Tegneserie

Taniguchi og den tapte tiden


Jiro Taniguchi skildrer hverdagsdramaene under Japans ordnede samfunnsoverflate. Seriene overskrider grensene mellom europeisk tegneseriekultur og japansk manga. Nå skal han lage manga av Louvre-museet.
Av

I en boligblokk i Tokyo arbeider tre unge menn hektisk ved hvert sitt tegnebord. De deler et lite rom, uten plass til særlig mer enn dem selv, bordene og stolene. En kvinne fordeler sidene og tar hånd om de som er ferdig tegnet. I rommet ved siden av arbeider en eldre mann alene. Det er mer romslig, med en sofa og store bokhyller. Han er en velkjent tegneserieskaper, en sensei – mester – eller mangaka som japanerne kaller de etablerte serieskaperne. De unge tegnerne er assistentene hans. Til tross for deadlinepress er tonen uformell og munter, men det er ingen diskusjon om arbeidet som skal gjøres. Senseis ord og strek er det som teller. Året er 1968, men kunne like gjerne vært 2013. Likevel er det en revolusjon i mellom for japanske tegneserier.

Den 65 år gamle mangaka Jiro Taniguchi går i A Zoo in Winter tilbake til tiden som assistenttegner, uten at boka er selvbiografisk. Innimellom storbyens natteliv og en kjærlighetshistorie, skildrer han tegnernes aspirasjoner i en tid da manga fortsatt var en ung bransje og i voldsom vekst. Taniguchi har i dag sitt eget studio i Tokyo, med to rom og fire assistenter. Taniguchi iscenesetter historiene, han deler opp sidene i ruter og tegner personene. Bygninger og bakgrunnsmiljø tegner assistentene ut fra anvisningene hans.

Etter fem år som assistent, utga Taniguchi i 1972 sin første manga. Det ble starten på en formidabel produksjon som omfatter over femti verk, mange av dem i flere bind. Taniguchi er i dag den internasjonalt mest anerkjente japanske serieskaperen, og har særlig fått et stort publikum i Europa. For familiedramaet Min fjerne barndomsby fikk han i 2003 prisen for beste historie ved den franske Angoulême-festivalen. Det var første gang festivalen, tegneserienes Cannes, hedret en japansk tegneserie. At Taniguchi ennå ikke er oversatt til norsk er en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale, men bøkene er lett tilgjengelig både på dansk og engelsk.



Nymanga

Taniguchis popularitet i Frankrike blir neppe mindre etter hans neste prosjekt, en manga om Louvre laget på oppdrag fra museet selv. På vei hjem fra research i Paris, besøkte han i juni Copenhagen Comics Festival. Som de fleste eldre japanere snakker ikke Taniguchi noe vestlig språk, men med agenten hans som tolk forteller han meg om den kommende serien fra Paris:

– Jeg vil betrakte Louvre utenfra, innenfra, ovenfra. For å få fram hva Louvre er, skal jeg skildre museet over en lengre tidsperiode gjennom mange korte episoder. Samtalene, fotografiene og erfaringene jeg nå har samlet betyr mye for presisjonen og troverdigheten.

Sammen med landsmenn som Taiyo Matsumoto, Kiriko Nananan og Kazuichi Hanawa, samt franske Frédéric Boilet, David B. og Emmanuel Guibert tilhører Taniguchi en kunstnerisk bevegelse kalt «nouvelle manga», nymanga. Begrepet ble introdusert på 90-tallet av den japanske mangaredaktøren Kiyoshi Kusumi. Det som tradisjonelt har dominert fransk-belgiske tegneserier er sjangre som science fiction, historisk drama og humor. Mange japanske serier beskriver dagliglivet, men de blir sjelden oversatt til andre språk. Nymanga er en programerklæring for historier om hverdagsliv og serieskapere i en kunstnerisk bevisst auteur-tradisjon, slik vi kjenner den fra europeisk film. Begrepet var i utgangspunktet knyttet til alternative tegneserier, men flere av serieskaperne har inntatt de store forlagene.

