Bibi Aisha var på forsiden av Time Magazine 9. august 2010. Uten ører og neser, lemlestet av afghanske Taliban, påstås det. I Iran ble Sakineh Mo-hammadi-Ashtiani pisket for utroskap, og har også blitt dømt til døden med steining. Hennes ennå intakte ansikt er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Teheran. De to kvinneansiktene maner til ettertanke, men om hva? Ikke villskapen til de islamistiske afghanerne: Russerne hadde allerede erfart den i en tid da Vesten med de medieintellektuelles velsignelse bevæpnet fundamentalistene. Fotografiene avslører heller ingenting nytt for oss om regimet til Mahmoud Ahmadinejad: Valgfusket og den brutale undertrykkelsen av opinionen, som blant annet inkluderer henging, er velkjent.


SNARERE ENN Å vekke ettertanke, står ikke disse bildene i fare for å fortrenge den ved å knytte et uimotståelig symbol (lemlestelsen som man gjerne skulle ha straffet, henrettelsen man ønsker å avverge) til et hasardiøst strategisk prosjekt (trappe opp krigen i Afghanistan og sanksjonene mot Iran)? Jo mektigere symbolet er, desto mindre trenger man å argumentere for prosjektet, følelsene godtar det refleksjonen ville ha stoppet. For å gi mening til sin lidelsesfortelling om Aisha, valgte Time Magazine følgende tittel: «Dette vil skje hvis vi trekker oss ut av Afghanistan». Et par dager tidligere hadde de 77 000 dokumentene Wikileaks offentliggjorde, vist det moralske, politiske og militære nederlaget i den vestlige krigføringen. Men et sjokkerende bilde krever langt mindre tid enn å lese gjennom flere tusen sider – et bilde uten opplysning.


I LANG TID HAR tilhengere av dødsstraff forsvart denne straffen med å dytte foran seg grufulle drap, fortrinnsvis av barn. En rekke tiltak som angriper borgernes frihet, som å kunne komme og å gå uten å bli observert og dokumentert – overvåkningskameraer, systematiske narkotester, strengere fengselsstraffer, kjemisk kastrering av seksualforbrytere – har blitt vedtatt i kjølvannet av et sjokkerende bilde, av en forbrytelse som den de nye tiltakene kanskje kunne ha avverget. Sikkert og visst kan et «symbol» også bidra til rettmessige kamper – tenk bare på Guernica eller Abu Ghraib. Men en impulsiv mobilisering utelukkende på bakgrunn av sjokk kan raskt bli erstattet av motsatte følelser, for lageret av tilgjengelige ofre er uut-tømmelig.


VIL LEMLESTELSENE få overhånd «hvis vi forlater Afghanistan»? I alle tilfeller har ikke «vår» tilstedeværelse forhindret at de blir begått … Taliban mangler heller ikke bilder av sivile som har mistet kroppsdeler eller blitt drept av vestlige missiler. En dag vil Time Magazine kanskje trykke et av dem. Vil det havne på forsiden? Hva vil tittelen bli?