Blott til lyst

Wes Andersons The Grand Budapest Hotel er en parade av morsomme påfunn og glimrende skuespillere. Men snart er det vel på tide at han lager en ordentlig voksen film.

Ralph Fiennes som legendarisk concierge  i The Grand Budapest Hotel. Foto: 20th Century Fox.

Ralph Fiennes som legendarisk concierge
i The Grand Budapest Hotel. Foto: 20th Century Fox.

Wes Andersons sjette spillefilm på 2000-tallet, The Grand Budapest Hotel, er i likhet med den 44 år unge veteranens tidligere filmer (som The Royal Tenenbaums, The Darjeeling Limited og Moonrise Kingdom) nesten tom for kjedelige øyeblikk. Derimot er den full av eventyr, som Andersons egen animasjonsfilm Den fantastiske Mikkel Rev fra 2009.1 Ja, det er sjelden at en spillefilm med levende skuespillere har så mange tegneseriekvaliteter som Grand Budapest.

Som tittelen sier, handler denne filmen om et hotell – en type etablissement som Anderson også tidligere har vist sin fascinasjon for (særlig i den parisiske åpningssekvensen til The Darjeeling Limited) – men dette hotellet ligger ikke i Budapest, like fullt i Mittel-Europa et sted, og ganske så høyt, alpint. Hvorfor det har Budapest i navnet, tror jeg ikke blir opplyst, men det er del av en hotellkjede (Imperial) som så vidt jeg skjønner også strekker seg inn i virkeligheten, til Wien, Nord-Italia og Frankrike. Våre hovedpersoner skal på et tidspunkt et stykke uti filmen nyte godt av hotellkjedeforbindelsene.

Stjerneapparisjoner

Denne fortellingen, som er inspirert av Stefan Zweig, handler om en legendarisk hotellmann, en concierge, og hans nye Lobby Boy. Men før jeg tegner et litt mer omfattende riss av hovedpersonene, må vi fortsette fra hvor og spørre når? Det eksakte tidspunktet er ikke gitt, men et epokalt preg er antydet gjennom stilistiske kjennetegn, ikke minst på biler, men også på sekundære gjenstander som kjøkkenredskaper og skibindinger. Vi kan antyde mellomkrigstiden, men løsrevet fra de spesifikke historiske kjennetegn på mellomeuropeisk kultur og ukultur. Riktignok møter vi et politi som i tiltagende grad viser autoritære og fascistoide trekk, og uti filmen entrer også en fascistbevegelse scenen, men skal vi tro på den? Bevegelsens fiksjonalitet er understreket av at hakekors og SS-tegn er byttet ut med et slags z-tegn. Vi befinner oss i et halvreferensielt, levende animasjonsunivers.

Hovedpersonene er den etter sigende legendariske conciergen Gustave H. (Ralph Fiennes), hans stamgjester og etter hvert hans nye Lobby Boy, Moustafa (spilt av guatemalansk-amerikanske Tony Revolori), som det viser seg har flyktet fra en forferdelig krig i det relativt nære Østen. Gustave er allment populær, men har en spesiell forkjærlighet for den eksentriske Madame D (Tilda Swinton).

Første gang vi ankommer hotellet, er det i etterkant av begivenhetenes gang. En biografiforfatter, spilt av Tom Wilkinson i åpningsscenen, deretter som noe yngre mann av Jude Law, skal møte hotellets nåværende eier, spilt av F. Murray «Salieri» Abraham. Hva er hans magiske historie? Er han conciergen? Eller? Middagssamtalen pirrer tilskuerens nysgjerrighet. Handlingen er snart i gang, og ved siden av det naturlige midtpunkt Fiennes, skal vi møte en lang rekke av dagens og gårsdagens profilerte skuespillere.

Anderson har gjort en imponerende casting. Det er sjelden at man ser så mange ledende skuespillere, deriblant en rekke halvglemte veteraner, i én og samme film. Her er det omtrent like tett mellom berømtheter som i Casino Royale (60-tallsutgaven) eller Mord på Orientekspressen. Nyere eksempler er Altmans Prêt-à-Porter eller samme regissørs Gosford Park. Stjernetetthet taler ikke nødvendigvis til en films fordel. Det var imidlertid tilfelleti en mer begrenset utgave i Soderberghs dystopiske Contagion (2011), og her i Andersons nye er stjerneapparisjonene med på å styrke nysgjerrigheten. Anderson anno 2014 er i avgjørende grad en parade av gode skuespillere: Jeg nevner bare Saoirse Ronan som konditorpiken Agatha, og et av de heteste nye franske navnene: Léa Seydoux.

Utholdenhetsprøve

Handlingen er som følger: Den en gang så forføreriske Madame D. er svekket, og bestemmer seg i en samtale med Gustave for å dra hjem til sitt gods i Ludz (jo, navnet ligner på den polske filmskolebyen, men det er mye som ligner i denne filmen uten å være identisk). Der skal hun dø.

