Kulminasjonen av den nye ideologien

Barrack Obamas kandidatur er like mye en politisk bevegelse som en klassisk valgkampanje, med sine støyende massemøter, enorme mengde frivillige og mer enn én million små bidragsytere. Denne bevegelsen har mobilisert enn rekke nye velgere, særlig unge og «uavhengige».¹ Denne entusiasmen, så vel som den tette kampen for å bli Det demokratiske partiets kandidat i presidentvalget, har ført til en rekordhøy deltakelse i de demokratiske primærvalgene og valgkomitémøtene (caucus) i hele landet.² Obama har tilsynelatende injisert en umiddelbarhet i presidentsyklusen som har manglet i mange år.

Likevel er meningene svært delte om hva Obamas kandidatur representerer. For tilhengerne er han en grunnleggende ny kraft i amerikansk politikk, en kraft som hever seg over partipolitikken og ber amerikanerne «legge bak seg» blindsporet i Washington. For motstanderne innenfor Det demokratiske partiet (dvs. de som støtter Hillary Clinton) er han bare en svulstig retoriker, som dessuten er for ung og uerfaren. For republikanerne er han forførende, men ikke mystisk: en god gammeldags progressiv politiker som framfor alt er opptatt av å omfordele inntektene gjennom skattlegging, og dermed ikke særlig annerledes enn sine forgjengere.

Hvert av disse synspunktene sier noe sant. Det nye ved Obama, hans forfriskende karakter og hans livshistorie har gitt kommentatorene mye å sette tennene i. Han vokste opp på Hawaii, der hans kenyanske far og mor fra Kansas møtte hverandre, og i Indonesia, der moren forsket i forbindelse med sin doktorgrad i antropologi (og der hun giftet seg på ny og ga Obama en indonesisk stefar). Han studerte i California (Occidental College) og i New York (Columbia-universitetet), deretter arbeidet han som sosialarbeider i de sørlige, fattige bydelene i Chicago før han avla sin juseksamen i Massachusetts (Harward). Slik sett framstår Barack Hussein Obama som en palimpsest, der verden har skrevet en rekke temaer over hverandre.

HAN ER BUDBRINGEREN, men ikke arkitekten bak moderniseringen av Det demokratiske partiet. Ser man bort fra nyhetsaspektet gjentar hans kandidatur en rekke etter hvert tradisjonelle demokratiske saker. Fra slutten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet definerte Det demokratiske partiet seg ut fra sin opposisjon mot makt- og kapitalkonsentrasjonen i det amerikanske samfunnet. Demokratenes presidentkandidater – William Jennings Bryan (kandidat i 1896, 1900, 1908), Woodrow Wilson (1912, 1916), Franklin Roosevelt (1932–1944) og Harry Truman (1948) – gikk til valg for «folket» mot «interessene». De hadde en demokratisk visjon om den politiske makten, der «vanlige folk» skulle styre direkte (eller så direkte som mulig). Og de anså de store «private» maktkonklavene som korrupte og griske. De raste mot maktkonsentrasjonen hos kapitalistene, referert til som «kartellene» eller «storkonsernene». Demokratene var imot elitenes privilegier, og kjempet for «mannen i gata» – som de antok var hvit og av europeisk avstamning. Dette var tidsalder for populisme som Det demokratiske partiets ideologi.³

Etter 2. verdenskrig ble demokratenes populisme dempet, noe som viste seg i valgkampene til Adlai Stevenson (1952, 1956), og som ble videreført av John Kennedy (1960), Lyndon B. Johnson (1964) og Hubert Humphrey (1968). Klassemotsetningene kom i andre rekke. Riktignok forsvarte etterkrigstidens demokrater de sosiale reformene fra «the progressive era» (1900–1920) og New Deal-reformene, og de forsøkte ofte å utvide deres nedslagsfelt (særlig i form av velferdsordninger). Likevel forsvant alle henvisningene til «klassekamp» fra deres offentlige taler. I stedet antok demokratene en ideologi om universell forståelse mellom raser, trossamfunn og klasser.

