Blindhet og innsikt

Eskil Vogts Blind er en unorsk og overraskende film, som tematiserer en rekke aspekter ved moderne privatliv, og norsk politisk kulturs definitive uskyldstap.

Ingrid er blind. Dette er premisset for Eskil Vogts første spillefilm som regissør. Vogt (f. 1974) har tidligere markert seg som kortfilmregissør, og som manusforfatter sammen med Joachim Trier for sistnevntes spillefilmer Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011). Nå er hans debutfilm belønnet med pris for beste manus på Sundance-festivalen, og i februar skal den vises i Berlin-festivalens program for kunstfilm, Panorama.

Det finnes naturlig nok ikke så mange fiksjonsfilmer om det å være blind. En sentral rollefigur, en ung kvinne, i M. Night Shyamalans The Village (2004), er blind. En annen film som tar opp temaet er Fernando Meirelles’ Blindhet etter José Saramagos roman, den var åpningsfilm på Cannes-festivalen i 2008. Nevnes bør også Tom Tykwers narrativt utspekulerte og rytmisk medrivende episode i Paris, je t’aime (2006).1 Og nå altså, Blind.

Blind er en film om det motsatte av film, så å si. Den åpner med et flott bilde av et vakkert tre. Hovedpersonen kan ikke se det. En nøktern konstatering. Men selv om filmen handler om blindhet, så er den ikke utelukkende nøktern, og heller ikke først og fremst preget av tristhet. Det humoristiske og pussige har en overraskende viktig plass i Vogts film, og det fungerer for det meste godt, takket være regissørens innsikt i filmmediet og fortelling.


Stadige overraskelser

Blind omhandler fire ulike personer i trettiårsalderen: Ingrid (Ellen Dorrit Petersen), Morten (Henrik Rafaelsen), Einar (Marius Kolbenstvedt) og Elin (Vera Vitali). De gjør alle en solid jobb. Ingrid er blitt blind i voksen alder, men det har gått ganske lang tid siden hun mistet synet når filmen begynner. Hun husker vagt hvordan det var å se, men fornemmelsen forsvinner litt etter litt, og det gjør også følelsen av at hun ser deler av en drøm. Det som derimot skjer stadig oftere, er at hun kolliderer med veggene i leiligheten (hun går sjelden ut, og melder avbud til en fest som betyr mye for ektemannen Morten, som har kjøpt ny kjole til henne for anledningen), eller med ting som er flyttet på.

Et resultat av at hun ikke ser, er at hun kan komme i skade for å søle vann eller miste varm mat på gulvet. Dette til tross for at hennes viktigste kjøkkenredskap, mikrobølgeovnen, kan snakke og gi henne beskjed om hvor lenge det er igjen til ferdig rett. Brave New World. Ingrid har i det hele tatt en rekke gjenstander og duppeditter som gir henne nyttig informasjon. For eksempel det talende apparatet som angir fargen på klær – nei ikke bare klær, når hun setter det mot Mortens hud, sier stemmen: «babyrosa». En tredje maskin som er veldig viktig for henne er pc-en, som hun primært bruker som skrivemaskin. Hun besitter kanskje et forfattertalent. I alle fall nyter hun tydeligvis å skrive.

Ingrid kler seg greit elegant. Det blir mange påkledningsscener (en tanke omstendelige, men det skriver vi på realismens konto), og noen avkledningsscener, som når Ingrid står foran det store vinduet og kler seg naken for den store imaginære og altseende Andre.

Einar, den andre mannlige hovedpersonen er en jovial og godslig, likevel ensom aleneboer, med utsikt mot bakgården der han ser en kvinne som interesserer ham i et vindu på andre siden. Det skal vise seg å være svenske Elin. Men før Einar oppdager Elin, ser han først og fremst på nettporno (knapt det elementet man forventer seg i en film som kretser rundt en blind skikkelse). Han er storforbruker, og om han har sine preferanser, så er han strengt tatt en allrounder, og det sies av den tidvis aktive fortellerstemmen at Einar har gått lei av hardporno og ser mer på myke, til og med humanistisk ladede snutter (nettflørt er det derimot primært Morten som bedriver, og gjett med hvem?). Einar står også i sentrum for filmens sørgeseksjon omkring 22. juli 2011.2 Som enslig og arbeidsledig og dermed ikke på sommerferie, er han stadig på bytur i dagene etter udåden, og som alenemann opplever han også bølgen av empati og blomster. Men han er også en av de ensomme mennene som en vakker dag oppdager at de empatiske dagene er forbi, og pussig nok (og nok et bevis på at filmen glimter til med vågal humor): like før stemningsomslaget kommer og Oslo fremstår som like kald, effektiv og seg-selv-nok igjen, har Einar fått satt på seg hodebandasje og AUF-merke!

