USAs universiteter før og nå

Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.

Det finnes kanskje ikke sosialisme i USA, men landet har en overflod av høyere utdanningstilbud. I størstedelen av landets historie har universitetssystemet lagt tilrette for en bred sosial og økonomisk utvikling på lik linje med Europas velferdsstat. Uheldigvis for USA har de sosiale funksjonene til universitetssystemet gradvis blitt erstattet av et snevert velferdstilbud fra landets foretningsinstitusjoner og arbeidsgivere. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre heller mangelfulle elementer fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen, i stedet for de gode sidene ved dette universitetssystemet.

Det kaotiske mangfoldet av amerikanske høyere utdanningsinstitusjoner er kun strukturert en strengt rangering av gode og dårlige universiteter. Innenfor et gitt område finnes det kun noen få «gode skoler». Disse defineres som oftest av en kombinasjon av kriterier som historisk renommé, vanskelige inntakskrav og et kommersielt rangeringssystem. Kvaliteten på et universitet anses vanligvis å være proporsjonalt med hvor vanskelig det er å komme inn. Harvard og Stanford tar inn rundt én av ti søkere. Disse tallene både imponerer et publikum som ønsker seg anseelsen et så selektivt universitet gir, mens selektivitet også er en stor faktor innen kalkulasjonen av den kommersielle rangeringen. En enorm inntaksindustri har vokst fram for å hjelpe studenter fra den videregående skolen i konkurransen om plassene. Ferske tall antyder at ved siste opptak fikk 20 prosent av førsteårsstudentene ved de øverste skolene hjelp av en personlig inntaksassistent.

I et radikalt antikommunistisk og antisosialistisk politisk klima ble universitetene det ideelle verktøyet for å skjule og amerikanisere de nødvendige formene for sosial investering.»

I realiteten er det kun 35 av landets universiteter som tar inn færre enn 1 av 4 søkere:1 Kun de øverste 100 tar inn 1 av 2 eller færre, og de aller fleste universitetene i USA tar inn nesten alle som søker. Selektivitet beskytter derfor ikke den generelle standarden innenfor USAs høyere utdanningssystem – slik det hevdes av forsvarerne av praksisen. I stedet er den med på å naturliggjøre store forskjeller i oppmerksomheten som vies de forskjellige universitetene, og bistand som gis i overflod til de øverste 1 til 2 prosentene av skolene. En studie påviste at de ti rikeste universitetene mottok halvparten av veksten i privat bistand i revisjonsåret 2006.2 En annen avdekket at legater per student ved de rikeste 25 prosentene av universitetene vokste 10 ganger raskere enn ved skolene som utgjorde de fattigste 25 prosentene.3 De største pengeinnsamlingsaksjonene finner sted ved universitetene som allerede har mest. Eksempelvis ved Stanford universitetet, som med et legat på 82 milliarder kroner nylig iverksatte en kampanje for å samle inn ytterlige 25 milliarder kroner. Selektivitet øker ikke kvaliteten på den høyere utdanningen i sin helhet, men sikrer at nesten utømmelige ressurser strømmer inn til en liten elite, en uoffisiell amerikansk versjon av de franske «grandes écoles».4 Til stor forvirring i USAs politiske landskap er høyere utdanning blitt offer for en selvmotsigende kultur hvor det å «gå på universitetet», tradisjonelt sett den mest legitime likhetsdannende institusjonen i USA, blir en voksende faktor for sosiale ulikheter.

TIL KONTRAST VAR DET offentlige universitetet en grunnpilar i streben mot redusert ulikhet og offentlig utvikling under etterkrigstidens raske økonomiske vekst. Etter 1945 innførte USA offentlige universiteter som langt på vei økte kapasiteten til å tilby universitetsutdanning til arbeiderklassen. Mellom 1940 og 1970 økte innrulleringene med 500 prosent, fra 1,5 millioner til nesten 8 millioner. I de neste tretti årene doblet immatrikuleringene seg igjen. Utvidelse erstattet konkurranse som hjørnestein det utdanningsmessige framskrittet.