Boka som gjorde at vestlige lesere oppdaget Taniguchi er pur nymanga. Manden der går tur er akkurat det tittelen lover: en samling novelleserier om en ung mann som går. Han ser på fugler og snøfall, svømmer og klatrer i et tre. Den rolige, ofte tilfeldige, vandringen i det japanske småbymiljøet feirer hverdagens detaljer og ikke-pekuniære verdier. Boka minner oss på betydningen av å være til stede i egne omgivelser og ta seg tid til å oppleve det man ser, hører og føler. Minimalt med tekst understreker roen. Åpne, lyse tegninger framhever styrken i sanseinntrykkene. Fortellertempoet er skrudd ned, blikket rusler fra rute til rute i nær sanntid med den gående.

Hvordan ble Manden der går tur mottatt i Japan?

– Den ble en stor suksess og solgte godt. Noe mange ikke vet er at episodene er tegnet etter turer jeg selv har gått i området der jeg bor. Den freidige svømmeturen er også autentisk, men fra da jeg var ung og hadde drukket godt, forteller Taniguchi og ler.

Boka er den eneste han vil kalle en bestselger i hjemlandet. Mens de fleste av hans japanske lesere er godt voksne, er leserne i Europa yngre.

– Det overrasker og gleder meg å møte så mange unge her i København som kjenner og leser seriene mine, sier han.



Umoderne menn

Taniguchi er først og fremst blitt kjent for serier om menn som søker noe annet enn moderne karrierejag eller ikke vil slippe fortiden. En av hans nylig oversatte bøker, Der geheime Garten vom Nakano Broadway, er en slags antireisehåndbok – en by oppleves best uten forberedelser, er budskapet. De korte historiene er nostalgiske vandringer gjennom trange gater og i gammeldagse butikker. Kvartalet er en bortgjemt, autentisk lomme i en forvokst by.

Er seriene dine ment som en kritikk av det moderne?

– Jeg vil ikke kjempe mot det nye eller moderne, men for meg er det mer å finne i historien. Nåtiden eller framtiden er vanskelig å beskrive. Fortiden er enklere, for den har jeg erfaringer med.

Denne dragningen mot fortiden strekker seg utover egne opplevelser. I det actionfylte historiske dramaet Samurai Legend fra 1600-tallet skildrer han samuraien Yagyu Jubei, en myteomspunnet skikkelse i japansk populærkultur. Taniguchi har også nylig fullført en oppfølger til Manden der går tur, lagt til den samme historiske Edo-perioden.

– Jeg har lyst til å utforske også tider jeg ikke selv har erfart. Ved å arbeide med en historisk periode, opplever jeg den på et vis. Å tegne er som å gå på oppdagelsesferd, forklarer han.

Etter manus av forfatteren Natsuo Sekikawa tegner han seg nærmere vår egen tid i The Times of Botchan, som skildrer moderniseringen av Japan mot slutten av Meiji-perioden tidlig på 1900-tallet. Landet omformes fra føydalsamfunn til nasjonalstat, industrialiseres og brytes mellom japansk og vestlig kultur. Omveltningene skildres gjennom kretsen rundt den store japanske forfatteren Sôseki Natsume og arbeidet hans med beskrive tidsånden i romanen Botchan.

The Times of Botchan
rommer både de kjente intellektuelle og anonyme hverdagsmenneskene som strevet daglig for å bygge det nye Japan eller ble rammet av motsetningene i moderniseringen. Boka beskriver nasjonale muligheter og frustrasjoner som krysses, i en formende periode som ledet landet til militarisme og andre verdenskrig.



Kjernefamiliens sammenbrudd

Mange japanske kunstnere synes inspirert av sammenstøt mellom japansk tradisjon og vestlig kultur. Hvordan forholder du deg til denne konflikten?

– Jeg har ikke tenkt så filosofisk over det. Jeg ønsker å uttrykke følelser som er menneskelige og universelle, svarer Taniguchi.

Han er imøtekommende og pratsom, men ivrer ikke etter å teoretisere sine egne verk. Tolkingen gjør selvsagt også samtalen mindre direkte. Så fortsatter han:

– Når vi ser en film eller leser manga, identifiserer vi oss med personer, vi dukker inn i historien. Det er følelser som kan overskride kulturelle forskjeller. Slik jeg ser det, er det grunnleggende fellestrekk i de historiene vi forteller overalt på jorden.

Det Taniguchi lykkes så godt med, er en sansbar lokal forankring som han strekker seg utover. Samtidig som det er noe veldig japansk med personene, historiene og miljøene, er seriene allmennmenneskelig.

