Tegneserie

Irak-diplomatiet fra innsiden


Årets prisvinner ved festivalen i Angoulême, tegneserienes Cannes, er en fransk Borgen med humor. Quai D’Orsay forteller om forløpet opp mot Irak-krigen som vi aldri har lest det før, skrevet av en tjenestemann under pseudonym.
Av

Da diplomatisatiren Quai D’Orsay fikk prisen for beste album ved årets Angoulême-festival, tegneserienes gullpalme, var det mer enn tittelen på vinneren som skulle avsløres. Det eneste offentligheten visste om forfatterpseudonymet Abel Lansac var at han hadde arbeidet i det franske utenriksdepartementet mens Dominique de Villepin var minister for ti år siden. Om det var anerkjennelsen som lokket ham ut av anonymiteten eller han bare var lei av maskeraden skal jeg ikke spekulere i. Tegneren Christophe Blain kom i alle fall ikke alene da prisen ble delt ut på teaterscenen i den lille byen sørvest i Frankrike, som hvert år holder Europas største tegneseriefestival.

Demaskeringen ble vel så mye møtt med forundring som et gisp. Som bakmann i diplomatiet er Antonin Baudry, som forfatteren heter, et ukjent fjes for de fleste. Nå arbeider han i kulturavdelingen ved den franske ambassaden i New York. Quai D’Orsay er ingen dokumentar, men Baudrys innsidebakgrunn gir en autentisk klangbunn i denne muntre nyfortellingen av forløpet opp mot Irak-krigen i 2003. Serien har blitt en bestselger i hjemlandet, og er oversatt til både tysk og spansk. Die Welt beskrev den før nyttår som «årets beste politiske roman». Historien filmatiseres nå av den velkjente regissøren Bertrand Tavernier. Prisen i Angoulême er til det andre og avsluttende bindet i serien.



Menneskeliggjør politikken

Tittelen Quai D’Orsay er kallenavnet for det franske utenriksdepartementet, og henspiller på gateadressen i Paris. Seriens utenriksminister Alexandre Taillard de Vorms er i utseende, manerer og politikk den reneste tvillingbror av Dominique de Villepin, som styrte departmentet i 2002–2004. Andre sentrale politikere gjenkjennelig karikert med dekknavn er president Jacques Chirac, USAs Colin Powell og Tysklands Joschka Fischer. Seriens gjennomgripende diplomatiske konflikt er spørsmålet om militær intervensjon i det fiktive landet Lousdem, anklaget for å ha masseødeleggelsesvåpen. Motsetningene spisser seg til foran utenriksministerens tale i FN, der han varsler at Frankrike vil blokkere et vedtak i FNs sikkerhetsråd som åpner for militærangrep.

Parallellen til Irak-krigen er opplagt og tilsiktet. De politiske posisjonene er velkjente, men serien tar oss tett innpå dynamikken i konflikten og åpner nye perspektiv. Det skinner gjennom at sterke krefter i det franske diplomatiet ikke ville støtte den tyske motstanden mot krig, og mente Frankrike skulle posisjonere seg som megler i den historiske splittelsen mellom USA og Tyskland.

Utgangspunktet er den franske utenrikstjenesten, men Quai D’Orsay handler også om internasjonalt diplomati og politikk i vid forstand. Serien turnerer spesielt retorikk godt, med snedige sekvenser om alt fra korte talepunkter til spissfindigheter i en FN-resolusjon. Den menneskeliggjør storpolitikken, og viser hvordan personlige egenskaper og kjemi virker inn. I den grad vi kan hente et budskap eller konklusjon fra serien er det at politikken ikke er et kalkulert spill, tvertimot er den emosjonell og flyktig, der personlige ambisjoner og aversjoner kan sette prinsippene sjakkmatt.

Historien har også en eksistensiell side gjennom den unge hovedpersonen, som ansettes som taleskriver for ministeren. Han gir en nykommers blikk i departementskorridorene, og noe av seriens suksess kan tilskrives dette tilgjengelige ståstedet. Lange dager og stort arbeidspress går på privatlivet løs for taleskriveren, med avbrutte ferier og stevnemøter med kjæresten. Når han ikke bare uttrykker seg, men også nærmest lever gjennom ministeren er nok det en ektefølt erfaring fra forfatter Baudry av å miste seg selv i jobben.



Triumf for tegneren

Baudry har en god historie, men tegningene til Christophe Blain kan heller ikke roses høyt nok. Blain er også kreditert som medforfatter. Sidene er tettpakkede og intense, for ikke å si klaustrofobiske, med mange nærbilder. Nesten all oppmerksomhet er rettet mot personene, særlig den dynamiske ministeren. Slikt ender lett som kjedelige snakkende hoder, men Blain skaper et fantastisk driv i bildene. Høy, slank og bredskuldret raser Taillard de Vorms rundt som en naturkraft, med armbevegelser som favner og til dels oppløser bilderutene.

Storheten i Blains portrettkunst ligger ikke i det enkelte bildet, selv om karikeringen er treffende og gjenkjennelig, men i bevegelsene og summen av bildene. Det er et sympatisk og imponert portrett som tegnes, men også selvopptatt og pompøst med Demokrit i den ene hånden og Heraklit i den andre.

Mer enn andre tegneserier, er det nærliggende å sammenligne Quai D’Orsay med tv-serier som The West Wing, House of Cards eller Borgen. Den største forskjellen er et den er mye morsommere, uten å trekke ut i parodien som Javel, herr statsråd. Årets Angoulême-vinner er en glimrende satire om diplomati, retorikk og ambisjoner. Kanskje er det heller ikke så veldig langt fra Quai D’Orsay til Victoria terrasse, selv om proporsjonene er annerledes.

© norske LMD

Abel Lanzac og Christophe Blain, Quai d’Orsay – Chroniques diplomatiques 1-2. Dargaud 2010-2011. 100 sider per bind.




Fotnoter:
1 Die Welt 30.11.12, «Einige meinten, wir sollen die Deutschen verraten».