Moores elektriske revolusjon

Helt fullt er det ikke, men folksomt i den 1500 personer store Victoria Hall i Leeds rådhus noen minutter før Alan Moore skal på scenen. Vi har nettopp sett filmen Show Pieces, som han har laget sammen med regissøren Mitch Jenkins. Det er den første filmen Moore har skrevet og er produsert med hans involvering. Tegneserieforfatteren er ellers mest kjent for å kritisere og distansere seg fra filmatiseringer av verkene sine, ofte med god grunn. Den første, From Hell om Jack the Ripper, gjorde tegneserie-romanens filosofiske epokeskildring til et krimmysterium med en opiumrøykende Sherlock Holmes-variant som etterforsker. Siden fulgte League of Extraordinary Gentlemen, V for Vendetta og Watchmen. Folkefinansierte og surrealistiske Show Pieces, satt sammen av fem kortfilmer lagt til en marerittversjon av Moore og regissørens hjemby Northampton, er en direkte motsetning til de store og kommersielle Hollywoodproduksjonene.


Penger og fantasi

Moore har visstnok ikke reist utenfor Storbritannia siden 80-tallet, og det er sjelden han forlater Northampton. Seansen denne novemberkvelden er en av hovedpostene på Leeds International Film Festival. Rådhuset fra 1858, som ble innviet av dronningen selv, plasserer oss midt i den Victoria-tiden Moore skildret i From Hell. Det er nedslitt imperialistisk storhet i de voldsomme strebepilarene, takmaleriet i foajeen som favner verdenshjørnene og den brede trappeoppgangen med fire løver som passer bygningens fremside.

Som i flere av Moores tegneserier, er det et feministisk budskap i Show Pieces. En nattklubb stivnet i et evig syttitall er både skjærsild og drøm, der en sjåvinistisk rundbrenner straffes av en klovn og en stripperske. Moore har selv en rolle som profet eller entertainer, ansiktsmalt i gull og med dress i sølv. Kortfilmene er del av et større prosjekt kalt The Show, og Moore har allerede skrevet manus til en spillefilm. Tittelen henspiller på at filmen skal vise eller avsløre hvordan vi forholder oss til underholdningsmedier. Show Pieces utgis i år på DVD, sammen med manuset og en CD med sangene Moore har skrevet til filmen.

Tegneserieromanen Fashion Beast er en krysning av Skjønnheten og Udyret og Christian Diors livshistorie, og er opprinnelig et filmmanus Alan Moore skrev sammen med punklegenden Malcolm McLaren. Illustrasjon: Facundo Percio.

Tegneserieromanen Fashion Beast er en krysning av Skjønnheten og Udyret og Christian Diors livshistorie, og er opprinnelig et filmmanus Alan Moore skrev sammen med punklegenden Malcolm McLaren. Illustrasjon: Facundo Percio.

Moore entrer scenen, sammen med regissør Jenkins og tre av skuespillerne, og han er faktisk så påfallende høy og hengslete som biografiene om ham forteller. Han er kledd i en grønn hverdagsgenser, mørk bukse og traktorsko. Skjegget er like enormt som på forfatterbildene, og håret er dratt bakover i hestehale. Flere store ringer pryder fingrene. Det eneste som mangler, er den beryktede magikerstokken hans med slangeornament rundt håndtaket. Moore blir spurt hvorfor han har skrevet et filmmanus, når han er så forbannet på filmatiseringene av tegneseriene.

– Jeg liker generelt ikke filmatiseringer. Det betyr ikke at jeg ikke liker film, og først og fremst liker jeg lavbudsjettfilmer. Jeg har en teori om at det er et omvendt forhold mellom penger til rådighet og fantasi, sier han.

Han forklarer at lokaliseringen til Northampton har mer enn en praktisk begrunnelse:

– Det var viktig å plassere filmen et annet sted enn London eller New York. Man kan få inntrykk av at hvert land bare har én by, og at kulturen her til lands stopper ved Watford.

Watford er det britiske motstykket til «nord for Sinsenkrysset».


«The Alan Moore Farm»

61 år gamle Alan Moore er en av de mest sentrale skikkelsene i enhver moderne, vestlig tegneseriehistorikk. Han er den serieskaperen som er viet flest biografier og dokumentarfilmer, med titler som The Mindscape of Alan Moore, Magic Words og Storyteller. Seriene hans er også gjenstand for flere akademiske studier. På midten av 80-tallet gjorde Moore den største omskrivingen av engelskspråklige mainstreamserier siden forlaget Marvel to tiår tidligere forandret superheltsjangeren med figurer som X-Men og Spider-Man. Med Moore som forfatter ble skrekkserien Swamp Thing en økologisk fabel, og den første serien fra storforlaget DC som ble utgitt uten godkjennelse fra den nå nedlagte sensurordningen The Comics Code. Watchmen innførte realisme og filosofiske drøftinger i superheltseriene, rettet mot voksne lesere. I stedet for superheltenes uvirkelige kamp mellom det gode og det onde, var V for Vendetta et anarkistisk angrep på Thatchers styre i Storbritannia.

