Kina eldes

En demografisk bonus, som følge av befolkningspolitikken, har gitt Kina en svært stor befolkning i yrkesaktiv alder. I nær framtid vil bonusen forsvinne, og en raskt voksende andel pensjonister vil måtte integreres i økonomien.

Med 1,35 milliarder innbyggere (2010) er Kina verdens mest befolkede land, hver femte jordboer bor i Kina. Landet vil være det største i minst tjue år til, men vil fra 2030 måtte vike plassen for India, som da vil ha tjue millioner flere innbyggere. Kinas prosentandel av verdens befolkning har sunket jevnt og trutt. I 1950 sto landet for 22 prosent av verdens befolking, mot 20 prosent i dag. Denne relative nedgangen skyldes til en viss grad den enorme befolkningsveksten i enkelte utviklingsregioner, særlig Afrika som har gått fra 9 prosent i 1950 til 15 prosent i 2010, og India som har gått fra 15 til 18 prosent.

En annen viktig årsak er den sterke oppbremsingen av landets befolkningsvekst, hovedsakelig som følge av fødselsbegrensningene som har blitt ført siden 1970-tallet – den strengeste og mest langvarige befolkningspolitikken noensinne. Etter at de i et knapt tiår (1971–1978) hadde fremmet to barn per par i byene og tre på landsbygda, strammet myndighetene inn i 1979 med loven om bare ett barn per par for størstedelen av befolkningen. På denne tiden ble tiltaket framstilt som forutsetning for den økonomiske moderniseringen som reformlederen Deng Xiaoping innledet i 1978. Fødselsbegrensningen skulle gi staten mulighet til å bruke ressurser på vekst og samtidig øke levestandarden.

Mens kineserne i snitt fødte seks barn i 1970, føder de i dag mindre enn to, nesten like lite som i de mest avanserte økonomiene. På begynnelsen av 70-tallet økte befolkningen med tjue millioner i året, mot 7,5 millioner på 2010-tallet. I midten av dette århundret vil Kinas demografiske dominans forsvinne: 16 prosent av verdens befolkning, mot 18 prosent for rivalen India, og 22 prosent i Afrika.

Fram til nå har nedbremsingen av Kinas befolkningsvekst utvilsomt vært en fordel for landet, for den økonomiske utviklingen så vel som for bedringen i levestandard. Kina har blitt en uomgjengelig økonomisk aktør. Landets suksess bygger på de omfattende reformene Xiaoping gjennomførte på slutten av 70-tallet, som økte arbeidsproduktiviteten kraftig. Men denne økonomiske overgangen ville muligens ikke vært like fruktbar uten en svært heldig demografisk utvikling.

SIDEN MIDTEN AV 80-TALLET har Kina hatt et ess i ermet: en eksepsjonell demografisk bonus. Fødselstallene har sunket kraftig samtidig som den eldre delen av befolkningen proporsjonalt sett fortsatt er liten. Dermed var det 2,1 voksne per forsørget person i 2010, mot 1,3 i Japan, 1,6 i India og 1,8 i Brasil. I dag er nærmere 70 prosent av kineserne i yrkesaktiv alder (15–59), mot 56 prosent i Japan, 61 i India og 66 i Brasil (60 i Norge). Men fra 2050 av vil de ikke utgjøre mer enn 54 prosent, mens konkurrenten India vil ha 63 prosent.

Kinas nåværende tyngde i verdensøkonomien skyldes delvis denne heldige, men kortvarige demografiske situasjonen. Fra midten av århundret vil den demografiske bonusen forsvinne og Kina vil ha nesten like mange forsørgede som yrkesaktive, med en 1,1 yrkesaktiv per forsørget person.