Likhetsprinsippet ble ironisk nok hjulpet fram av den kalde krigen. I et radikalt antikommunistisk og antisosialistisk politisk klima ble universitetene det ideelle verktøyet for å skjule og amerikanisere de nødvendige formene for sosial investering. Etablerte eliter følte at universitetene ville tildele ressurser i henhold til innsats og prestasjon, for slik å unngå det politiske stigmaet som velferds-, arbeider- og likhetspolitikken medførte. Ikke bare utdannet det offentlige universitetet arbeiderklassen, den opphøyet den også ved å omforme dens medlemmer til en middelklassehærskare av «kunnskapsarbeidere» som tjente næringslivet i USA. Mange høyrevridde politikere så seg villige til å akseptere større grad av sosial investering. Den føderale regjeringen ga sjenerøse subsidier for å ta inn hjemvendte krigsveteraner, og brukte den sovjetiske militærtrusselen til å rettferdiggjøre en langvarig økning i forskningsbudsjettene. I California, i de to tiårene mellom 1960 og 1980, kunne borgerne tredoble sin inntekt ved å søke seg inn på høyere utdanning. På samme vis ble National Science Foundations5 budsjett hundredoblet fra 1952 til 1962.

Det «amerikanske universitetets» verdensomspennende renommé ble definert av denne hemmelige sosialiseringen av samfunnets utviklingskostnader. Først kom dramatiske økninger i støtten – ikke 3 prosent, 5 prosent eller så mye som 8 prosent per år, men henholdsvis 25, 100 og 500 prosent, noe som innebar brudd i stigningskurven og skapte oppstemthet, en følelse av å utrette noe og nye ressurser til å møte nye og vanskelige utfordringer. Så kom et program der millioner av studenter fra familier som aldri hadde gått på universitet ble kontaktet, noe som skapte en følelse av politisk tilhørighet, makt og skjebne blant en folkelig majoritet. Dernest koblet universitetene undervisning, som tiltrakk både vanlige borgere, med forskning, som var ønsket intellektuelle, vitenskapsfolk, næringslivsledere og militæret. Disse forskerne var ikke selv medlemmer av den tradisjonelle eliten, og kom gradvis til å se seg selv som sentrale aktører i den «postindustrielle» økonomien og kom dernest med krav om større kontroll og inntekt. Siden ble universitetsstudentene relativt mottagelige for sosiale bevegelser og spesielt offentlige universiteter tolererte i økende grad kjønns- og raselikhet. Resultatet var et universitet som både smeltet sammen offentlig tjeneste med høy kvalitet, likhetsprinsipper med offentlige midler og et i voksende grad rasetolerant demokrati med vitenskapelige nyvinninger som et spennende biprodukt.

DISSE FORANDRINGENE i etterkrigstiden passer godt sammen med de tradisjonelle universitetspraksisene som lenge hadde utfordret den konvensjonelle forretningskontrollen. På 1900-tallet mente direktøren for universitetet i California, Benjamin Wheeler, at universitetet «har til hensikt å redde menn fra slaveriet, og gjøre dem frie.» Ved midten av århundret hadde universitetet etablert prinsippet om den intellektuelle undersøkelsen frigjort fra finansielle og politiske interesser. Det sluttet seg til en håndverker-arbeiderteori om intellektuelt arbeid. I den profesjonelle versjonen av arbeidsplassdemokratiet erklærte universitetet at den akademiske staben skulle kontrollere produksjonsbetingelsene individuelt, mens de ble målt opp imot standarden av sine kollegaer. Akademiske administratorer var som regel selv professorer. Og de støttet heller sine egne intellektuelle grupperinger enn å bøye seg for press fra utenforstående politiske eller økonomiske sponsorer. Akademiske fakulteter hadde overordnet kontroll over ansettelser, oppsigelser, opplæring og intellektuelle agendaer. Selv om universitetet tjente samfunnets store, kapitalistiske maktapparater, skulle de forbli uavhengige av dem, og de fokuserte på former for menneskelig framskritt som ikke kunne oppnås gjennom den evige amerikanske fikseringen på økonomisk vekst.

Høyresidens angrep på ‘politisk korrekthet’ og tilhørende elementer innenfor universitetets kunnskapskultur var i praksis et angrep på sentrale maktelementer skapt av universitetets ‘nye klasser’.»