Vi blir vitne til hvordan den nye Lobby Boy glir inn i miljøet og blir en yndling både for stamgjestene og conciergen. Moustafa blir mer og mer Gustaves høyre hånd og reiser med ham på en begivenhetsrik togtur til Ludz, hvor de skal besøke Madame D. Men den adelige madame er allerede død og ligger på lit de parade. Vi får allikevel kjennskap til hennes siste beslutninger, gjennom den gammelkjente 80-tallshelt Jeff Goldblum som testamentseksekutør. Et sentralt element er i dette arveoppgjøret renessansemaleriet Gutt med eple. Det er Madame Ds uttrykte ønske, ifølge testamentseksekutøren, at Gustave skal arve det verdifulle maleriet, men noen sentrale skikkelser setter seg resolutt imot dette: den onde prinsen Sergei (Adrien Brody) og hans ekspert på skitne tricks, motorsykkelfantomet Jopling (Willem Dafoe) som minner enda mer om Storeulv enn Jack Nicholson gjorde i The Shining. Dette er en film som i stadig større grad er preget av tegneserieestetikk og animerte påfunn. Fantasiens primat gjelder nokså uinnskrenket, og mange morsomme påfunn er det vitterlig.

Utspekulerte motstandere til tross: Gustave får hjelp av både sin Lobby Boy og konditorpiken Agatha. Men motkreftene synes Gustave har gått langt over streken, og de får med seg politisjefen på sitt parti – han var i utgangspunktet vennlig stemt. Nå blir det andre boller. Og etter en lang fluktsekvens (en av flere!) venter fengsel. Men ikke dermed sagt at alt håp er ute. Det blir bare en utholdenhetsprøve. En stund også for tilskuerne. Men fengselsoppholdet varer ikke evig: Det vakre gjør sin gjenkomst.

Fantasiens allmektige problem

The Grand Budapest Hotel byr på mange utsøkte kamerainnstillinger, flotte bilder – gjerne totalbilder av hotellets interiør, ikke sjelden tatt ovenfra. Dessuten en rekke svimlende bilder fra alpinsentre og fluktsituasjoner. Enkelte fluktscener er en smule ensformige i sine sjangerklisjeer (også stumfilmrepetisjoner). Mye løping: gjennom gater, over jorder, gjennom bygninger, oppover bratte bakker, mot stup. Mest dynamisk blir forfølgelsen når det veksles mellom fremkomstmiddel, som i scenene der Jopling/Dafoe jakter på våre venner: på motorsykkel, kjelke, ski. Ja, vi får en gammeldags skibindingestetisk studie i en av disse scenene. Og tegneserie-estetikk i både god og dårlig forstand: sterkt, dynamisk billedutsnitt på den ene siden, men type-portretter dominerer. Det finnes mange frapperende ansikter i Wes Andersons nye film, men knapt mer enn tre–fire interessante personer.

Den klare, nærmest hyperreelle billedkvaliteten i alle typer kamerainnstillinger viser at denne filmen definitivt hører hjemme i 2014s elitedivisjon hva billedkvalitet angår. Splitter ny, likevel en rekke artikulasjoner som bevisst peker bakover, også mot stumfilmen, som irisåpning/-lukning, et grep benyttet en rekke ganger i Andersons film, som hos andre stilbevisste regissører som Martin Scorsese. Men i det store og hele har Anderson mer til felles med Tim Burton og Amélie-regissør Jeunet enn med Scorsese.

Alexandre Desplats originalmusikk må vel kunne kalles postmoderne potpurri i den forstand at den blander alpemelodier, klassiske temaer og litt juksejazz på et tidvis sjarmerende vis, men etter hvert en smule monotont og enerverende.

Dette er en parade av gode påfunn. Fornøyelig. Underholdning! Med store, skinnende bokstaver: BLOTT TIL LYST. Wes Anderson synes nok ikke det er et problem at fantasien er allmektig. Her, i et historisk fiktivt univers som allikevel oser av mellomkrigstid, er nazistene tryllet vekk til fordel for en utstillingsfascistoid falang med symbolske kjennetegn som ligger et sted mellom dobbel z og sikksakk-lyn. Noe som gjør meg betenkt. Fascistlignende utstillingsdukker? Spørsmålet er kanskje et tegn på at jeg holder på å bli gammel – og hakekors oppi 30-tallsalpene, ville ikke det ha produsert en kitschy effekt? Jodeleeei-jodele-hi-hi. Wes Anderson vil (nesten for enhver pris) ha det gøy, men snart er det vel på tide å lage en ordentlig voksen film, samtidig som han beholder sin juvenile begeistring.

© norske LMD

Arnstein Bjørkly er kritiker i norske Le Monde diplomatique.