Denne strukturelle omveltningen, som viser seg i en eksepsjonelt rask aldring av befolkningen, kommer i tillegg til den reduserte fruktbarheten som høyere levealder medfører. Dette er en kinesisk særegenhet: en aldring fullstendig skapt av befolkningspolitikk, som gjennom å begrense antall barn automatisk øker andelen pensjonister. Innen 2050 vil andelen kinesere over 60 år tredobles til 31 prosent, det vil si 440 millioner pensjonister, like mye som dagens innbyggertall i Europa (utenom Øst-Europa). Annenhver kineser vil være over 45 år, mot hver fjerde i 2000. Da vil Kina nå et aldringsnivå på linje med dagens Japan, som har størst andel eldre i verden. Dette vil utvilsomt påvirke landets økonomi.

For det første vil den kinesiske statens byrde øke, med høyere pensjons- og helseutgifter og lavere skatteinngang. Mens dette har visse fordeler for land som Japan, som på tross av 30 prosent pensjonister er verdens tredje største økonomiske aktør, er ligningen mer kompleks for Kina. På den ene siden er den japanske økonomien hovedsakelig en tjenesteøkonomi, tertiærsektoren sysselsetter to tredjedeler (68 prosent) av den yrkesaktive befolkningen (mot 27 prosent i Kina i 2008) og står for tre fjerdedeler av landets BNP (mot 40 prosent i Kina). På den andre siden er de japanske pensjonistene, som har en disponibel inntekt på nivå med de yrkesaktive, blitt en del av landets økonomiske dynamikk og sørger for forbruksvekst,1 er dette langt fra tilfellet i Kina. Der er de eldre fortsatt i stor grad ekskludert fra pensjonssystemet og har en lavere levealder.

Utfordringene er store. Det fordelingsbaserte pensjonssystemet, arvet fra den gamle kollektive økonomien, nyter bare et mindretall godt av, nesten utelukkende byborgere, og pensjonen sørger som oftest bare for et eksistensminimum. Staten forsøker å få på plass et system med sosial beskyttelse for alle innbyggerne, men om noen kommuner allerede har tatt skritt i denne retningen – enkelte har lykkes å få på plass private system med sosiale avgifter for bedrifter og lønnsmottakere – er det en stor utfordring å få dette til på landsbasis, særlig på landsbygda.

PÅ MIDTEN AV 2000-TALLET levde kun en av fire pensjonister av pensjonen. En fjerdedel fortsatte å leve av arbeidsinntekt, mens den siste halvparten hovedsakelig levde på et familiemedlem, ofte på barnet.

Dessuten er praksisen med at flere generasjoner bor under samme tak, som lenge har vært den eneste løsningen for å ta vare på de eldre, i ferd med å nå sin grense. Selv om en lov fra 1996 pålegger familiene, nærmere bestemt barna, å forsørge foreldrene, gjør dagens utvikling en slik familiesolidaritet vanskelig. Når alderspyramiden blir snudd opp-ned med lenger levealder og færre fødsler, blir byrden for stor for de yrkesaktive. Hvordan skal en ung kineser, særlig som enebarn, forsørge sammen med sin ektefelle to foreldrepar – eller fire, hvis besteforeldrene fortsatt lever? Dessuten er levemåtene, særlig i byene, stadig mindre tilpasset at flere generasjoner bor sammen: De stadig dyrere boligene blir stadig mindre, kravene til komfort og privatliv øker, samtidig blir levekostnadene også stadig større.

I tillegg krever arbeidsmarkedet ofte at de unge forlater fødestedet for å finne arbeid, noe som fjerner dem fra foreldrene og forvansker forsørgerbyrden. I dag består rundt en av fem husholdninger av minst tre generasjoner, men hvor lenge vil denne tradisjonen stå imot det moderne livets krav?

For tiden har reform av en spesielt lav pensjonsalder (60 år for menn og 55 for kvinner) blitt midlertidig utsatt. I det minste for mennene. Regjeringen planlegger å gi kvinnene samme pensjonsalder som deres mannlige kolleger.

Generelt sliter myndighetene med å tilpasse seg en aldrende befolkning. For å bevare håpet om en stabil vekst i framtiden, må de endre skattepolitikken for å ha midler til en adekvat eldreomsorg og anstendige levekår for de eldre. Kina kan utvilsomt ikke lenger unngå å restrukturere økonomien med vekt på tjenester og internt forbruk, særlig fra pensjonistenes side.

