Velferdsunderskuddet

Takket være kraftige innsprøytninger av offentlige midler har bankene begynt å friskne til etter finanskrisen. De ser til og med ut til å være enda større og mektigere enn før. Dermed vil de høyst sannsynlig ta staten som «gissel» også under neste krise. Og akkurat nå finner vestlige regjeringer og sentralbanker det for godt å nok en gang slå alarm om offentlige budsjettunderskudd.

Konkursspøkelset ble behendig satt til side da det skulle utbetales svimlende beløp for å redde Goldman Sachs, Deutsche Bank og BNP-Paribas. Nå trekkes skremslene fram igjen, og denne gangen handler det om å framskynde invasjonen av kommersiell lønnsomhetstankegang på områder som tidligere har vært spart for dette. Den offentlige gjelden, som forsterkes av de økonomiske nedgangstidene, brukes nok en gang som påskudd for å kutte i velferdsordninger og offentlige tjenester. For et år siden erklærte man at nyliberalistene lå i koma. I den stadig gjentatte meldingen om at «statskassa er tom», har de funnet et redskap for politisk gjenoppstandelse.

Ingenting tyder på at de vil ligge på latsiden. Den nye regjeringskoalisjonen i Tyskland har lovet 24 milliarder euro ekstra i skattelettelser, selv om Tyskland har et budsjettunderskudd på nesten 6,5 prosent av bruttonasjonalproduktet for neste år (over dobbelt så høyt som grensen for budsjettunderskudd i EUs stabilitets- og vekstpakt). Etter at Nicolas Sarkozy kom til makten i Frankrike, har høyresiden fjernet skatt på overtidsarbeid, innført skattetak på kapitalinntekter og senket arveskatten. De har også vedtatt å fjerne «la taxe professionnelle», en bedriftsskatt som går direkte til lokalsamfunnene.

FØR I TIDEN var de konservative opptatt av å ha balanse i regnskapet, i den grad at de kunne gå med på skatteøkninger. For snart tretti år siden begynte de derimot bevisst å skape offentlige underskudd, i den hensikt å begrense mulighetene for kollektive løsninger. Det dreier seg om en ettergivende praksis som reduserer statsinntektene, kombinert med en katastroferetorikk som gjør det mulig å kutte i velferdsutgiftene.

«Reagan beviste at underskudd ikke betyr noe,» svarte USAs visepresident Dick Cheney til finansministeren som var bekymret over en ny skattesenking i 2002. Med dette mente Cheney at underskudd ikke nødvendigvis er skadelig for dem som sitter med makten. Ronald Reagan ble gjenvalgt med god margin i 1984 etter å ha tredoblet budsjettunderskuddet i løpet av sin første presidentperiode. Men budsjettbegrensningene rammer etterfølgerne desto hardere, spesielt hvis de mistenkes for å være slepphendte bare fordi de ikke kommer fra høyresiden … For å ha noe håp om å få igjennom helsereformen sin måtte Barack Obama derfor aller først forsikre seg om at den ikke vil øke den offentlige gjelden med ett øre. Når har man noen gang satt slike betingelser for militære eventyr?

Nylig kuttet den franske regjeringen serveringsmomsen for kafeer og restauranter fra 19,6 til 5,5 prosent. Dette innebærer 2,4 milliarder euro mindre i avgiftsinntekter for staten. Noen uker senere, under påskudd av «likebehandling», tok regjeringen tilbake 150 millioner euro ved å innføre skatt på dagpenger til personer som er blitt utsatt for arbeidsulykker.

Den franske regjeringen er på god vei, men det er fortsatt et stykke igjen til den kan måle seg med Reagan. Den tidligere amerikanske presidenten kuttet skatten for de rikeste, og for å bøte på underskuddet (som han nettopp hadde økt), påla han skolekantinene å telle ketsjup som en grønnsak da de skulle beregne næringsverdien i måltidene de serverte elevene.

Den skattepolitiske kontrarevolusjonen startet i 1978 i California, der Reagan i sin tid var guvernør, og spredte seg til hele verden. I denne delstaten er kassa nå bunnskrapt (underskuddet er oppe i 26 milliarder dollar). Torsdag 17. november økte det offentlige universitetet studieavgiften med 32 prosent. Da hadde universitetet allerede lagt ned 2000 arbeidsplasser.