Mannen mediene elsket å hate

«Den venezuelanske bøllen Chavez er død» sto det på forsiden til New York Post, mens Times sprettet champagnen for «En demagogs død» (6. mars). I løpet av natten til 6. mars fortalte tv-kanalen NBC at «ordene ’Venezuelas sterke mann’ ofte sto før navnet hans, og av gode grunner». På morgenen så ABC World News solen stige opp på «den første dagen det venezuelanske folket ikke lenger er under den strenge kontrollen til deres president, Hugo Chávez».

I Europa rettet den franske «filosofen» Bernard-Henri Lévy kruttet mot den «sykelige antisemittismen» til den tidligere venezuelanske presidenten (Le Point, 14. mars), mens Nobelprisvinner i litteratur Mario Vargas Llosa innlemmet Chávez i den latinamerikanske tradisjonen med caudillos, «disse uutholdelige klovnene med hendene fulle av blod og en forfengelighet blåst opp av serviliteten og beundringen de omringes av» (El País, 10. mars).

Kvelden etter at han døde mente ABC World News at det var på sin plass å understreke at «mange amerikanere så på [Chávez] som en diktator», uten å presisere hvor de hadde fått denne oppfatningen fra. Man kunne imidlertid få en anelse om det fra den dystre lovprisningen til den notoriske antichavisten Michael Shifter på USAs statlige radiokanal NPR: «Til syvende og sist var han egentlig en autokrat og en despot.» (5. mars).



Chávez hadde aldri en sjanse

En av hovedinnvendingene mot den venezuelanske statslederen dreide seg om sløsingen av oljeinntektene på bortkastede formål som utdanning, helse og mat, når alle disse pengene heller burde ha havnet i lommene på det private næringsliv. Som Associated Press bemerket i en sak man skulle tro var en spøk, er resultatene av de sosiale programmene i Venezuela «magre sammenlignet med de spektakulære byggeprosjektene som oljerikdommen har reist i de glitrende byene i Midtøsten, deriblant verdens høyeste bygg i Dubai eller planene om å bygge avdelinger av Louvre og Guggenheim i Abu Dhabi.» (5. mars). Hvorfor gi mat til folket når man kan bygge skyskrapere?

En leder i Wall Street Journal klarte å kombinere så å si alt av kollegenes retoriske skyts: Chávez var en «klassisk oljediktator», en «karismatisk demagog» som med sin utvalgte etterfølger har sikret «at denne kombinasjon av klovneri og kleptomani vil leve videre etter hans død». Næringslivsavisen nevnte ikke de suksessfulle sosiale programmenes halvering av fattigdommen, men påsto derimot at «på tross av populismen og regjeringssubsidier har livet i Venezuela – særlig for de fattige – bare blitt verre.» (6. mars).

Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (Eclac) levde mindre enn 30 prosent under fattigdomsgrensen i 2010 (nyeste tall). Landet er blitt det minst ulike i regionen i løpet av de siste 14 årene.

Ifølge New York Times etterlater Chávez seg en «bittert splittet nasjon», fordi den venezuelanske statslederen ustanselig «økte splittelsene i samfunnet» (5. mars). I den autoriserte journalistikken brukes ordet ’splittelse’ utelukkende om de som forsøker å utfordre makten, ikke de mektige som driver klassekrig ovenfra.

Chávez hadde aldri en sjanse i de amerikanske mediene. Like etter valgseieren i 1998 advarte New York Times’ Latin-Amerika-spesialist Larry Rohter: «Med valgskredet i Venezuelas presidentvalg 6. desember har Hugo Chávez vekket til live et spøkelse de latinamerikanske styrende elitene trodde de var kvitt: den populistiske demagogen, den autoritære mann på hesteryggen kjent som el caudillo» (20. desember 1998).



Andre kriterier

Uavhengig av den bisarre fantasiforestillingen om at «de styrende elitene» i Sør-Amerika er fiendtlige til autokrati, stemplet de anglosaksiske mediene fra begynnelsen av Chávez som en komisk caudillo, som kom med hårreisende erklæringer, ruinerte økonomien, drev med valgfusk og foraktet menneskerettighetene. Det var åpenbart for dem at Chávez var en «grunnleggende antidemokratisk» tyrann (The Daily Beast, 7. mars 2013). Britiske The Economist kunne dermed advare mot en «diktatorisk avsporing» i Venezuela (23. september 2010) – selv om Chávez jevnlig beseiret motstanderne i valg som den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter har beskrevet som «best i verden» – samtidig som de hyllet innsettelsen av Mario Monti i Italia og vedgikk at han «leder en ’teknokratisk’ regjering der ingen av medlemmene er valgt» (21. januar 2012).