Senseis mappe
, som nå er utgitt på dansk, ga ham en ekstra utfordring. For første gang skulle han skildre en kvinnelig hovedperson. Boka er basert på en populær roman av Hiromi Kawakami. Den unge forfatteren var så begeistret for Taniguchis serier at hun tok initiativet til en mangaversjon. Kjærlighetshistorien om en ung kvinne og hennes tidligere, pensjonerte og skilte lærer er en finstemt skildring av intimitetens omveier. Særlig nærmer de seg hverandre gjennom mat og drikke, og Taniguchi gir en delikat innføring i det japanske kjøkken.

Både i prisbelønte Min fjerne barndomsby og den ikke mindre vellykkede forløperen Min fars dagbog støtter Taniguchi seg på sin egen barndom. Tydeligst ser vi det i Min fars dagbog, som foregår i kystbyen Tottori, sørvest i Japan, der Taniguchi vokste opp. Han forteller at forholdet til faren har preget begge historiene, men sier at bøkene er langt fra selvbiografiske.

Vi får ofte ikke vite så mye om personene dine, du lar leseren legge til selv?

– Det er vanlig i Japan, som et ideal, å vite tydelig hvor man står og at alle spørsmål skal ha et klart svar eller avslutning. Jeg har en annen tilnærming i seriene. Veien blir til mens man går, svarer Taniguchi.

Min fjerne barndomsby
forflytter den middelaldrende hovedpersonen tilbake til sekstitallet, og lar ham oppleve ungdomstiden på nytt som fjortenåring, men med all sin voksne kunnskap og erfaringer. Det sentrale omdreiningspunktet er konfrontasjonen med faren, som forlot ham, søsteren og moren. Alt han gjør styres av å forhindre farens flukt, men i stedet skapes det en ny forståelse. For første gang hører han faren forklare hvorfor han dro. Familien og jobben er resultat av omstendigheter andre har bestemt for ham, han føler han lever et liv som ikke er hans.

I Min fars dagbog kommer fortiden tilbake som minner når hovedpersonen reiser hjem ved farens død. Boka skildrer en kjernefamilies oppløsning, men vender det til et forsvar for familien som ramme for individets utvikling og fellesskap. På nåtidsplanet beskriver begge bøkene, i alle fall indirekte, en universell historie om Taniguchis generasjon som forlot provinsen og dro inn til Tokyo.



Miljøet beskriver menneskene

Det finnes også en annen Taniguchi. Tegneren som med grafiske detaljer, dynamiske utsnitt og filmatisk flyt har laget utallige spenningsserier. Film noir-pastisjen Hotel Harbour View, kampsportserien Wie hungrige W…lfe og åttitallsactioneposet Enemigo er bare noen eksempler. De seriene er skrevet av andre, men Taniguchi har selv stått for manus til westernserien Sky Hawk og villmarkshistoriene i Ice Wanderer, til dels basert på Jack London. To parallelle stemmer går gjennom verket hans: en moden mann som forteller om det å være menneske og en gutt som lager eksotiske eventyr. Selv har han en enkel forklaring på tosidigheten:

– Etter en rolig historie har jeg ofte lyst til å lage noe som er mer actionbasert.

Fysisk action og indre drama forenes i Taniguchis mest omfangsrike serie, The Summit of the Gods. Fembindsverket om fjellklatring er basert på Baku Yumemakuras romaner. Med mektige tegnede fjellandskap fra Mount Everest er dette en spennende manga om å mobilisere evner og motivasjon for å nå det tilsynelatende umulige.

Taniguchi forteller at at han noen ganger får høre at hans eldre serier har mer kraft i streken.

– Naturligvis tegnet jeg den gangen med stor begeistring, men det er mine nyere verk, der jeg tegner den rolige hverdagen, som krever mest av min kraft og mine ferdigheter.

Streken hans er ren og klar, med detaljerte, fotorealistiske miljøtegninger. Om vi ser bort fra de rene actionseriene, er fortellermåten dvelende og sanselig, ofte med bilder som pauser handlingsforløpet for å skape stemninger og ettertanke.

