Når kineserne drar på ferie

Kineserne reiser som aldri før. I 2011 var det 13 ganger flere kinesere som krysset en grense enn i 1997. Også de kinesiske myndighetene omfavner turismen for utvikling av landets fattigere deler.

I Kina er det i dag vanlig for studenter og kontoransatte å dra på ferie flere ganger i året. Den voksende og stadig mer mangfoldige urbane middelklassen drar på vindusshopping i Hongkong, virrer omkring i Sørøst-Asias kasinoer, backpacking, står på ski i Mandsjuria eller melder seg på gruppereiser for å se Kinas «berømte fjell og elver». Selv bygdefolk unner seg stadig oftere en dagsutflukt til et tempel eller et kurbad. Under vårfesten drar så mange på ferieturer at det truer den tradisjonelle familiefeiringen av kinesisk nyttår (vanligvis i februar).

Arbeiderne krever ennå ikke eksplisitt ferie (arbeidsgiver bestemmer vanligvis antall fridager og når de tas), men de er mer åpne på at de ønsker forandring flere ganger i året. De fattigste og småbedriftseierne, som er underlagt markedets produksjonsrytme, er tilsynelatende utestengt fra det nye fritidssamfunnet og må nøye seg med familietreff på nyttår.

Populær verdensarv

Mens tanken om ferie (dujia) virket latterlig for de fleste kinesere for femten år siden, er de i dag den nasjonale turistbransjens største kunder. I motsetning til Sovjetunionen gjorde ikke kommunist-Kina noe for å fremme turisme i sine første femti år. Først etter at de økonomiske reformene begynte i 1978 godkjente regjeringen etableringen av 12 nye ferieområder. Disse skulle opprinnelig tiltrekke utenlandsk valuta fra Hongkong-kinesere og kinesere i utlandet.

Med den økende levestandarden på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet tok den hjemlige turismen av. Til å begynne med dreide det seg om organiserte turer for offentlig ansatte. Mangelen på fritid (med unntak av vårfesten og søndagene) og nøling fra regjeringshold (enkelte ledere var bekymret for økt prostitusjon og pengespill) holdt lenge tallet på individuelle reiser nede. På 90-tallet ble det laget 2000–2500 fornøyelsesparker i byene. De fleste hadde tradisjonell kultur og folklore som tema, og fikk støtte fra myndighetene som håpet de ville styrke patriotismen.

I 1998 besluttet myndighetene å promotere turisme for å stimulere forbruket, dermed skjøt utviklingen fart. Året etter ble tre ukers ferie innført over hele landet rundt fridagene nasjonaldagen (1. oktober), 1. mai og vårfesten. Den urbane middelklassen grep sjansen og gjorde reising til en del av livsstilen sin. Under «gulluka»1 i oktober 2011 registrerte turistdepartementet 302 millioner besøk. Disse tallene (de nyeste tilgjengelige) er vanskelige å tolke, men de er dobbelt så høye som i 2008.

Backpacking er særlig populært blant unge i byene, men kinesere flest foretrekker fremdeles reiser organisert av arbeidsgivere, turoperatører eller vennegrupper. Slike pakketurer kommer trolig til å dominere lenge, ettersom de er populære hos førstegangsreiserne, som størstedelen av markedet består av. Templer, fjell og historiske steder er populære reisemål. Buddhismen opplever for tiden en sterk oppblomstring, og tempelbesøkene gir nytt liv til ritualer som å brenne røkelse til ære for gudene. Kina klassifiserer ikke minnesmerker, men spesielt populære er naturfenomener, etnoturiststeder (hovedsakelig i det sørvestlige Kina for å besøke tibetanerne og folkeslagene tai, dong og miao) og de gamle byene som ble ødelagt under kulturrevolusjonen og senere gjenoppbygd. Spesielt stort besøk er det på stedene som står på Unescos verdensarvliste, som det blir stadig flere av takket være regjeringens press.

Lavprisselskapenes inntog

Myndighetenes iver er ikke overraskende, for de fleste av disse stedene befinner seg i den fattige og minst tilgjengelige vestlige delen av landet. Myndighetene bruker derfor turismen for å utvikle denne landsdelen. I mange sørvestlige områder, inkludert Tibet, har fritidsøkonomien blitt den viktigste inntektskilden. Dette har gjort myndighetene interessert i miljø, bærekraftig utvikling og bevaring av kulturarven. Jiuzhaigo-dalen (Sechuan) som står på Unescos verdensarvliste, er befolket av et par tusen tibetanere, men trekker til seg over tre millioner turister hvert år og har 44 store hoteller (blant andre prestisjehotellene Sheraton, Intercontinental og Marriott).

Disse gamle og nye turistmålene ligger ofte innenfor klart avgrensede områder, noen steder inkluderer de flere landsbyer med lysende reklameskilt og god infrastruktur. Etter å ha kjøpt inngangsbillett, kan de guidede gruppene beundre landskapet og se tradisjonelle danseoppvisninger. Jakten på autentisitet, som er så viktig for mange vestlige turister, er her forbeholdt turgåere og en liten, rik og sofistikert del av befolkningen som eier luksuriøse feriehus tegnet av kjente arkitekter. Strandferier begynner også å slå an, selv om kinesernes tradisjonelle aversjon mot soling utelukker lange opphold på stranda.

Utlandsturene øker. Utenlandske lavprisselskaper har entret markedet, og flyr kineserne til nabolandene i Sørøst-Asia, som nå utsteder visa ved ankomst for å gjøre det lettere for de tilreisende kineserne. I 2011 krysset 65 millioner kinesere grensen, 13 ganger flere enn i 1997. Men selv om reiser til Europa, Afrika og andre deler av verden øker raskt, foretrekker de unge byfolkene langhelger i Hongkong og backpackturer i Laos, Kambodsja, Vietnam og Thailand.

Oversatt av L.H.T.