Hoffmans siste eventyr

I sin siste film spiller Philip Seymour Hoffman en syrlig antiterrorsjef i Hamburg, i filmatiseringen av John Le Carrés spionthriller A Most Wanted Man.

Philip Seymour Hoffman avsluttet karrieren brått med Anton Corbijns filmatisering av Le Carrés A Most Wanted Man.

Philip Seymour Hoffman avsluttet karrieren brått med Anton Corbijns filmatisering av Le Carrés A Most Wanted Man.

Listen over filmatiseringer av spionthrillermesteren John Le Carrés romaner har blitt tosifret. Det begynte med Spionen som kom inn fra kulden på 60-tallet, den forrige var Tomas Alfredsons kinoversjon av Muldvarpen fra 2011. Nå har vi fått filmversjonen av den Le Carré-romanen som mer enn noen tematiserer den såkalte Krigen Mot Terror.

A Most Wanted Man (2014),1 er regissert av Anton Corbijn, kjent som kunstfotograf og dokumentarfilmmaker, især med temaer fra rock og punk. Corbijn fikk mange lovord for Control (2007), fiksjonsfilmportrettet av Ian Curtis, vokalisten i new wave-gruppen Joy Division. Han har også regissert en mer omdiskutert leiemorderfiksjon med George Clooney i hovedrollen, The American (2010). Corbijn har vist seg dyktig til å skape høydramatisk action så vel som å mane frem poetisk-sensuell stemning, det være seg i italiensk uberørt natur eller i et nordeuropeisk havnemiljø.

Dette er handlingens kjerne: Hamburgs spioner har en terrormistanke. Mistanken rettes mot en ung russisk-tsjetsjensk muslim, Issa Karpov, og mot en rik og mektig mann fra Midtøsten, dr. Abdullah. Hvem bør være hovedmålet for overvåkningen? Antiterror-etterretningen og det regulære overvåkningspolitiet har motstridende analyser, og amerikanerne har sin egen teori som de ikke er ivrige etter å fortelle rivaliserende tyskere om.


Syrlige replikker

Robin Wright spiller amerikansk etterretningsoffiser og Philip Seymour Hoffman portretterer Günther Bachmann, sjefen for byens hemmelige antiterrorgruppe. Hamburg er en av verdens største havnebyer, et stort europeisk trafikk-knutepunkt og alt annet enn «en liten by i Tyskland», for å parafrasere Le Carrés romantittel fra 60-tallet. Og det var i Hamburg, en av Europas rikeste byer, at Mohammed Atta og hans Al Qaida-celle la grunnlaget for den ødeleggende aksjonen i september 2001.

Filmen begynner med at unge Issa Karpov ankommer Hamburg og treffer en tyrkisk mor og hennes sønn. Moren synes synd på Issa, som har sittet i fengsel i Tyrkia etter flukt. Alle hater tsjetsjenere, sier mor Leyla til sønnen Melik i romanen. Hun blir et av Le Carrés talerør: Putin forfølger russiske muslimer, velsignet av Bush. Men hva er forbindelsen mellom en tsjetsjener og tyrkere, bortsett fra at han har vært fengslet og torturert i deres hjemland? De er alle muslimer.

Leyla og Melik får Issa til å klippe mesteparten av skjegget for ikke å vekke unødvendig oppsikt. Leyla skaffer ham nok en hjelper, Annabel Richter, en ung advokat tilknyttet den idealistiske juridiske hjelpeorganisasjonen Tilflukt Nord. Hun hjelper Issa Karpov i å komme i kontakt med den eksentriske bankieren Tommy Brue (Willem Dafoe). Det er til en bankboks i Brues bank at Issas merkelige nøkkel passer. Antiterrorsjef Bachmann har lenge mistanker mot Issa (og mot Richter, som han sarkastisk beskylder for å drive sosialhjelp for terrorister), men mistanken skal snart forflytte seg, og Issas rolle blir stående og vippe mellom mistenkt og informant. Han har, kort sagt, fått rivaler til terrorist-posisjonen, ifølge Hoffmanns team. Overvåkningspolitiets konvensjonelle terrorjegere er mer forutinntatte, og lar overvåkingen styres etter hvem de har bestemt seg for at er skyldige, ikke ulikt etterforskningen i Palme-saken.

