevnt for å gjøre organisasjonen mer effektiv, men også for å innføre en streng politisk kontroll. Bushadministrasjonen så dette som nødvendig i kjølvannet av bølgen av oppsigelser og lekkasjer som fulgte etter organisasjonen ble misbrukt til å skape støtte for Irak-krigen.


PÅ DEN ANDRE SIDEN har Bush og hans tilhengere undervurdert mulighetene institusjoner som militæret og etterretningstjenestene har til å undergrave regjeringen – ikke gjennom åpent opprør, men med en stadig strøm av ødeleggende oppsigelser og lekkasjer. Dette er en taktikk som Goss’ klønete forsøk på å innføre «disiplin» bare har oppmuntret til. Denne taktikken har lignende institusjoner gjentatte ganger brukt mot liberale regjeringer og venstreregjeringer i andre land tidligere. Det ironiske er at de nå blir brukt mot en amerikansk regjering som gjentatte ganger har skrytt av sitt søkelys på sikkerhet. Nettopp fordi administrasjonen har oppfordret til en overdreven offentlig hyllest til militærvesenet, er protester fra pensjonerte generaler særdeles farlig og vanskelig for administrasjonen å kvele gjennom offentlige anklager og utskjellinger.

Det er selvfølgelig prinsipielt farlig for demokratiet at militæret og etterretningstjenestene har påtatt seg en slik politisk rolle. At de har vist seg å være den meste effektive motstanden mot Bushadministrasjonen, vitner likevel ikke om større ambisjoner fra deres side. Det er heller fordi Kongressen fram til nå har mislykkes i å utøve rollen grunnloven tilskriver den – å overvåke og kontrollere. Og, fordi Det demokratiske partiet ikke har klart å operere som en ekte opposisjon i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Omfanget av Bushadministrasjonens forfall forklarer delvis demokratenes manglende evne til å utnytte dette forfallet – eller, i det minste, brukes dette som en unnskyldning for den manglende styrken til Det demokratiske partiet lederskap. De mener administrasjonen gjør en glimrende jobb med å bringe seg selv i vanry overfor velgerne. Og, under disse omstendighetene mener demokratene det er mer fornuftig å framheve egen edruskap og patriotisme enn å gå til guerilla-angrep som kan ødelegge velgernes syn på dem. Deres talsmann sier at ting vil forandre seg drastisk, hvis demokratene vinner kontroll over minst et av husene i Kongressen.

Demokratene vil da være i posisjon til å stille Bushadministrasjonen offentlig til ansvar for de siste fem års katastrofer. Gjennom granskingskommisjoner med rett til å stevne offentlige vitner og beordre dem til å vitne under ed, kan de framtvinge en lang rekke av oppsigelser og tiltaler høyt oppe i Bushadministrasjonen. Dermed kan de holde administrasjonens feilskjær i offentlighetens søkelys helt fram til neste presidentvalg i 2008. De kan kanskje ikke stevne Bush selv, men de er villige til å gå så langt de kan.

På grunn av valgordningene for begge husene i Kongressene, er det likevel en rekke ting som gjør det vanskelig for demokratene å vinne nye seter. Og det er enda vanskeligere for mer radikale demokrater med faktiske alternativer til den herskende politikken å bli valgt inn. Dette skaper en konservativ og konform holdning i partiet, en holdning som er mest påfallende i synet på utenrikspolitikken. Dermed vil ikke USAs oppførsel rundt omkring i verden forandre seg særlig mye, selv om demokratene skaper masse problemer for Bush de neste to årene fram til presidentvalget.

Utvilsomt ønsker ledende demokrater mer pragmatisme og forsiktighet enn Bushadministrasjonen har vist. Likevel har ikke demokratene større muligheter til å revurdere den nåværende amerikanske utenrikspolitikken. Lederskapet i Det demokratiske partiet er tross alt like mye involvert i det moderne amerikanske sikkerhetsparadigmet som republikanerne. Dette ble påbegynt av demokratene Roosevelt og Truman.


CLINTONADMINISTRASJONENS versjon av globalt hegemoni var mer velmenende enn republikanernes. Den var utvilsomt mer dedikert til allianser med amerikansk lederskap enn ensidige påbud, men den hadde like omfattende ambisjoner. Og kanskje viktigst, begge partier deler en «eksepsjonalistisk» amerikansk nasjonalisme bygd på ubetvilelige trossetninger – en nasjonalisme som truer troen på USAs godhet og legitimiteten til USAs rolle i verden.

Likheten mellom partiene er uheldigvis størst der forskjell er viktigst, nemlig i spørsmålet om Midtøsten. Grunnen til det er den samme i de to partiene. Clinton viste at demokratene, like mye som republikanerne, vil ha kontroll over regionen, med den overhengende sannsynligheten for gjentatte kriger. Begge partiene motsetter seg enhver modifisering av dette hegemoniet og å inngå kompromisser med såkalte «røverstater».

Bushadministrasjonen har med rette blitt beskyldt for å avvise to tilbud om omfattende forhandlinger med Iran, i 2001 og 2003. Men det var Clintonadministrasjonen som ikke klarte å trekke fordel av valget av den reformistiske Mohammed Khatami som president i 1997 og gjenoppta samtalene. Clintonadministrasjonen klarte heller ikke å legge press på partene for å oppnå en fredsavtale mellom Israel og Syria. I dag er det ingen betydelige skiller som kommer fram i talene om Irak-krigen mellom ledere for Det demokratiske partiet, som Hilary Clinton og Evan Bayh, og Bushadministrasjonen.

