Lanseringsartisten

Ved kun å titulere filmen om Apple-gründer Steve Jobs med mannens etternavn, inviterer den til slappe ordspill om alle jobber som ble skapt i selskapet, stillinger som fort kunne organiseres bort, gå tapt og kanskje gjenvinnes senere, som i hovedpersonens tilfelle. En film om Apple, altså, i den grad den historien kan fortelles uten fokus på Føreren. Når den nå har hans og ikke selskapets navn, så er det innlysende nok mannen bak som skal fokuseres. Entreprenøren, innovatøren, gründeren og salgsmannen Steve Jobs. Har vi ham nå? Får vi en smak av hva som fikk ham til å tikke, som de sier? Og, for å holde oss til kriterier som sjangeren tilsier: Kommer vi nær personen Steve Jobs? I den grad vi gjør det: Er det i så fall bryet verdt? Håp om svar på slike spørsmål burde få verden til å stå like stille som rett før lanseringen av det siste iProduktet.

Fenomenet Jobs

Ikke at det er noe savn å mangle kjennskap til Steve Jobs’ barndom (eller øvrig intimsfære), men til å være såpass utleverende som filmen er av Jobs’ privatliv, kan det virke snaut at man ikke går nærmere inn på hans formende år, utover den lærerike dissekering av radio- og TV-apparater. Filmen Jobs begrenser seg derimot til livsløpet til den mannen som er relevant for bedriften han er kjent for, og innleder med den teknologiinteresserte studenten, hans venner og diverse elektronikk, deriblant den ikke ukjente Steve Wozniak. Derfra følger en informativ rekapitulering av karrierens høyde- og vendepunkter inntil han logget av for godt i 2011. Skjønt, informativ … det kommer an på ens medievaner.

Selv under middels EDB-interesserte har fått med seg navnet på mannen med de noenlunde fantastiske dingsene, og om de ikke har det, så har de sikkert en eller flere i omgangskretsen med en Mac eller iPod. Kanskje de også har sett noen av sakene bli presentert i nyhetene av den pussige mannen i jeans og høyhalser. Om ikke disse presentasjonene var utsøkt showmanship, så viste han likevel hvor langt man kan komme med å behandle fansen som sin menighet og sine seneste oppfinnelser som en pavelig bulletin. At den øvrige verdens Apple-hedninger fant det noe usmakelig, pompøst og nerdete, kanskje bannende over iPodens svakeste ledd, det fordømte iTunes, så var vel det knapt å regne som annet enn smårusk i markedshenseende, marginale utslag på den samlede oppmerksomhet disse produktene ble til del.

Jobs
viser oss en hovedperson som var temmelig grinete mot sine omgivelser, og antyder at han neppe var det teknologiske geniet mange oppfattet ham som (da heller kompanjongen Steve Wozniak), og neppe den beste bedriftslederen (tvert om, etter denne filmen å dømme), men han fikk det beste ut av sine partnere, og hadde en markedsteft som fikk enkelte til å beskrive ham som visjonær. Uansett hva ettermælet måtte bli, så kan ingen ta fra ham at han var en lanseringsartist av de helt sjeldne. De dedikerte kunder spiste lydige av hånden hans uten å etterlyse alternativer.

Litt malurt skulle vel være på sin plass: Hvor visjonær må man egentlig være for å ønske seg en litt mindre og snerten innretning etter å ha tråkket rundt i årevis med en klumpete walkman? Når eventyrlig lagringsteknologi attpå til var førstesidestoff lenge før IT-boble var noe tema, så skulle det (med etterpåklokskapens fasit) godt gjøres å unngå at en mer hendig musikkmaskin innfant seg. Det var snarere et spørsmål om når, og hvor den kom fra. Det bedrøvelige svaret er Apple. Og ingen andre. Så langt.

Men la oss i det minste innrømme ham såpass: markedsteft og tilstrekkelig teknisk innsikt til å omdanne kompanjongenes teknologiske repertoar til innretninger de fleste av oss har lært å sette pris på: pad-en, pod-en, mac-en og ’book-en. Det mest imponerende, for å forsøke et objektivt blikk, er at de har klart å bli markedsledende med enkelte produkter. Synd for oss forbrukere, som er henvist til Jobs’ herlighet uten altfor mange alternativer.