Selv om aldringen framstår som en stor utfordring for det kinesiske samfunnet og landets økonomi, er den ikke den eneste. For Kina må også ta tak i et økende kvinneunderskudd, så lenge myndighetene opprettholder fødselsbegrensningene. Riktignok er bare 36 prosent av parene i dag underlagt ettbarnsregelen. På landsbygda i de 19 provinsene,2 kan de få et barn til hvis det første er en jente – noe som gjelder 53 prosent av befolkningen. De 11 resterende prosentene, for det meste par fra etniske minoriteter, kan få to eller flere barn uansett kjønn på den førstefødte.

60 MILLIONER KVINNER MANGLER. Dette underskuddet kommer av at kineserne har en sterk preferanse for sønner, noe som får dem til å fjerne jenter, enten med abort eller forsømmelser etter fødselen. Kina er dermed blitt det landet i verden med størst andel menn (105,2 per 100 kvinner i 2010). Demografisk sett er kvinnesituasjonen den dårligste i verden, og en slik kjønnsubalanse er langt fra harmløs. For det første i et rent demografisk perspektiv: Mindre kvinner i dag betyr mindre fødsler i morgen og dermed en lavere befolkningsvekst. Man antar derfor at innen 2050 vil tjue millioner fødsler ikke ha funnet sted som følge av kvinnemangelen. Og denne atypiske situasjonen vil tvinge stadig flere menn til et ufrivillig ungkarsliv: Fra begynnelsen av 2010-tallet vil 1–1,5 millioner kinesere hvert år ikke kunne gifte seg, i mangel av partner.

Og ikke minst kan økonomien bli direkte rammet. I industrien, som står for halvparten av verdiskapningen, er kvinnene overrepresentert. De er i flertall i fabrikkene som lager leketøy, klær og elektronikk. I landbruket står de for mer enn to tredjedeler av arbeidskraften.

I framtiden vil den yrkesaktive befolkningen bli stadig mer maskulin: 54 prosent menn i alderen 15–59 år, mot 51 prosent i dag. Det vil si hundre millioner3 færre kvinner på arbeidsmarkedet i dette alderssegmentet. På sikt kan dette føre til mangel på arbeidskraft i industrien og landbruket.

Utover disse økonomiske aspektene reiser situasjonen spørsmål om kvinnenes rettigheter og likestilling, noe som i dag ofte ignoreres.

I DE KOMMENDE TIÅRENE vil Kina dermed måtte løse to store problemer, nemlig dempe konsekvensene av en aldrende befolkning og finne en kur for maskuliniseringen. En helhetlig løsning kan være å avskaffe fødselsbegrensningen for å øke fødselstallene. Å forynge alderspyramiden vil ikke bare bremse aldringen, men også redusere foreldrenes tilbøyelighet til å fjerne døtre, og dermed gradvis demme opp for maskuliniseringen.

I Shanghai er allerede nær en av fire innbyggere over 60 år og mangelen på arbeidskraft begynner å bli merkbar. Byen fungerer i dag som en slags forsøksby. Dette er den eneste kinesiske kommunen som gjennomfører holdningskampanjer for å oppfordre par (som selv har vært enebarn) til å få to barn. Et godt, men nytteløst tiltak. Fødselsraten er blant de laveste i verden: 0,7 barn per kvinne i 2005!

Selv om fødselsbegrensningen fjernes, virker dermed Kinas utsikter til å dempe aldringen gjennom økte fødselstall svært dårlige. Det moderne livet og høye utgifter til utdannelse og barnehold forplikter, og flertallet av de kinesiske parene tvinges til å sette egne grenser. Det eneste alternativet er derfor en grunnleggende reform av velferdssystemet og økonomien for å tilpasse seg denne nye demografiske situasjonen.

Oversatt av R.N.