Velsignet være Gud og den gode økonomien

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon,» sa bankierenes og regnskapsførernes skytsengel, apostelen Matteus. To tusen år senere gjør paven sitt for å motbevise apostelens påstand.

De vestlige regjeringenes «oksymoronpolitikk» er i ferd med å bli systematisk.1 Oksymoronen er en retorisk figur som består i å sette sammen to motsatte begreper. Mens poetene bruker den for å gi en følelse av det udefinerbare og uttrykke det uuttrykkelige, tjener den i byråkratenes munn framfor alt til å få folk til å tro på julenissen. Ikke engang Vatikanets byråkrater holder seg for gode til dette. Man kan til og med hevde at de startet trenden. Den katolske kirken har faktisk sjonglert med antinomier i svært lang tid, helt siden den kjærlig brant kjettere levende og lanserte korstog og andre «hellige kriger». I sin siste encyklika (rundskriv), Caritas in veritate,2 leverer den sittende pave Benedikt 16 et nytt eksempel, denne gang innenfor økonomien.

I øynene til enkelte religiøse (Alex Zanotelli, Don Achille Rossi, Raimon Panikkar, for ikke å nevne den skandaløse frigjøringsteologien), så vel som de kristne filosofene Ivan Illich og Jacques Ellul, må vekstsamfunnet fordømmes for sin indre perversitet, og ikke bare på grunn av eventuelle avsporinger. Vatikanet har derimot valgt et annet syn. Verken kapitalisme, utbytting, globalisering, rasering av naturen, eksport av kapital eller finanssektoren, eller vekst generelt, fordømmes: Kun «utskeielsene» er syndige.

Det slående er imidlertid at paven gir den økonomiske doxa forrang foran den evangeliske doxa. Økonomien, modernitetens oppfinnelse par excellence, blir satt som en essens man ikke setter spørsmålstegn ved. «Den økonomiske sfæren er ikke etisk nøytral, ei heller i seg selv inhuman og antisosial» (s. 57). Av denne grunn mener paven økonomien og alt det den innebærer kan være god. Derfor verken kritiseres eller fordømmes kommersialiseringen av alle former for arbeid. Paven minner oss på at Paul 6 preket at «alle arbeidere er skapere» (s. 65). Stemmer det også for kassabetjeningen på supermarkedet? Dette ligner – tilfeldigvis? – på den ufrivillige mørke humoren i Stalins påstand om at med «sosialismen blir selv arbeidet lettere».

ENCYKLIKAEN ER gjennomsyret av en sjokkerende utviklingstro. Ordet ’utvikling’ dukker opp hele 258 ganger i løpet av de 127 små sidene, det vil i snitt si to ganger på hver side. Sant nok dreier det seg om en humanistisk utviklingstro: «hvert menneskes», «personlige», «menneskelige», «helhetlige», «sanne menneskelige» og «autentiske utvikling», «utvikling av hele mennesket og av alle mennesker», for ikke å snakke om «en virkelig helhetlig menneskelig utvikling» (s. 110). «Utvikling» sidestilles med sosialt velvære, med «en adekvat løsning på de alvorlige sosioøkonomiske problemene som rir menneskeheten» (s. 7).

Denne entusiasmen har ikke unnsluppet papistene. «’Helhetlig menneskelig utvikling’ er grunnbegrepet i hele encyklikaen. Det er brukt minst 22 ganger for å utvide det tradisjonelle begrepet om ’menneskeverd’,» hevder den britiske sosiologiprofessoren Margaret Archer ved det Pavelige akademi for samfunnsvitenskap.3

I encyklikaen er vi vitne til en veritabel fetisjering og sakralisering av begrepet: «Hvis mennesket […] ikke hadde en natur bestemt til transcendens […] kunne man snakke om økning eller evolusjon, og ikke utvikling.» Folkenes utvikling betraktes som et «kall». «Evangeliet utgjør et grunnleggende element for utviklingen,» skriver paven, fordi det åpenbarer mennesket for seg selv. Og han søker støtte i Paul 6s encyklika Populorum progressio fra 1967. «Sultens folk kaller i dag dramatisk på overflodens folk» (s. 24) skriver paven og henter fram sin forgjengers berømte formulering: «Det nye navnet på fred er utvikling.»