Som enhver regjering kan Venezuelas kritiseres for mye. Den amerikanske medieovervåknings­organisasjonen Fairness & Accuracy in Reporting (FAIR), som jeg jobber for, har flere ganger advart mot sensurforsøk i landet, samtidig som vi har påpekt at Venezuela fortsatt har en svært robust opposisjonspresse. Tilfeller som dommeren María Lourdes Afiuni, som regjeringen fengslet etter at hun løslot en fange som hadde sittet i varetekt i tre år, er heller ikke oppmuntrende.

Kritikken er ikke problemet, mektige ledere skal granskes. Problemet er at vestlige medier har bedømt Venezuela etter kriterier de nekter å bruke på andre land og sjelden gir en kontekst for Venezuelas problemer. I 2009 viste en FAIR-rapport om menneskerettighetsspørsmål i amerikanske lederartikler at Venezuela ble framstilt langt dystrere og illevarslende enn det voldelig undertrykkende Colombia. Om Venezuela under Chávez langt fra var perfekt, levde i det minste ikke journalistene, fagforeningene og aktivistene under frykt for å bli bortført, torturert eller likvidert, slik tilfellet var i Colombia på samme tid.

I det progressive magasinet The Nation minner historikeren Greg Grandin om at Venezuela har elleve politiske fanger, inkludert flere fra det mislykkede kuppet i 2002.2 Det er fortsatt elleve for mange. Samtidig har politisk undertrykking, inkludert statlig maktbruk, minket betydelig under Chávez. «Retten til å protestere blir stadig mer anerkjent i Venezuela og dette har blitt institusjonalisert,» står det i en rapport tidsskriftet Latin American Perspectives publiserte i 2005.3



Apokalyptiske tablåer

Å gi inntrykk av en økonomisk katastrofe er en av de viktigste målene for den vestlige propagandaen. En oppgave som ikke alltid er lett, fordi landet kommer relativt heldig ut – ifølge indikatorene journalistene selv bruker.

Økonomien lider åpenbart under en svært høy inflasjon (20,1 prosent i 2012), dårlig infrastruktur og stor avhengighet av en underutviklet oljesektor. Men etter oljesjefenes lammende streiker mot Chávez i 2003 har landet hatt en årlig vekst på 4,3 prosent og en nedgang i fattigdom på nær 50 prosent, og ekstrem fattigdom er redusert med mer enn 70 prosent.

I 2012 var veksten på 5,8 prosent, med en arbeidsledighet på 6,4 prosent (halvparten av hva den var da Chávez kom til makten), noe eurosonen bare kan misunne. Disse resultatene skjer samtidig med store investeringer i utdanning, helse og kamp mot feilernæring. Spedbarnsdødeligheten har sunket med 30 prosent siden 1999 og i 2005 erklærte Unesco at analfabetismen var utryddet i Venezuela. Dette er åpenbart ikke nok til å hindre Washington Post fra å kritisere «den økonomiske lidelsen forårsaket av Chávez» eller å anklage den bolivarianske revolusjonen for å ha «ruinert det engang så rike landet» (5. januar 2013).

I desember publiserte New York Times en reportasje om problemene i dagliglivet i Venezuela. Journalisten forklarte at Chávez hadde holdt seg ved makten fordi han hadde mobilisert «et betydelig flertall i befolkningen med sin eksepsjonelle personlighet, grenseløse sløsing av offentlige ressurser og evne til å overbevise venezuelanerne om at den sosialistiske revolusjonen ville bedre livene deres» (13. desember 2012). Som om et folk som tydelig ser at livene deres blir bedre trenger noen til å overbevise dem om dette!

En måned senere var det ABC News’ tur til å utpensle et apokalyptisk tablå. Saken, signert Stephen Keppel, økonomileder for den spansktalende tv-kanalen Univisión, bar tittelen «Fem måter Hugo Chávez har ødelagt den venezuelanske økonomien på» (17. januar 2013).

Hvorfor denne iveren etter å framstille det bolivarianske demokratiet som et bedrøvelig diktatur? Ut av tiltro til den vestlige demokratimodellen? Hvis det var tilfellet ville ikke de amerikanske avisene, med New York Times i spissen, ha applaudert statskuppet i 2002 og brydd seg mer om sitt eget hjemlands pengekorrumperte valgsystem? Er det ut av bekymring for menneskerettighetene? I så fall ville journalistene ha brukt store deler av Chávez’ 14 år ved makten til å fordømme regimer med langt verre rulleblad enn Venezuela, deriblant mange av USAs allierte.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 «FAIR study: Human rights coverage serving Washington’s needs», Extra!, New York, februar 2009.

2 «On the legacy of Hugo Chávez», The Nation, New York, 5. mars 2013.

3 «Popular protest in Venezuela: Novelties and continuities», Latin American Perspectives, vol. 32, nr. 2, Thousand Oaks (California), mars 2005.