Et av formålene med denne retoriske strategien var å unngå enhver kobling til kommunismen (dette var tross alt midt i den kalde krigen), og til en stadig mer upopulær fagbevegelse. Etterkrigstidens demokrater kom sjeldent med direkte krav om at staten skulle regulere privat sektor. Og de angrep ikke lenger storkapitalen. Men denne nye universalistiske, samlende ideologien var ikke bare et retorisk virkemiddel for å unngå anklager om sosialisme og antiamerikanisme. Den uttrykte også en grunnleggende ny politisk målsetning for Det demokratiske partiet. Da de første tiltakene for å sikre borgerrettighetene ble vedtatt i 1948, gikk partiet inn for at staten skulle sikre kvinners og minoriteters rettigheter. Til å begynne var «minoritet» begrenset til afroamerikanerne. Men da det ble etablert presedens for de svartes borgerrettigheter, omfavnet partiet kvinnekampen, de spansktalendes kamp, kampen til de homoseksuelle og en rekke andre grupper definert etter etniske kriterier eller bestemte interesser. Rettighetstenkningen utvidet seg stadig. I så stor grad at man kan hevde partiet i løpet av 1900-tallet gikk fra en ideologi om «flertallsstyre» til en ideologi basert på «minoritetenes rettigheter».
Men et viktig steg i denne marsjen mot broderlig og søsterlig forsoning gjensto fortsatt. Fram til nå hadde partiets fanebærer i presidentvalgkampene utelukkende vært hvite menn. Kvinner og minoriteter ble oppfordret til å stemme på demokratiene, men ble aldri gitt den største jobben (selv om flere representanter hadde forsøkt, deriblant Jesse Jackson i 1984 og Patricia Schroeder i 1988). Etter å ha snakket om inkludering i et halvt århundre, er partiet i dag i ferd med å gå fra ord til handling. Uansett hvilken kandidat som blir valgt i år, vil han (Obama) eller hun (Clinton) legemliggjøre dette steget mot et moderne demokratisk parti. Deres eneste seriøse rival med hvit hud og Y-kromosom, John Edwards, kastet inn håndkleet etter de første primærvalgene. Men det er verdt å påpeke at Edwards kjørte en populistisk kampanje med søkelys på sosiale ulikheter og inntektsforskjeller.

AV DE TO TOPPKANDIDATENE har én forsvart universalismen mye sterkere enn den andre. Mens Clinton framstiller seg selv som en regjeringsekspert, forkjemper for universell tilgang til helsetjenester og medpresident under ektemannens regjeringstid, framstår Obama som kulminasjonen av demokratenes nye ideologi. I vår postindustrielle tidsalderen har han ikke bare vunnet partiets gunst gjennom sin oppløftende livshistorie, men også grepet stemningen i partiet med sine lyriske vendinger.

Obama ble presentert for et nasjonalt publikum for første gang i juli 2004, da han holdt en tale ved demokratenes landsmøte. Senatorkandidaten fra delstaten Illinois fengslet delegatene (og mediene) med sin ikke-ideologiske appell om å tro på fellesskapet og medborgerskapet. Hans tale har siden blitt berømt:

«Det finnes ikke et progressivt Amerika og et konservativt Amerika – kun Amerikas forente stater. Det finnes ikke et svart Amerika og et hvitt Amerika, et latinamerikansk Amerika og et asiatisk Amerika, kun Amerikas forente stater. […] Vi dyrker en allmektig Gud i de blå [demokratiske flertall] statene og vi liker ikke at føderale agenter snuser rundt i bibliotekene våre i de røde [republikansk flertall] statene. Vi trener lilleputtlag i de blå statene og har homofile venner i de røde statene. Det finnes partioter som var imot Irak-krigen og patrioter som støttet den. Vi er ett folk, vi har alle sverget troskap til flagget, vi forsvarer alle Amerikas forente stater.»
Under valgmøtene – som visse kommentatorer har sammenlignet med vekkelsesmøter – har Obama systematisk påminnet sine tilhengere om at alle amerikanere, uavhengig av etnisitet, hudfarge og kjønn, kan bli rike. Hans eget navn, forteller han, er et symbol på mulighetene USA gir: «[Mine foreldre ga meg] et afrikansk navn, Barack, som betyr «velsignet», fordi de var overbevist om at navnet ditt ikke var noen hindring i et tolerant Amerika. Selv om de ikke var rike, så de for seg at jeg skulle gå på landets beste skoler, fordi i et sjenerøst Amerika trenger du ikke være rik for å få ut potensialet ditt.»

Senatoren fra Illinois framstiller sitt kandidatur som uavhengig av partipolitikk og etnisitet. Han ønsker å forene alle i en enighet om at «endring» er nødvendig. Dette har gjort det mulig for tilhengerne å skape seg et eget bilde av Obama, uavhengig av hans politiske program. Den demokratiske tronpretendenten unngår på ingen måte å ta politisk stilling (noe han har vist i forhold til Irak-krigen)⁴, men snarere at hans sympatisører til tider neglisjerer dette, fordi de foretrekker hans generelle framtoning.