På 80-tallet oppdaget Taniguchi de europeiske albumseriene, og ble inspirert av tegnere som Vittorio Giardino, Francois Schuiten, Enki Bilal og ikke minst Jean «Moebius» Giraud. Særlig de markante svart/hvitt-kontrastene og de forseggjorte miljøtegningene tok han til seg. Taniguchis stil er et sjeldent eksempel på at europeiske tegneserier er filtrert inn i manga. Den profesjonelle begeistreningen er blitt gjensidig, og sammen med Moebius laget han cyberpunkserien Icaro.

Pregende for Taniguchi var også regissøren Yasujiro Ozu. Med filmer som En fortelling om Tokyo (1953) viste han en annen og mindre melodramatisk fortellermåte enn Hollywood. Taniguchi medgir at det er en utfordring å skildre følelser, og særlig vanskelig er det når poenget nettopp er at personene har vanskelig for å uttrykke dem

– Jeg bruker ofte miljøbilder for å skape følelser og stemninger. Hvordan du starter en sekvens er viktig. Jeg kan for eksempel åpne med et oversiktbilde, og så gå nær personen, som står med ryggen til. Størrelsen på rutene regulerer hastigheten i lesingen. Tidsforløp og bevegelse – alt dette er sentralt for å gi bestemte følelser.



Mangarevolusjonen

Hvorfor valgte du å uttrykke deg gjennom manga i stedet for film eller billedkunst?

– Jeg har virkelig likt manga og tegnet selv helt siden jeg var liten. Når jeg tenker historier, ser jeg bilder. Manga var ikke så anerkjent da jeg vokste opp, så det lå også en del trass i at det var det jeg tegnet, forteller Taniguchi.

Etter andre verdenskrig opplevde Japan ikke bare en babyboom, men også en mangaboom. Samme år som Taniguchi ble født 14. august 1947, utga Osamu Tezuka eventyrserien Shintakarajima (Den nye skatteøya), en bok som ble begynnelsen for moderne manga. Utover 1950-tallet laget Tezuka barnevennlige suksesser som Astro Boy, Kimba the White Lion og Princess Knight. Han etablerte en mal for hvordan manga skulle lages, hvordan den skulle se ut og hva seriene kunne inneholde.

Ti år gamle Taniguchi var nok godt fornøyd med Tezukas eventyr da Yoshihiro Tatsumi i 1957 utfordret disse rammene, men dette kunstneriske opprøret skulle få stor betydning for ham senere. Yoshihiro Tatsumi førte hverdagsmennesker og ekspressive virkemidler inn i seriene. Han introduserte begrepet gekiga, dramatiske bilder, som merkelapp på de utfordrende og litterære tegneseriene. Dette var starten på en omdefinering av mediet, som han skildrer utmerket i selvbiografien A Drifting Life.

Utover 1960-tallet utviklet manga seg fra å være lesning kun for barn til å bli en oppskattet del av ungdomskulturen. Mens Taniguchi var assistent og laget sine første tegneserier, modnet mangaformen. I 1970 fenget samuraiserien Lone Wolf and Cub – skrevet av Kazuo Koike og tegnet av Goseki Kojima – voksne lesere i hopetall. Moto Hagio omdefinerte jentetegneseriene, såkalt shojo manga, og behandlet kjønn og seksualitet mer direkte enn før. Med Gen – gutten fra Hiroshima gikk Keiji Nakazawa direkte på nasjonaltraume nummer én: bombingen av Hiroshima.

Hvordan har japanske tegneserier endret seg siden du startet?

– Den gangen var manga fortsatt et ungt felt. Mye har endret seg de siste ti-tjue årene, og i en god retning. Omfanget og mangfoldet har økt – sjangre, tegnestil og typer historier, oppsummerer Taniguchi. Vel vitende om at de største mangamagasinene har falt kraftig i opplag .

– De siste årene har manga blitt mindre utbredt på papir, men den vokser på skjerm. Jeg er ikke redd for framtiden. Mine lesere er uansett såpass voksne at jeg har merket lite til denne endringen.

Manga er i dag noe ganske annet enn i 1968. Men i mangaka Taniguchis tegnestudio er romfordelingen og arbeidsmåten som før. Senseis strek styrer.

© norske LMD




Fotnoter:
1 Yoshihiro Tatsumi, A Drifting Life, Drawn & Quarterly, 2009.