Posthum drittpakke

Filmen Jobs gir de obligatoriske skisser av de obligatoriske fasetter av mennesket-som-har-gjort-seg-fortjent-til-en-biopic. Premissene sorterer under den veletablerte varianten av portrettet av en kulturpersonlighet. Oscar-formatet nok en gang, og dets evinnelige «klassisistiske» multi-mood-musikk. Med de nødvendige endringer av de mest iøynefallende rekvisitter og lignende kunne Jobs like gjerne vært historien om en Bill Gates eller Richard Branson, eller om The Beatles, The Eagles eller et hvilket som helst megaband, fra oppstartsfasen i garasjen via de første gigs til gjennombruddet til krangel om lederposisjon, opphavsrettigheter og penger til oppløsningen til gjenforeningen eller døden.

Sjangeren skaper mer enn strukturelle likheter, for å si det pent. Også her følger hendelse på hendelse i pen rekkefølge, noe nytt og en god del gammelt nytt. På det meste er det så man ønsker de kunne spandert dette trauste formatet på en Olivetti, en Mary Wollstonecraft Shelley, på datamaskinens historie eller noe annet som kunne hatt godt av en så elementær presentasjon. Steve Jobs er til sammenligning overeksponert allerede.

Episoden der han snyter kameraten, vel, kompanjongen Wozniak for hans rettmessige del av et honorar når de er i startfasen, er kjent fra før, blant annet fra dokumentarfilmen om Steve Jobs, som gikk på TV sist vinter. Det samme gjelder utskjellingen av Bill Gates. Vi ser Jobs gi gamle venner sparken på en heller brutal måte, og opptrinnet der han panisk avviser kjæresten når hun forteller at hun er gravid, det er en studie i så mangt. At han mangler taktfølelse antydes allerede i studietiden når han, i senga til en ung dame han nettopp har ligget med, takker ja når hun tilbyr LSD. Han vil ta det med seg for å ha med litt til kjæresten sin også. Og kameraten sin. Det mangler bare at han selger en bestemor og parkerer på handikapp-plassen. Forresten, det siste gjør han jo.

Jobs
, «kunstnerbiografien», føyer seg sånn sett til kunstnermytologiens mer banale perspektiv, med ingrediensene «hensynsløs mot sine omgivelser», «utnytter sine nærmeste». Dette er typen som egentlig ikke har venner. Han virker rett og slett ikke helt programmert for vennskap, dette underlige, irrasjonelle konseptet: It doesn’t compute. Scenen der Wozniak takker for seg etter mange år, viser en Jobs som sitter igjen mer fylt av undring enn vemod. Det lengste hans talent strekker seg i sosial retning er allianser, som han gjerne bryter, men også lærer seg nødvendigheten av, i den løpende stolleken om lederposisjoner i konsernet Apple-sjappa etter hvert vokser seg til. Dog, i ettertanke, virker selv ordet «allianse» litt for kjærlig til å beskrive de forretningsmessige prioriteringene Jobs foretar seg, det være seg i posisjon eller når han er vist porten av styret i selskapet han selv startet.

Mye av dette er som nevnt kjent fra før, fra skriverier og nevnte dokumentarfilm, men med denne filmen begynner informasjonen å summere seg til en posthum drittpakke av dimensjoner som gjør det fristende å like fyren.

Autistens uskyld

Det kunne vært verre, for eksempel Facebook-gründeren som i The Social Network er gjenstand for et nidportrett før det har gått ti minutter. I den grad nerdene har fått sin oppreisning og forsinkede heder i populærkulturen, framfor alt med komi-serien Big Bang Theory, så utgjør disse to filmene en veritabel retrett, tilbake til skolegårdens gråeste hjørne. I Jobs og The Social Network blir nerdenes mer foraktelige egenskaper konsentrert i to personer. Steve Jobs slipper i en forstand billigere unna, han slipper i det minste å se livet sitt passere i andres revy. Altså: Han ble oppfattet som stormannsgal (som under de nevnte og flittig parodierte presentasjonene av ymse Apple-produkter), som en snik, han var hensynsløs og han var opportunistisk, og hvorfor, om man skal bry seg, var han det?

Jobs
gir noen hint, for eksempel når vi ser ham speile seg i noen små apparater. En fryktelig avansert tolkning av dette ville gå ut på at det er ment å speile hans forfengelighet, eller simpelthen hinte om i hvilken grad hans identitet var koblet til visse gjenstander, for ikke å si: at han var veldig materialistisk. Videre forklaringer av den jobske psyke ut fra eventuelle traumer vedrørende det å være adoptivbarn (temaet dukker opp når han er på trip), er spekulasjoner som fagfolk og spesielt interesserte kan ta seg av.