Det er lett å se innflytelsen fra Moore i amerikanske tegneserier utover på 80- og 90-tallet. Seriene bugner av kulturelle referanser, både bredt og obskurt. Dramaturgien er mer kompleks, historiene fortelles fra ulike vinkler og flere forløp utspiller seg parallelt. Sekvenser og scener knyttes sammen gjennom assosiasjoner i tekst og bilde. Mange av seriene følger dessuten Moores antiautoritære politikk og sansen for konspirative intriger. Forlaget DCs voksenavdeling Vertigo er da også blitt kalt «The Alan Moore Farm», med serier som Hellblazer, direkte avledet av Moores Swamp Thing.

Det er mer uenighet om hvor vesentlig Moore er innenfor tegneseriene nå, 25 år etter V for Vendetta. Han har søkt obskure prosjekter og dreid kreativiteten vekk fra tegneseriene. Hovedgeskjeften de siste ti årene har vært romanen Jerusalem, en murstein på en million ord, som han skrev ferdig i høst. Kunngjøringen på 40-årsdagen om at han nå var magiker, og ville dyrke den romerske slangeguden Glycon, svekket ikke teorien om at Moore hadde forsvunnet inn i sin egen verden.

At Moore har et godt grep om publikum er merkbart under seansen i Leeds. Seriene hans selger også bra. Avslutningen på den seneste syklusen av League of Extraordinary GentlemenCentury – som bruker fiktive figurer fra hele 1900-talls-kulturen, var i 2012 den eneste tegneserieromanen blant de ti mest solgte titlene som ikke var relatert til The Walking Dead eller Batman. I mars fullfører Moore en annen trilogi fra det samme universet, med boken Nemo: River of Ghosts. Like før jul kom første nummer av skrekkserien Crossed +100, som er en månedlig serie i seks hefter. Tegneserieromanen Fashion Beast, som ble utgitt i 2013, er ikke blant Moores beste og bygger på et eldre filmmanus, men er en interessant skildring av forholdet mellom lærling og mester. Moore bygger også en plattform for tegneserier på skjerm, kalt Electricomics. Alt dette gjør Moore mer aktiv og relevant som serieskaper enn på lenge.


Fra Brecht til Potter

I Leeds ønsker ikke Moore å svare på spørsmål om tegneseriene eller filmatiseringene av seriene. Han deltar heller ikke på tegneseriefestivalen Thought Bubble, som avholdes samtidig med filmfestivalen. I stedet er det datteren Leah Moore, selv en etablert manusforfatter, som representerer Electricomics med stand og egen programpost. To uker etter festivalen får jeg et telefonintervju med Moore, som er jovial og avslappet.

Century, den seneste League of Extraordinary Gentlemen-serien, tar oss gjennom 1900-tallet fra Bertolt Brecht og Kurt Weill til Harry Potter. Det er vanskelig ikke å lese serien som en historie om kulturelt forfall framfor utvikling?

– Uansett hvor mild jeg prøvde å være, kunne jeg ikke se tråden fra Tolvskillingsoperaen via Nicolas Roeg og Donald Cammells film Performance til dagens kultur som en utvikling framover. Dette er ikke ment som en reaksjonært påstand: at all moderne kultur er dårlig. Men det er et argument som kan anføres at moderne kultur er begrenset i sine ambisjoner i forhold til 60- og 70-tallet samt starten på århundret, som er de to andre tidsperiodene vi skildrer. Det var kunstnere som forsøkte å gjøre noe nytt, som var vågale og relevante for sin tid, sier han.

– For meg virker det som populærkulturen utover i det 20. århundret, og nå tidlig i vårt århundre, hovedsakelig er viet til å gjenskape tidligere perioders suksesser. En ny film synes ikke å være en original idé, men et forsøk på treffe et nostalgisk publikum for en tv-serie eller film man så for tretti år siden. Det er en kultur som endeløst resirkulerer seg selv.

Kritikken er også en beskrivelse av «Before Watchmen», en rekke tegneserier om forhistorien til hovedpersonene i Watchmen, som forlaget DC produserte i 2012 på tross av protester fra Moore og tegneren Dave Gibbons.

– Jeg brydde meg ikke om å lese seriene, og vil ikke ha noe å gjøre med noen av serieskaperne som bidro. Mentaliteten i prosjektet er noe av det som distanserte meg fra tegneseriens mainstream, også fra originalverket jeg skrev. Jeg har ikke lenger noe eksemplar av Watchmen hjemme, og jeg ønsker heller ikke å signere boken. Den som vil ha Watchmen signert, kan gå til Brian Azarello og de andre serieskaperne som mente de kunne sette navnet sitt på mitt verk.


Elektriske serier

Tatt i betraktning at Moore ynder å framheve at han ikke har internettilkobling, er det paradoksalt at han nå er arkitekt for en tegneserieapp kalt Electricomics. Samtidig er prosjektet et produkt av de detaljerte alternative verdenene som er typiske for Moores fiksjon. Filmuniverset i The Show er likt Northampton, men det er andre varer i butikkene, en egen ungdomskultur og mote i gatene, musikken er en annen, det er andre programmer på tv, egne dataspill – og en annen måte å lese tegneserier på.