Konsekvensene av denne midtstrømsreformismen ble til slutt brakt på banen av de universitetsutdannede middelklassene selv. De mest synlige symptomene var studentdeltagelse i sivile rettighets- og antikrigsprotester, men den dyptliggende utfordringen mot USAs ledere var forvandlingen som fant sted i det voksende antallet universitetsutdannede ikke-radikale, som var ansvarlige for den uunnværlige tekniske- og ledelsesekspertisen som støttet opp under forretningsstanden. Disse grupperingene sto for landets økonomiske drift, men satte spørsmålstegn ved spillereglene. Den Harvard-utdannede økonomen John Kenneth Galbraith skrev at den nye universitetsutdannede middelklassen dannet en «teknostruktur» som forkastet den autokratiske entreprenøren, så bedriften som en sosial institusjon. Den benektet at arbeid skulle kun føre til økt forbruk, og nektet å akseptere rent økonomiske definisjoner av utvikling. De universitetsutdannede massene, påstod han, nektet å svelge «den mektige, tilpassende motivasjonen bak plansystemet,» og skapte dermed «frigjøringens mekanismer» i de «forsømte livsaspektenes» navn.»6 Tradisjonelle eliter så at universitetene spredde en kultur av økonomiske, politiske og kulturelle rettighetskrav ved hvert nye årskull. Disse kom til å se seg selv som samfunnets sanne ledere, sin arbeidskraft som den faktiske kilden til nasjonens velstand, og stilte krav om egennyttig utvikling gjennom personlig erfaring.

HØYRESIDENS STIGNING til makten i USA etter 1980 kan best forstås gjennom dens suksessfulle rasering av det amerikanske sosialdemokratiet – ved å holde tilbake bistand og redusere dens egalitære effekter. Den generelle framgangsmåten har vært de såkalte «kulturkrigene», som spesielt fokuserer på universitetsområdet innenfor den mektige velferdsstaten. Høyresidens angrep på «politisk korrekthet» og tilhørende elementer innenfor universitetets kunnskapskultur var i praksis et angrep på sentrale maktelementer skapt av universitetets «nye klasser» – raseintegrering, profesjonell uavhengighet, den klassiske, vitenskapelige «samhørighetsmodellen» som er utenfor markedets kontroll og samfunnsvitenskap uten umiddelbar økonomisk vinning.

Kulturkrigene var en økonomisk krig mot kravene som kom fra det nye, universitetsudannede flertallet. Krigens finanspolitiske arm har vært privatiseringen av offentlige midler. Offentlig utdanningstilbud har blitt nedskalert gjennom kunstige budsjettkriser som skjuler et grunnleggende faktum: reduksjonen i de offentlige bevilgningen til universitetene gjenspeiler ikke en nedgang i personinntekt, men en nedgang i andelen av en stadig økende personinntekt som går til offentlige universiteter. 80 prosent av USAs universitetsstudenter er immatrikulerte på offentlige universiteter, men disse har opplevd offentlige budsjettkutt på over 30 prosent de siste 25 årene. Universitetet i California, som en gang var foregangsfiguren for offentlige forskningsuniversiteter, har mistet nesten 40 prosent av sin offentlige støtte siden 1990. Universitetenes nye midler komme fra målrettet forskningsstøtte, privat innsamling og dramatiske økninger i skolepenger. Privat støtte til universitetene har blomstret – med en vekstrate på mellom 10 og 20 prosent nesten hvert år de siste femten årene. De største legatene, tett knyttet til private investeringsselskaper, vokste 2 til 3 ganger raskere enn de minste. Denne spektakulære framvisningen av privat rikdom midt oppe i offentlig nød har oppfordret offentlige universiteter til å imitere denne beilingen av private midler; til og med rektorer og fakultetsledere involveres i «tiggingen» – anmodning om donasjoner fra foreldre, tidligere studenter og lokalsamfunnet.