I MOTSETNING TIL Paul 6s historisk uheldige ord, er utviklingen ikke det nye navnet på fred, men på krig: Krig om olje og naturressurser som er i ferd med å uttømmes. Fra begynnelsen av har vekst og utvikling vært aggressive foretagender: krig mot naturen, krig mot selvbergingsøkonomien. Selv før president Eisenhower kom med sin kritikk av det militærindustrielle komplekset, hadde krigsindustrien forvandlet seg til en industri for tvangsutvikling og omvendt: Traktorer erstattet panservogner, sprøytemidler erstattet stridsgass og kunstgjødsel erstattet eksplosiver. I motsetning til vekstavviklingen som vil sette fred og rettferdighet i sentrum for samfunnet. Vekstavviklingen innebærer også en trosavvikling: å avskaffe troen på økonomien, å avstå fra forbruksritualene og pengekulten. Ikke for å hente tilbake illusjonen om et samfunn uten ondskap, men for å bygge et samfunn i spenning, som konfronterer sine mangler og motsetninger samtidig som det setter fellesgodet som horisont, snarere enn å oppfordre til tøylesløs grådighet.

Ikke bare velger paven en annen vei, en liten frase virker også å være myntet på «vekstmotstanderne»: «Ideen om en verden uten utvikling uttrykker en manglende tro på mennesket og Gud» (s. 20). Alle klisjeene om utvikling aksepteres: «Utviklingen har vært og fortsetter å være en positiv faktor som løfter milliarder av mennesker ut av nød og har i siste instans gitt mange land mulighet til å bli reelle aktører i den internasjonale politikken.» (s. 30). En overfladisk påstand som paven sannsynligvis har lånt fra sin «økonomiekspert» Stefano Zamagni. I et intervju i tidsskriftet Un Mondo possibile hevder Zamagni: «Selv hvis vi tar befolkningsveksten med i betraktningen, kan man si at prosentandelen absolutt fattige har gått fra 62 prosent i 1978 til 29 prosent i 1998.»4 Hvor han har disse tallene fra er et mysterium. Selv om rapportene fra Verdensbanken viser en andelsmessig nedgang i statistikken over absolutt fattigdom (noe som uansett ikke sier særlig mye) som en automatisk virkning av den kinesiske veksten, dreier det seg om en svært beskjeden nedgang. Denne nedgang er på ingen måte spektakulær nok til å gi næring til utviklingsfantastenes fantasier. Zamagni har tydeligvis glemt Trilussas teorem: Hvis man går fra en produksjon der to innbyggere hver produserer én kylling til en produksjon der én produserer fire, går gjennomsnittet fra en til to, men halvparten av befolkningen blir fattigere.

I all kristen nestekjærlighet er det mer interessant å påpeke at sjefen for FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Jacques Diouf, i september 2008 uttalte at antallet kronisk hungersrammede var gått fra 848 millioner i 2003–2005 til 923 millioner ved utgangen av 2007. Eller trekke fram paradoksene New Economics Foundation har påvist – i en del år har denne organisasjonen utarbeidet en «lykkeindeks» (Happy Planet Index) som nærmest snur opp-ned på den klassiske rangeringen av land etter BNP per innbygger og Indeksen for menneskelig utvikling (HDI).

FOR BENEDIKT 16 framstår globaliseringen som et gode, på samme måte som frihandelen. Han stiller seg dermed på linje med Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Sistnevnte institusjons tidligere sjef, Michel Camdessus, var på et senere tidspunkt rådgiver for Johannes Paul 2. I en bok kalt Notre foi dans le siècle (Vår tro på århundret), signert Michel Albert og Jean Boissonant, ser Camdessus på globaliseringen som «tilsynekomsten av en forent og mer broderlig verden». Våre kristne eksperter våger til og med å hevde at «globaliseringen er en sekulær form for kristning av verden.»5 Globaliseringen er ifølge paven «hoveddrivkraften for å komme seg ut av underutvikling» (s. 50). Og det finnes «ingen grunn til å benekte at en viss kapital kan være et gode, hvis den investeres i utlandet snarere enn i nasjonaløkonomien» (s. 64). Salig utflagging! «Det finnes heller ingen grunn til å benekte at utflytting av produksjon, når dette omfatter investeringer og utdannelse, kan hjelpe befolkningen i mottakerlandet.» (s. 64).