– Hvis du skal skape en film i dag, må du arbeide med flere plattformer. Estetisk fungerer det sjelden, ettersom spinoff-produktene ikke tilfører noe. De ser ut som hva de er: et forsøk på å tjene mest mulig penger på ett og samme konsept. Framfor å lage en tegneserie som gjentar filmen, tenkte jeg det var bedre å introdusere en ny type tegneserier i filmuniverset. I en av scenene, der hovedpersonen går i en park, ser vi en gruppe barn som folder ut en fleksibel skjerm og leser en tegneserie kalt Big Nemo.

Det er også tittelen på tegneserien Moore lager for Electricomics sammen med tegneren Coleen Doran, en opplagt referanse til Winsor McCays over hundre år gamle avisserie Little Nemo in Slumberland. Tegneserieappen skal først og fremst være et verktøy der brukeren kan skape, redigere og utgi egne tegneserier, men inneholder også fire nye serier som tar i bruk de digitale virkemidlene. Electricomics skal etter planen åpne i løpet av året.

– Jeg mener at tegneseriens språk i seg selv, ordene og tegningene, det er en avansert teknologi. Det er ting en serie kan gjøre som ingen andre medier kan. La meg ta Spirit av Will Eisner som eksempel: Spirit undersøker et mørkt, øde hus om natten. I en av rutene er Spirit i bakgrunnen og ser gjennom kjøkkenet. I forgrunnen er det en kran, og det henger en lang dråpe ned fra den. Det opplagte ville da være å animere dryppingen fra kranen, sammen med en lydeffekt. Men dette ville være fullstendig overflødig, fordi det Eisner gjør er å involvere leseren på en mer sofistikert måte. Vi oppfatter at det drypper vann, og vi kjenner lyden. Tegneserien er software og menneskehjernen er hardware. Så vidt vi vet er det ikke noe mer sofistikert i universet enn menneskehjernen. Dette er primærteknologien.

Samtidig understreker Moore at det ligger kreative muligheter i verktøyet de utvikler:

– Kan hende ender vi opp med noe som teknisk sett ikke er tegneserier, men det er i og for seg ikke et problem. Vi må bare finne et begrep for hva det er.


Tegneseriens tid

Watchmen var mer kompleks og formfullendt enn noen annen superheltserie, men den endret ikke tegneseriene slik Moore ønsket. Tegneserieromaner – graphic novels – ble først og fremst et slagord for markedsføring. Moore hadde skrevet Watchmen som en gravskrift for superheltene, i stedet bidro seriens popularitet til en spekulativ boble der generiske superhelter solgte i millionopplag. Det gikk som det måtte gå: På midten av 1990-tallet havarerte den amerikanske tegneseriemainstreamen. Samtidig fikk romanambisjonene fotfeste innenfor de alternative tegneseriene. Denne andre bølgen av serieromaner, som ser ut til å være varig, trekker mediet mer i den nyskapende retningen Moore så for seg etter Watchmen. Med From Hell og den antistereotype pornoserien Lost Girls, malt av kona Melinda Gebbie, har han selv laget to av hovedverkene.

I likhet med den ufullførte sosialrealistiske tegneserieromanen Big Numbers, utspiller den kommende romanen Jerusalem seg i det strøket av Northampton der Moore vokste opp. Jeg spør om han kommer til å fullføre Big Numbers, eller om historien nå er en del av Jerusalem.

– Det er noen scener i Jerusalem som berører lignede tema, men det er ingen bevisst inkorporering. Jeg har ikke tenkt på å fullføre Big Numbers etter at prosjektet med å lage en tv-serie ikke ble noe av, og det er flere år siden.

– I et essay for hefteserien Occupy Comics skriver du at «tider som dette er […] akkurat det tegneserien ble skapt for å håndtere». Hva legger du i at tegneserier er motkultur?

– Det som slo meg i tegneseriehistorien var elementet av klasse. Tenk bare på Siegel og Shuster som skapte Supermann. Begge arbeiderklassegutter med jødisk bakgrunn, og deres superhelt er en immigrant som fostres opp på bygda i arbeiderklassen. En tydelig kontrast til alle doktorer, playboyer og våpenfabrikanter som etterfulgte ham. Tegneseriens mainstream styres av to store selskap, og de blir mer og mer dysfunksjonelle som serieforlag. Selv om Marvel har et stort publikum med filmene, klarer de ikke å gjenskape suksessen i tegneseriene, sier han.

– Samtidig ser vi flere små forlag, og serieskapere har bedre tilgang til publisering enn noen gang. Du trenger ikke store penger for å skape tegneserier. Du trenger ikke mye teknologi. Tegneserier er åpen for alle, og de kan lages og publiseres raskt. Jeg mener det ville være en god ide hvis dagens protestbevegelser bruker tegneserier mer. At de okkuperer tegneseriene i betydningen overtar tegneserienes virkemidler.

© norske LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør Tegneserieteori.no.