Einar er også en som åpner dørene til Oslos uteliv, han sees stadig på bar og kafé (også en Pascal i denne filmen, nå filialen på St. Hanshaugen, mens det var scener fra Pascal i Henrik Ibsens gate i Joachim Triers Oslo, 31. august), og han møter Morten på Coco Chalet, en gang en in-kafé i Øvre Slottsgate. For øvrig har Trier, assosiert produsent for filmen, også en liten cameo-rolle som festdeltaker. Naturlig nok.

Det finner sted noen merkverdige og brå skift mellom kafé og passerende trikk. Plutselig er det på trikken at samtalen mellom Morten og Einar utspiller seg! Men det er ikke regissøren som har rotet, derimot den skikkelsen i fiksjonsuniverset som har funnet opp og uttenkt denne scenen, og som plutselig innrømmer sin feil, det vil si, hun har drukket vel mye vin. Høyst pussig, men dette er en film der man skal være obs på stadige overraskelser. Det gjelder også Kim, Elins barn (som bor vekselvis hos mor og far): Plutselig skifter Kim karakter.


Trolldom og hekseri

Blind er en film som tematiserer blindes ensomhet, praktiske problemer, hjelpeløshet, gjenstandsbevissthet, forestillingsevne, fantasi. Dette er viktig, men til å være en norsk film er Blind i ekstraordinær grad mer enn sitt tema – uten at temaet fremstår som et påskudd. Den har en pregning som rett og slett ikke er vanlig i norsk film. Vi kan kalle det metafiksjon. Men dette er et samlebegrep om fiksjon (i første rekke romaner, men også enkelte filmer) som reflekterer omkring sin egen tilstand, status, forutsetninger. Metafiksjon, javel. Men la oss mer eksakt si at Blind er preget av en slags parallellitet: Plutselig blir noe som er tilfelle med én av fiksjonens skikkelser, også tilfelle for en annen. Som en smitteeffekt? Som et trolldomselement?

Vogt har viktige inspirasjonskilder innen engelskspråklig film (som David Lynch og Nicholas Roeg), men den franskinspirerte delen av hans filmiske dannelse er verdt å fremheve spesielt, siden han er uteksaminertved den filmfaglige eliteskolen La Fémis i Paris. I regidebutens innslag av lekende metafiksjon aner vi spor av ikke minst Alain Resnais, Jacques Rivette og Alain Robbe-Grillet: surrealistisk arv, åpning for alternative versjoner og repetisjon som tema.

Denne fiksjonen reiser noen gåtefulle spørsmål om Blind som filmfortelling. Til tider får vi inntrykk av at Ingrid kan oppnå kontakt med (én eller flere av) de andre tre skikkelsenes fantasiliv. Ingrids utstråling kan dekkes av følgende ord, til sammen eller hver for seg: lysende, transparent, blass, kjølig. I enkelte scener med skadefryden i aktivitet: en tanke … heksete. Og hun ser blind ut. Ingrid rimer ikke helt med det inntrykket vi får av Ellen Dorrit Petersen utenfor dette fiksjonsuniverset. Portrettet av Ingrid er overbevisende, skremmende overbevisende.


Filmskaperens frihet

Gjennom filmen utvikles en parallellitet mellom Ingrid og Elin. Jeg griper meg et øyeblikk i å ønske en parallellitet også på plot-planet (som i visse andre tilfeller er til stede!), to versjoner av enkelte hovedscener: objektivt og fantasistyrt, for eksempel. Man kan si at det finnes et element av trolldom og hekseri i filmens fiksjonsunivers, men det må jeg sette en parentes rundt, siden vi nærmer oss grensen for spoilers.

Blind tilhører den type fiksjonsfilmer som gjør det naturlig at vi midlertidig ser bort fra kravet om sannhet og sannsynlighet, for logikken kan plutselig gjøre noen merkelige vridninger. Fiksjonsspillet er viktigere enn plotlogikken her. Fantasien skal ikke nødvendigvis alltid ha absolutt forrang i en fiksjon, men her er det viktig å anerkjenne at Vogt tar seg friheter som er sjelden kost i norsk film. Den løsner opp forventningsbånd. Det man uten forbehold kan beundre i Blind, er hvordan regissøren insisterer på fantasiens hovedrolle, filmskaperens frihet til å leke med logikken og prøve ut alternative versjoner av virkeligheten. Blind er mer et spill på muligheter og fantasi enn en ligning som skal gå opp.

Alt i alt en ukonvensjonell film om blindhet, som til og med viser at stiletthæler og blinde ikke er en perfekt kombinasjon.

© norske LMD

Blind, 1 time 37 minutter, 2013. På kino fra 28. februar.