Det Jobs også viser oss er den hvileløse perfeksjonisten, entreprenøren med blikket for behov som ennå ikke var definert og «behov vi ennå ikke visste vi hadde», som skulle dekkes av teknologi som ennå ikke var satt sammen. Profilen vi så sitter igjen med kan kjapt oppsummeres i det intense, prosjektorienterte tunnelsyn man gjerne begrunner og (litt for ofte) unnskylder karrierefolks egoisme med. Likefullt er det nettopp noen av hans mest negative egenskaper som langt på vei unnskylder atferden. Jobs viser hans oppriktige begeistring for jobben, produktene, produktene og jobben og lite annet. I den grad forfengelighet er noe negativt, så er det det første som kan strykes av lista. Tanker om egen apparisjon eller status lot til å være ham fullstendig uvedkommende. En sjefsstilling var kun et verktøy til å få jobben gjort. Og hvor jålete kan en mann være som går på den måten? For å ta hovedrolleinnehaver Ashton Kutchers innsats på ordet, er dette et ganglag som sier «jeg er en trane og Sheldon Cooper bør bli president».

Og med de autistiske trekk som her antydes, så skulle vel anklager om pompøsitet være gjendrevet? Steve Jobs var utvilsomt et arbeidsjern og meget mulig en fullblods fagidiot, javel, men i det ligger en slags uskyld. Det er noe uangripelig over den type mennesker, de er greie å forholde seg til, forutsigbare som en ærlig kyniker – eller kjeltring, alt ettersom. Selv om Jobs kjefter og smeller, så framstår denne hensynsløshet mer som utslag av engasjement av typen «kontrollfrik», enn noen ond vilje. Hva hans ansatte synes om disse distinksjoner kan vi tenke oss, men de er likevel verd å nevne.

Form og farge

Jobs kvalifiserer dermed til betegnelsen «balansert framstilling», hvilket kan være én forklaring på de dårlige besøkstallene i USA. Menigheten har neppe noe ønske om å se sin husgud detronisert, og de av dem som måtte ønske det, har sikkert lastet ned filmen før den i det hele tatt ble innspilt, og, som det heter seg: Resten av oss har et liv. De Jobs-interesserte som er bortskjemt med god film, vil nok savne et mer saksinspirert grep på materialet. Hva ville ikke en Aronofsky eller Tarantino kunne gjort med historien om en av den moderne teknologiens gallionsfigurer? Eller – for en mer kongenial geek attitude artikulert i formen: en Roy Andersson eller en David Cronenberg, for å nevne to regissører med vitenskapelige interesser.

Filmen om Jobs kunne fint vært en mer undersøkende, nysgjerrig affære med en mer smittende fascinasjon for problemløsning. Med de siste tiårs teknologiske utvikling, takket være blant andre Steve Jobs, så skulle det vært mulig å innvilge publikum rom for meddiktning, et og annet streif av en eureka-opplevelse – i stedet for å servere en og annen scenisk påstand om at hovedrollene har det. Her er vi ved filmens akilleshæl, angående portrettet av Jobs. De faktiske hendelser – det første salget, den første investoren, den første messedeltagelsen – kan være eksakt nok gjengitt, men personskildringen gir en fornemmelse av den uautoriserte biografiens begrensninger, følelsen av å serveres noe annenhånds. Et minimum av overlevering (venner og kjente) må selvfølgelig til når man skriver historie; faren er at det kulminerer i dramatisert sladder. Døm selv.

Nå er neppe en konvensjonell biografisk film om en av de siste tiårs prominente forretningsmenn rette anledning for å etterlyse den helt ekstatiske utferdstrang hva det formmessige angår. Likevel: En skildring av karrieren til en såpass merittert innovatør ville absolutt kledd en utforming i stil med hovedrollens modus. Hva man enn mener om Apple-produktene, så er formgivningen av enkelte av dem udiskutabelt imponerende. Filmen Jobs, derimot, er med sine ordinære løsninger mer beslektet med hovedpersonens mer innskrenkede kremmerånd. Filmen er langt fra uinteressant, men klarer likevel ikke skjule at hovedpersonen, selv med «vorter og det hele», hadde fortjent bedre. Tør vi håpe på lanseringen av det like brukervennlige, men formfullendte dokudramaet iJobs?

© norske LMD

Jobs, Regi: Joshua Michael Stern, USA, 2013.

Fotnoter:
1 Queen Bee i Big Bang Theorys nerdekube.