Den israelske lobbyen utøver stor innflytelse på begge partiene, som begge er uvillige til å gjøre noe konkret for å skape fred mellom Israel og Palestina. I stedet for å presse Bushadministrasjonen til å anstrenge seg mer for å skape fred, har ledende demokrater – inkludert Hilary Clinton og Nancy Pelosi – forsøkt å utflankere Bush med å være enda mer betingelseløst pro-israelske.
Clintonadministrasjonen brukte syv år på å rote bort framskrittene Osloprosessen ga. Først mot slutten av Clintons andre presidentperiode ble denne administrasjonen seriøst involvert, men da var det for sent. Nå virker det som Bushadministrasjonen beveger som mot å akseptere en ensidig Israelsk «fredsavtale» som vil være fullstendig uakseptabel for palestinerne, de fleste muslimene i verden og flertallet av europeerne.


UTENFOR WASHINGTON står isolasjonismen fortsatt sterkt i det amerikanske folket, særlig i den konservative arbeiderklassen. Med unntak av angrep som 11. September, er dette segmentet av befolkningen mer opptatt av USAs behov og generelt skeptisk til USAs mulighet og nødvendigheten av å forandre verden – selv om det kun dreier seg om en følelse av at «verden ikke fortjener det». Denne oppfatningen ble nylig uttrykt av Merle Haggard – køntrimusikeren som oppsummerte den patriotiske og religiøse middelklassens reaksjon på de forskjellige revolusjonene på 60-tallet med Okie From Muskogie. I hans nyeste sang America First spør han:

«Hvorfor frigjør vi ikke

Disse forente statene

Vi trenger det mest…

La oss trekke oss ut av Irak

Komme tilbake på sporet

Og gjenoppbygge Amerika først…»

Demokratene forsøker å utnytte disse følelsene og er stadig mer tilbøyelig til å kreve en snarlig tilbaketrekning fra Irak. Men disse kravene svekkes av at ingen av de ledende demokratene har lansert noen alternativ strategi for Midtøsten, som kan forhindre at USA trekker seg ut av et Irak i full borgerkrig.

Hvis Bushadministrasjonen bestemmer seg for å angripe Iran, kan den stole på at både de mange vanlige amerikanerne som lytter til Merle Haggard og mange ledende demokrater, vil støtte opp om angrepet. Andre demokrater vil sannsynligvis være ambivalente eller forbli tause og få et skinn av å være inkonsistente, opportunistiske eller patetiske. Slik sett kan et slikt angrep være brutalt skjødesløst i forhold til amerikanske interesser, men være en god handel for republikanerne på hjemmebane.

Motstanden mot å angripe Iran i militæret, etterretningskretsene og utenriksdepartementet viser at det finnes mange kloke, velinformerte, forsiktige og patriotiske elementer i USA. Likevel mangler disse – på samme måte som arbeiderklasse-isolasjonistene Haggard vender seg til – for tiden politiske midler. Ingen av partiene slik de framstår i dag kan gi dem de nødvendige midlene. Den «realistiske» leiren i USA har mange framstående figurer. Men det er for det meste akademikere eller pensjonerte embetsmenn som Brent Scowcroft, Gary Hart og Zbigniew Brzezinski. Ingen av partiene har en fraksjon med nok politisk styrke til å forskyve denne linjen. Og ordet «realist» blir ofte brukt nærmest som en fornærmelse.

Å skape en genuint ny politiske kraft i USA synes å kreve at det amerikanske topartisystemet, som har eksistert siden den amerikanske borgerkrigen, ødelegges. Dette ville krevd en omfattende nasjonalkrise, noe som før eller senere vil skje hvis den nåværende politikken fortsetter. Krisen i 1860 skapte Lincon. 1930-tallets kriser skapte Franklin D. Roosevelt. Vi får håpe det amerikanske systemet i framtiden igjen blir i stand til å skape slike ledere. Men med den gjeldende politiske kulturen i USA, er risikoen stor for at en slik krise kun vil skape mer ekstreme former av irrasjonell sjåvinisme.

oversatt av R.N.< BR>
1 Se Edward Luce, «Out on a Limb: Why Blue-Collar Americans See Their Future As Precarious», The Financial Times, 3. mai 2006.

2 Se meningsmålingen «Bush Losing About One Point Per Month Since January 2005». Finnes på: poll.gallup.com. (Tet-offensiven var en Offensiven var en stor fellesoperasjon utført av Den nord-vietnamesiske hær og FNL fra 30. januar 1968 til 8. juni 1969. Ofte sett på som vendepunktet i Vietnamkrigen. Overs anm.)

3 Se Flynt Leverett (tidligere Midtøstendirektør for det amerikanske Sikkerhetsrådet), «the Gulf Between Us», New York Times, 24. januar 2006.

4 Se Hilary Clinton, «Challenges for US Foreign Policy in the Middle East», kommentarer ved Princeton University, 19. januar 2006 (finnes på: http://www.senate.gov/~clinton). Se også Evan Bayh, «A New Approach to the National Security Debate», 2. februar 2006 (finnes på: http://www.csis.org).

5 Tilgjengelig på: www.merlehaggard.com.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal