God reklame

Mad Men er på sitt beste en perfekt blanding av seriøst drama og såpe. I den nyeste sesongen kombineres det vittige eller rasende morsomme med en mørk, melankolsk vrangside i portrettet av tiåret som endret verden.

Sjelden har en dramaserie i slik grad hatt et tiår og dets aktualiteter som ramme. Mad Men begynner i 1960, og avsluttes – tipper jeg – i 1969. 60-tallet er preget av nye tanker og friheter som slippes løs. Tiåret fikk også et mer løssluppent og aggressivt marked. 1960-tallet er på mange måter 50-tallets rake motsetning. Den kalde krigen fortsetter, det er Cuba-krisen et bevis på. Vietnam-krigen blir varmere enn det foregående tiårets konflikter. Men i USA er den kvelende McCarthy-perioden forbi. Angsten for å skille seg ut i livsstil og meninger er ikke lenger så lammende.

Dette gjenspeiles også i reklamebyrået på Manhattan som vi følger gjennom dette tiåret. Reklamen frir åpent til en mer løssluppen moral, samtidig som konkurransen hardner til. Vareskuespillet er i sin essens nådeløs konkurranse. Dette er en viktig del av bakgrunnen for byråets valg av kunder og stadige diskusjoner om hvor langt man kan gå i slagord og vinklinger. Tradisjonalisme finnes ennå, og skal snart omdøpes til the silent majority. Men utover 60-tallet tenker kapitalen stadig mer offensivt og fremtidsrettet.

Hvordan går det så med reklamebyrået vi følger utover i 60-årene? Og ikke minst, hvordan forandrer aktørene seg? Men først litt om seriens tidsrammer.

Finurlig narrativ ramme

Handlingen i første sesong (2007) starter våren 1960. Sesong fire slutter høsten 1965. I den aktuelle sesong fem utspiller handlingen seg fra våren 1966 til våren 1967. Innspillingen av sesong fem ble av kontraktsmessige grunner utsatt et års tid. Det tok over halvannet år fra dvd-lanseringen av fjerde sesong til femte. Den lange innspillingspausen har ikke hatt alvorlige konsekvenser for rollebesetningen. Sesong fem markerer imidlertid et tidsskille innen fiksjonsuniverset. Vi er definitivt inne i den urolige del av 1960-årene. En ny tid er i emning – så lenge det varer.

For reklamebyrået Sterling Cooper var det på slutten av tredje sesong at de store omveltningene fant sted. En kjerne av ansatte løsrev seg fra de engelske eierne for å redde selskapet – og engelske Lane Pryce, byråets daglige leder, ble med på prosessen. Det nye selskapet, Sterling Cooper Draper Pryce (SCDP) flytter etter hvert inn i Time-Life-bygningen og tilpasser seg de nye betingelsene.1

Idet sesong fem begynner, er SCDP på jakt etter nye store oppdrag («kontoer»). De sosiale omgangsformene har endret seg lite. Alkoholpolitikken er i prinsippet like liberal som før. Cannabisbruk blant enkelte ansatte har funnet sted i flere år. Nytt av året 1966 er at en av byråets menn (og kanskje ikke den man først ville mistenke) blir dratt med i et LSD-eksperiment initiert av selveste guruen, dr. Timothy Leary. Her får både idémakere og spesialeffektavdeling anledning til å boltre seg

Hva flørt og utroskap angår, så er ikke Don likte aktiv nå som han er gift med Megan. Han runder 40, har mye å miste og ikke minst er han blitt byråets ansikt utad.

Det er mye jovialitet innad i SCDP, men konflikter om kontoer og tilhørende ære motvirker vennskapeligheten, noe som munner ut i munnhuggeri og tilmed nevekamp. Flere innen den indre kjerne har åpenbare nerveproblemer, men ingen av dem går nå til psykoanalyse. Én bestemt scene ligner overfladisk (men fornøyelig nok) på en analyseseanse: Don utstrakt på sofaen, Roger i stolen. Men begge holder et whiskyglass. Eksessivt alkoholkonsum er i mange tilfeller nerveproblemenes causa materialis.

To sekvenser i episode seks (LSD pluss besøk på Howard Johnson’s-motellet nord i delstaten), har en finurlig narrativ ramme som får meg til å tenke på Kurosawas Rashomon og Kubricks The Killing: Vi ser samme handlingsrekke opp igjen, delvis fra forskjellig vinkel, samt tilbake til utgangspunktet.

Noen scener med Pete Campbell (og med Harry Crane) svever i grenselandet mellom realitet og fantasi. Don har et mareritt i forlengelsen av det tilfeldige møtet med en innpåsliten tidligere bekjent. Felles for disse scenene er at de er filmet som virkelige hendelser.

Fantasivegring og sær oppførsel

Hver episode avsluttes med et musikkstykke med tilknytning til episoden vi har sett. Klassisk, jazz, pop. Popmelodiene varierer fra den eksperimentelle åpningslåten «Taxman» på The Beatles’ 1966-album Revolver (som Megan gir Don i gave),2 til Nancy Sinatras Bond-melodi «You Only Live Twice». Heller ikke Sound of Music blir glemt. Når det gjelder epokegjørende litteratur, kan det virke som om Don er blitt latere: Han leser Ian Flemings Bond-bøker på sengen, og Megan mer enn antyder at hennes far ville misbillige slik lektyre. Men père Émile har uansett ikke adgang til ekteparets soverom, så han kan være kritisk kritiker så mye han vil.

I bunnen ligger uansett pengespørsmål. For SCDP betyr det store kontoer som skal erstatte Lucky Strike og andre tapte storkunder. Flyselskaper, britiske Jaguar, dekkfabrikanten Firestone, Dow Chemicals (som blant annet produserte det på 60-tallet høyst aktuelle stoffet napalm) og hermetikkprodusenten Heinz. Ja, Heinz tomatbønner blir litt av en gjenganger, Herr Heinz himself er skeptisk til samtlige reklameutkast, og mannssjåvinistisk sur overfor Peggy. Han fremstår som gretten og fantasiløs – inntil det går opp for Don, godt hjulpet av Megan, at Heinz også er en månebesatt futurist og dermed en åndelig slektning av Conrad Hilton. Så kan man spørre seg hvordan Weiner & Co. har fått lov til å bruke disse merkevarenavnene når topplederne pendler mellom fantasivegring og sær oppførsel. Jeg tipper at svaret er så enkelt som god reklame.

La oss se litt nærmere på seriens profilerte enkeltskikkelser: I hvilken grad gjentar de seg selv? Blir de påvirket av nye impulser i tiden? Klarer de å tenke like raskt som de mest krevende kundene? Og takler de sjalusien innad i selskapet og på fritiden?

Hierarkiets irrganger

Don Draper er gift med Megan nå. Don er fortsatt leder av kreativ avdeling i byrået, og en av partnerne. Beundret av reklamefolk fra ulike selskaper, især av tekstforfattere. Don får mye av æren for at pilen igjen peker oppover for SCDP. Han tar en vanskelig og brutal beslutning mot slutten av den nye sesongen, og den får større konsekvenser enn han kunne (men kanskje burde) ane – samtidig som han opplever en skuffelse som ligner svik. Don klarer ikke helt å unnslippe sitt ry som kvinnebedårer, men ligger relativt lavt. Mot slutten av sesongen blir han utfordret. Og fortiden skal komme på en høyst uventet visitt.

Megan Calvet Draper bestemmer seg uti sesongen for å prøve å realisere skuespillerdrømmen sin. Lykkes hun? Ekteparet stråler av lykke, men Megans antennelige utålmodighet fører raskt til konflikter. Og selvsagt har Don sine ømme tær, noe vi opplever særlig tydelig i forbindelse med 40-årsfeiringen. Han er heller ikke flink til å sette demarkasjonslinjer mellom ekteskap og jobb. Megans foreldre fra Montreal kommer på besøk. Professorfar Émile respekterer ikke Dons yrke, men Pete klarer å sette hans arroganse på plass. Professor Calvet er en slags nymarxist (en etikett som klebet seg til en rekke intellektuelle i de dager), men har visst også et rykte for å flørte moteriktig med maoismen. Megans mor Marie (Julia Ormond) på sin side flørter bare med menn, ikke minst en lettsjarmert gammel kjenning av oss.

Vil den barmfagre og nå i det hele tatt ganske så omfangsrike Joan fortsette å være fru Harris? Hennes militærlegemann Greg har sagt ja til forlenget Vietnam-opphold. Joans mor er blitt en slags hjemmehjelp. Den sannsynlige barnefaren, Roger Sterling, er mest interessert i barnets mor. Vi kan røpe at Joan kommer tilbake til SCDP, og at hun befester sin nøkkelposisjon. Og går til et skamløst skritt for å sikre reklamekontrakt med et bilselskap.

Pete Campbell er som før overambisiøs, forsert humoristisk, kynisk beregnende, stakkarslig – og ulykkelig. Pete er på kant med Trudys perfekte forstadsdrøm. Prøver en sjarm­offensiv overfor en collegejente, og roter seg inn i et besynderlig kortidsforhold til en gift kvinne med store problemer. På jobben går det bedre, men gapet mellom ambisjonsnivå og realitetssans begynner å bli et problem for Pete.

Roger Sterling står ofte i veien for Petes ambisjoner: Han vil skumme fløten og leve opp til sitt ry som verdensmann i metropolen. Roger er pågående både på og utenfor jobben, og kan iblant overraske. Han vil primært konsolidere sin posisjon, på en cool måte. Også nestoren Bert Cooper er aktiv på møter i byrået. Drømmer han om å gjenvinne sin gamle posisjon? Spesielt en reaksjon overfor Don i sjette episode tyder på at han begynner å lide av svekket realitetssans. Kommer han til å overleve som en symbolsk verneverdig syvende far i huset de to resterende sesongene?

Peggy Olson har vært en sentral skikkelse fra serien startet i 2007. Kjæresten frir til henne (i alle fall som samboer). Peggys norske, katolske (!) mor vil med all tydelighet unngå en jøde som svigersønn.3 På jobben er Peggy stadig mer irritabel og kortluntet. Ikke minst har hun problemer med å tilfredsstille reklamefilmdrømmene til tomatbønne-Heinz, en av de mange utakknemlige storkundene vi møter i Mad Men. Peggy skal bli mer frustrert enn vi har sett henne siden første sesong.

Engelske Lane Pryce ble i løpet av sesong tre og fire byråets nøkkelperson ved siden av Joan. Han er imidlertid blitt stadig mer ensom, det er ikke bare begeistringen for Englands seier i World Cup som savner respons hos partnerne. Nå har han spunnet seg inn i pengenes og misforståelsenes nett, og det skal få konsekvenser.

Ken Cosgroves litterære ambisjoner synes latterlige når kona i et selskap hos Pete sladrer om hans B-forsøk uti science fiction. Er Ken fortsatt med i serien fordi han er en mann-uten-egenskaper og således en nyttig kontrast til enkelte andre? Byråets TV-reklamesjef, Harry Crane, får en stadig mer komisk posisjon i serien. I sesong fem er han først i fokus ved et kontorbytte som perfekt illustrerer hierarkiets irrganger. Så ledsager han Don på Rolling Stones-konsert, med en halvtenkt plan i bakhodet. For det tredje blir han kontaktet av ekskollega Paul Kinsey, som har skiftet konfesjon og habitt. Harry Krishna? Crane hører hjemme et sted mellom sitcom og tegneserie. Mens nykomlingen Michael Ginsberg vitaliserer SCDP-landskapet på pussig vis.

Hva så med Betty Francis? Den tidligere så modellslanke Betty Draper har fått et vektproblem. Da vi møter henne for første gang denne sesongen tenker man uvilkårlig at fysikken hennes har vært gjenstand for data-animasjon. Hun storspiser og småspiser, går på slankekur og slankekurs, og legen gir henne midlertidig grunn til engstelse, hun ringer Don i sakens anledning. Når Don ringer tilbake for å høre om prognosene, er det ektemannen Henry som tar telefonen, og han gir ikke beskjed til Betty. Snart er Betty og Don tilbake i skyttergravene. Barna, spesielt Sally, står i sentrum for konflikten, men det handler egentlig vel så mye om Betty vs. den nye fru Draper. Henry Francis, som spiller en viktig rolle i staben til borgermester Lindsay, er på sin side frustrert over at den liberale4 fløyen i det republikanske parti ikke kan enes om en presidentkandidat etter kongressvalget, Sally (spilt av Kiernan Shipka i alle sesongene) er i ferd med å bli tenåring. Hun føler seg konstant ydmyket av Henrys mor, en parodi på selvmedlidende og slem stebestemor, helt på kanten til uoppfinnsom klisjé. Sallys venn fra de første sesongene, Glen Bishop, dukker opp, med nyanlagt bart, og tar henne med på museum, forvirret over at hun bare forsvinner. Lite aner han om at Sally på toalettet i det zoologiske museet har opplevd en fundamental overgang i sitt liv.

Mørk, melankolsk vrangside

Mad Mens tallrike skikkelser inngår i et nettverk der det å tjene mest mulig penger (eller nyte godt av dem) er alfa og omega. Et av seriens fortrinn er at vi møter troverdige skikkelser, til tider altfor menneskelige. Uansett hvor overbevisende typer, la oss ikke glemme at de er skikkelser i et fiksjonsnettverk, der konfliktene og misforståelsene dem imellom er motor i dramaet. Når jeg ser Mad Men blir jeg ofte minnet på at fiksjonen stadig behøver nye konflikter, mens virkeligheten godt hadde klart seg uten.

Serien er særlig dyktig utført hva angår tilfeldighetenes innbrudd i det planmessige. Og uten å overdrive parallellføringer, er den også rik på kontraster, som for eksempel å veksle mellom to høyst ulike sammenkomster, Dons prismiddag og Peggys forsøk på å få en velsignelse fra sin mor.

Mangeårig Emmy- og Golden Globe-grossist Matthew Weiner har laget en serie som på sitt beste er en perfekt blanding av seriøst drama og såpe. Noen av scenene tenderer mot det repetitive, som den etter hvert lange rekken av kundemiddager på byen. Andre er vittige eller rasende morsomme, skjønt en mørk, melankolsk vrangside kryper seg inn. Uansett om de har bra med penger er det ofte synd på disse menneskene. Ej blot til lyst.

Opprør er faktisk mindre i fokus i denne sesongen enn de forrige. Det åpner med en rundgangsdemonstrasjon av svarte mot et firma i nabolaget. En av demonstrantene skal bli sekretær hos SCDP. Men skjedde noe tilsvarende med de andre?

Hvor kommer Mad Men til å ende? Hvordan blir opprørets år behandlet i neste sesong? Blir fornyelsene og de midlertidige tendensene til omveltning formulert klarere, eller kritisert og avvist, av enkelte sentrale skikkelser eller mest interessant, av seriens skapere? Det finnes mange kandidater til bakteppe og resonansbunn: Californias hippier i kontrast til New York-scenens Warhol og Velvet Underground. Studentopprøret på Columbia University. Johnson som ikke stiller til valg igjen, og mordene på Martin Luther King og Robert Kennedy – vil det sjokkere SCDPs folk like sterkt som Dallas-attentatet i andre sesong? Hvis det kommer to sesonger til, tipper jeg at det hele ender med månelandingen som bakgrunn for våre skikkelsers forsøk på å lande sine liv.
© norske LMD

1 Jeg har allerede skrevet om de fire første sesongene i Le Monde diplomatique i juni 2011.

2 Ikke Dons cup of tea, akkurat. Han skulle heller hoppet til «Here, There and Everywhere» eller «Got to Get You Into my Life» …

3 Det jødiske er et sentralt motiv i flere episoder. Peggys Abe og hennes kollega Michael Ginsbergs fortellinger minner oss om at det så vidt er over 20 år siden Auschwitz ble tømt. Dessuten har Rogers Jane jødisk bakgrunn, og vi får nå den første jødiske kunden siden Rachel Mencken i første sesong.

4 ’Liberal’ her ikke i Le Monde Diplomatiques betydning ’liberalistisk’ eller kritikkløs tilhenger av fri kapitalflyt, men i nordamerikansk forstand: moderat progressiv, i motsetning til ’konservativ’. På 60-tallet var imidlertid den liberale fløy en betydelig gruppering i det republikanske parti, selv om ytrehøyre-senatoren Barry Goldwater ble partiets kandidat mot Lyndon Johnson i 1964. Mad Men minner oss dessuten om at det fantes en ledende kandidat ved navn Romney på 60-tallet. Mitts sentrumsorienterte far George var lenge sentral i presidentspekulasjonene, men uttrykte sin skepsis til Vietnam-krigens eskalering litt for tydelig for den tross alt dominerende høyrefløyen til at han kunne by Nixon kamp.