I tråd med WTOs lære fordømmes de rikes proteksjonisme. Det er den som forhindrer de fattige landene i å eksportere sine produkter og nyte av utviklingens goder. Proteksjonismen er årsaken til deres nød. «Den bistanden utviklingslandene trenger, er […] en gradvis innlemmelse av deres produkter på verdensmarkedene, for å gjøre det mulig for dem å delta i den internasjonale økonomien.» (s. 98).

Ikke et ord om urettferdigheten og umoralen i den frihandelen som påtvinges de fattige landene. Alt som trengs er å hjelpe dem å tilpasse seg: «Det er selvfølgelig nødvendig å hjelpe disse landene å forbedre sine produkter og å tilpasse dem bedre til etterspørselen.» (s. 98). Selv turisme «kan være en sentral faktor for økonomisk utvikling og kulturell vekst» (s. 102). Betyr det at organisert turisme – så lenge det ikke er sexturisme – kan ses på som en forlengelse av pilgrimsferdene til Paulus og apostlene?

Takket være sammenblandingen den rådende ideologien holder fast på mellom «markeder» og «Markedet», det vil si mellom tradisjonell handel og logikken om at alt er til salgs, fordømmes heller ikke økonomien som bærer dette navnet: «Samfunnet trenger ikke å beskytte seg mot markedet som om utviklingen av dette ipso facto innebærer døden for ekte menneskelige relasjoner.»

Miljøproblemene tas opp, men tømmes fort. Paven oppmoder til en «ansvarlig forvaltning av naturen for å bevare den, gjøre seg nytte av den og dyrke den, også på nye måter med avanserte teknologier, slik at den kan bosette og gi føde til befolkningen som bebor den» (s. 84). Velsignet være Gud og teknologien.

DEN KAPITALISTISKE økonomiens katastrofer åpner altså ikke for noen fordømmelse av dens aktører. De er ansvarlige, ja, men ikke syndige, om profitten har blitt skviset ut med «det gode» for øye. I likhet med inkvisisjonens tortur, lar denne den firkantede sirkelen som forbinder den økonomiske logikken med den kristne etikken utvilsomt løses med et «At det gjøres uten hat» som det står i de store inkvisitorenes lærebøker. Uten hat, med kjærlighet. Økonomiseringen av verden kan dermed virkeliggjøres i nestekjærlighetens navn, dette er den store forsoningen mellom Gud og Mammon.

Fabelen om de gode intensjonene som favoriserer denne manøveren legges ut i det vide og det brede. «Det finnes en konvergens mellom den økonomiske vitenskapen og de moralske verdiene. De menneskelige kostnadene er også alltid økonomiske kostnader.» (s. 48). Frelst! Man kan tjene to herrer. Og dessuten må alt dette bades i det hellige vannet av gode tanker, il buonismo, som Italia har gjort til sin spesialitet under innflytelse av den dennesidige makten til pavedømmet. «Økonomien har i praksis behov for etikken for å fungere ordentlig.» (s. 75). Så flott! Derfor kommer paven med en kraftig appell om bedriftenes «samfunnsansvar».

Siden dette muligens ikke er nok, introduseres en dusj av varm logikk om gavmildhet og tilgivelse i den økonomiske kalkylens kalde hav (s. 5): «Gratisprinsippet og gavelogikken som uttrykk for brorskap kan og må finne sin plass innenfor selve den normale økonomiske aktiviteten.» (s. 58). Nonprofittsektoren, den tredje økonomiske sektoren, den sivile økonomien nevnes og hylles. «Det er dette mangfoldet av institusjonelle selskapsformer som vil skape et marked som både er mer sivilisert og mer konkurransedyktig.» (s. 78) – som alltid, myten om den gode handling og den gode handel. Som om konkurransen Brussel har fremmet ikke allerede har lykkes i å bygge ned det som var igjen av den sosiale økonomien, så vel som større deler av den offentlige sektoren.

Fordømmelsen av den globale økonomiens urettferdighet og umoral er langt mer forsiktig hos paven enn den var hos G20 i London der Nicolas Sarkozy kritiserte finanssektorens og nyliberalismens «utskeielser» og gikk inn for å gjøre kapitalismen moralsk, eller Barack Obama som fordømte bankenes perverse bonuser og gigantoverskudd. Man ledes til å tro at Dostojevskijs storinkvisitor i Brødrene Karamazov gjorde rett i å si til Jesus: «Stikk og kom aldri tilbake!»

Oversatt av R.N.