I realiteten er de økonomiske prinsippene bak privatiseringen helt absurde. Hvis universitetet i California skulle klart å erstatte den offentlige støtten det har tapt siden 2001 måtte det fått inn legater på rundt 146 billioner kroner over natten, like mye som 400 år gamle Harvard.7 Den eneste løsningen har vært å erstatte offentlige midler med økte skolepenger. Ved Universitetet i California har skolepengene doblet siden 2001. Hvis universitetet skulle gjort opp for forskjellen mellom den nåværende finansieringen og 2001 budsjettet i henhold til veksten i personlig inntekt, ville skolepengene måtte dobles igjen, til rundt 89 000 kroner per år. De fleste universitetene forsøker derfor å øremerke private midler til statusprosjekter eller økonomisk gunstige investeringer. Dette er med å skape «lukkede miljøer» av akademisk framskritt omringet av generelle fasiliteter som forfaller akkurat sakte nok til at befolkningen ikke bryr seg om det. For alle unntatt studentene ved de mest prestisjetunge universitetene har privatiseringen betydd at de betaler mer, og mottar mindre.

PRIVATISERINGENS FINANSIELLE fallitt gjenspeiles i de sosiale konsekvensene. Den oppfordrer universiteter til å bruke penger i konkurransen om velstående studenter som kan betale høye skolepenger. Den øker eksisterende klasseforskjeller – fattige studenter har større sannsynlighet for å ende opp på fattige skoler. Den øker studentgjelden, fordi amerikanske familier må ta opp lån for å sende barna sine til universitetet. Den fører til færre som ønsker en karriere innen offentlig sektor fordi lønnsnivået ikke dekker betjening av studielån. Den forflytter utdanningsmidler inn i ikke-utdanningsmessige aktiviteter, som markedsføring og oppussing av fasiliteter som kan lokke til seg den betalende student-klienten: en 400 prosents økning i skolepenger og losjikostnader på universitetsområdet mellom 1975 og 1995 gav universitetene en netto økning i midler per student på 32 prosent.8 Videre skaper privatiseringen barrierer for økte offentlige midler, siden familier som betaler mer hvert år fra sin egen lommebok for offentlig utdanning blir mindre villige til å støtte høyere utdanning gjennom skattlegging. Konsekvensen er et knusende nederlag for etterkrigstidens utdanningstilbud der alle hadde mulighet til å ta en kvalitetsutdannelse. Kvalitet og bred tilgang sies nå å være i konflikt.

De fleste utdanningsledere misliker tendensene jeg beskriver her. Men den sosiale logikken i høyere utdanning har gjennomgått en dramatisk forandring de siste 25 årene. Styrken til USAs universiteter har vært deres ønske om allmenn tilgang, deres selvstyrekultur, deres transformative offentlige investeringer, deres åpenhet mot sosiale bevegelser og deres forening av avansert forskning og hverdagslig undervisning. Disse viker nå for universitetets svakheter – avhengigheten av kontinuerlig tilgang til private midler, smale investeringer, skarpe klasseskiller, kostbar konkurranse og en konsentrasjon av midler mot toppen. Denne forandringen har vært en seier for høyresiden, men visjonen om en høyere utdanning av høy kvalitet for hele samfunnet er stort sett forlatt. Den eneste løsningen er å gjenoppfinne universitetets egalitære visjon om bruken av kunnskap. Men det virker nå mer sannsynlig at dette vil komme frafolket enn at USAs universiteter tar initiativet selv.

Oversatt av R.J.A

Fotnoter:
1 http://colleges.usnews.rankingsandreviews.com/usnews/edu/college/rankings/brief/webex/lowacc_brief.php

2 Council for Aid to Education, sitert av Steven O. Michael, «Why Give to a College that Already Has Enough?» http://chronicle.com/weekly/v53/i44/44b01001.htm (CHE 6 July 2007).

3 Selingo og Brainard, «The Rich-Poor Gap Widens for Colleges and Students», Chronicle of Higher Education, 7. april 2006.

4 Elitistisk universitetssystem i Frankrike, utenfor det vanlige rammeverket av offentlige universiteter. Overs. anm. Se Rick Fantasia, «Sosialisme for de rike», norske Le Monde diplomatique, november 2004.

5 Uavhengig føderalt byrå som skal gi støtte til vitenskapelig grunnforskning. Red. anm.

6 J. K. Galbraith, The New Industrial State, Middlesex, Penguin Books, 1967.

7 Christopher Newfield, Henning Bohn, Calvin Moore, «Current Budget Trends and the Future of the University of California», mai 2006. http://www.universityofcalifornia.edu/senate/reports/AC.Futures.Report.0107.pdf

8 Eric Gould, The University in a Corporate Culture, New Haven, Yale University Press, 2003.