Med sitt imponerende forelegg og rike persongalleri, som spenner fra etterretningsrivaler via eksentriske pengefolk til ulike typer muslimer, skulle man forvente en konstant spennende thriller. La oss si at filmen er blitt ganske habil, litt over midt på treet. Den klarer å stå og vippe, eller nøle en god stund, uten å bli kjedelig. Så eksploderer den et par ganger, første gang etter å ha lansert en ny og omveltende hypotese, andre gang som et tidsinnstilt sjokk. Denne plotretorikken erstatter taleretorikken, der spenningsfilm allikevel aldri kan konkurrere med et romanforelegg. Men med unntak av sluttoppgjøret tar ikke filmen helt av, til tross for regissørens mange talenter og aktiv oppfølging fra Le Carré selv som en av filmens executive producers. Den skal krediteres for noen gode dialoger og fin metaforikk (stikkord: barracuda, lippizzaner, samt slike påfunn som en sjakkscene i en film der navnet Karpov er sentralt), og den skal ha noen ekstrapoeng for stilsikker estetikk, stemningspoesi (broer, havnekvarter, trafikk) og Herbert Gr…nemeyers musikk.

Issa-skikkelsen er ikke tilstrekkelig fascinerende visuelt-typologisk sett, verken med eller uten langt skjegg, og det er ikke primært skuespiller Gregorij Dobrygins feil. Men med unntak av den noe blasse Issa-figuren, er rolleinnehaverne upåklagelige. En rekke markante tyske skuespillere spiller i filmen, deriblant Nina Hoss (hovedrolleinnehaveren i Barbara fra 2012) og den etter hvert velkjente Daniel Brühl, her i sin kanskje mest diskré rolle. Men en særlig god rolle gjør Philip Seymour Hoffman, som dessverre avsluttet karrieren med denne filmen. Jeg skulle gjerne ha hatt en lengre monolog fra rollefiguren hans (det som i romanen kalles «Bachmann-kantaten»). Hoffman snakker naturligvis ikke like mye i filmen som Bachmann i romanen, men det blir i alle fall mange syrlige replikker. Han veksler kledelig mellom oppgitthet, sarkasme, giftighet og kolerisk sinneanfall. Det er på tide å gjenoppleve hans tidlige rolleprestasjoner i Magnolia eller birollen som Freddie Miles i Den talentfulle Mr. Ripley, der han til de grader klarer å erte på seg både Tom Ripley og lettirritable tilskuere, som undertegnede.


Antydningens kunst

Det klassiske spørsmålet om filmatiserte thrillere er vel: Var filmen like god som romanen? Her er svaret både og. I romanen setter Le Carré kritikken av Krigen Mot Terror i et analytisk perspektiv, der filmen kun makter å antyde. Romanen er retorisk rikere, vi får også lange bakgrunnshistorier om bipersoner. Men en filmmaker så dyktig som Corbijn klarer å antyde, metaforisere og analogisere på noen få sekunder i stedet for å holde tale side opp og side ned. Kritikken retter seg først og fremst mot spionkolleger og falskspillere, og den kommer voldsomt når den først kommer, særlig fra Hoffman/Bachmann. Det kler Hoffman å fremføre et utfall mot en forenklet fortelling om verdenssituasjonen i sin siste film.

Og budskapet? La Carré er først og fremst en thriller-maker og en stemningsmaler. Han er skeptisk til store ideologiske fortellinger og til alle typer stormakter. Men noe har skjedd: USA har på 2000-tallet hatt den klarest negative utvikling i spionthrillermesterens verdensbilde. Dette er den Le Carré-filmen der USA-skepsisen i siste instans er mest markant. Le Carré har gjentatte ganger kritisert USA for overtramp i Krigen Mot Terror. Med sin bakgrunn fra britisk etterretning betraktet Le Carré (hvis virkelige navn er David Cornwell) lenge USA som demokratiets forsvarer. Jeg tror heller ikke Le Carré anno 2014 holder USA for å være roten til alt ondt i verden. Men han har nok definitivt færre illusjoner.

Uansett: Hendelsene mot slutten av denne filmen og Bachmanns reaksjon på dem, er det god grunn til å få med seg. Det er bare antydninger igjen av Bachmanns veltalende blanding av indignasjon og analyse fra Le Carrés roman, men ord på film er gjerne best som antydningens kunst.

© norske LMD

A Most Wanted Man kommer på kino 10. oktober.