Sammensmeltning av form og innhold utvilsomt mest åpenbart de politiske talene. Slagordet hans – Yes We Can (se egen sak) – legemliggjør de universalistiske temaene om inkludering og toleranse i en spørsmål-svar-stil som minner om den deltakende tradisjonen i den afroamerikanske kirken. Alt i alt eksemplifiserer kandidaten det partiet har strevet for i et halvt århundre. Han er apoteosen av den demokratiske universalismen.

Riktignok har han i løpet av kampanjen gjentatt ganger blitt angrepet for å mangle innhold og tyngde – først av Bill Clinton, siden av republikaneren John McCain som anklaget ham for å være «kun retorikk» og «veltalende, men tom». Han har blitt anklagd for en for overfladisk kunnskap om statsapparatets virkemåte og å mangle et klart program.

Disse anklagene uttrykker en legitim bekymring. Men politikk dreier seg uunngåelig om ord, om det sterkere, mer velklingende språket som kalles «poesi» i dagens politiske terminologi (en annen anklage slengt mot Obama). Ordene – og evnen til å uttale dem – er profesjonens håndverk, for politikken er en retorisk kunst. Amerikanerne lyttet til Ronald Reagan, og likte det de hørte. Det samme kan man ikke si om den nåværende presidenten og hans far. Og det som skiller Clinton fra alle de andre nyere demokratiske presidentkandidater (inkludert hans kone) er hans mesterlige beherskelse av kunsten å kommunisere. Uten denne får en politiker lite til. Den folkelige visdommen (som Hillary Clinton er et konstant ekko av) som sier at man velges med poesi, men styrer med prosa, glemmer man at i en tidsalder med konstant valgkamp, må beherske begge registrene, hele tiden. Det er ikke tilfeldig at de amerikanske lederne som blir sett på som de største, også er de man husker utsagnene til.
Allerede for halvannet århundre siden anklaget motstanderne Abraham Lincoln for å skjule sine egentlige intensjoner bak en velklingende, men tvetydig ordtåke. Under presidentvalgkampen i 1860 ble Lincoln gjentatte ganger presset til å ta en tydelig stilling til avskaffelsen av slaveriet: han hadde valgt å gå til valg som nasjonalist, og han framstilte seg som unionens redningsmann – ikke som de svartes beskytter. Han uttrykte avsky for slaveriet, men presiserte at dette dreide seg om en personlig og ikke en politisk overbevisning, og ville ikke føre til noen betydelige endringer om han ble valgt.

I denne forstand er Lincolns opptreden en av historiens mest åpenbare eksempler på hyklersk valgkamp. Likevel vil dagens hvite og svarte amerikanere forsvare ham, fordi det dengang var den eneste troverdige strategien for å gjøre ham til republikansk kandidat, og – med litt flaks – til president.

Hvis demokratene velger Obama som sin mann for november, er det mer sannsynlig at hans antatte progressive politikk blir et kontroversielt tema enn hans hudfarge. Hans tidligere stemmegivning (i delstatsparlamentet i Illinois og det amerikanske senatet), i likhet med hans politiske alliansepartnere, plasserer ham på venstresiden i Det demokratiske partiet. I hvert fall lengre til venstre enn all kandidatene partiet har nominert på svært lang tid. I denne forstand har Obamas modernitet ingenting til felles med Bill Clintons da han ble valgt i 1992 på et sentrum/høyre-program. Hvis han blir valgt til partiets kandidat i Denver i august, vil senatoren fra Illinois muligens bli klassifisert av historikerne som den meste venstreorienterte kandidaten siden George McGovern i 1972. Vil han føre valgkamp som en selverklært progressiv politiker? Vil motstanderne la ham presentere seg som hevet over partipolitikken?

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Det vil si borgere som velger å ikke være tilknyttet det ene eller det andre av de to store partiene når de innskriver seg i stemmemanntallet. De blir her spurt om deres politiske tilhørighet for å avgjøre hvilket primærvalg de skal delta på. I en rekke delstater kan en velger som blir innskrevet som «demokrat» eller «republikaner» kun delta i primærvalget til «velgerens» parti. Under presidentvalget står velgeren naturligvis fritt til å stemme på en annen kandidat.

2 For data om demografiske grupper og valgdeltakelse (oppdatert i takt med primærvalgene) se «United States Election Project» på http://elections.gmu.edu/.

3 Denne historiske skissen er hentet fra John Gerrings Party Ideologies in America, 1828–1996, Cambridge University Press, Cambridge 1998.

4 2. oktober 2002, mens flertallet av amerikanerne støttet George W. Bushs politikk, deltok Obama i en antikrigsdemonstrasjon og holdt en viktig tale.