Nærgående, intenst og skremmende

En natt i Berlin er en ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Og alt er filmet i én tagning.

Tysklands hovedstad har vært vitne til mye vold både i virkeligheten og på film. I Sebastian Schippers En natt i Berlin møter vi det i utgangspunktet relativt fredelige nåtids-Berlin. Victoria er navnet på en ung gjestearbeider fra Madrid som en kveld treffer en rufsete gjeng på en nattklubb. Handlingen utspiller seg fra rundt midnatt til utpå morgenen. Egentlig er Victoria på vei hjem for å sove litt før hun skal åpne kafeen der hun jobber, grovt underbetalt. Men skjebnen, tilfeldighetene og den spanske jentas disponibilitet vil det annerledes.

De første par minuttene tenker jeg: Dette virker ok utført, men miljøet er tråkig og bråkete. Sympatisk jente, men de typene: Boxer, som det lyser forbryter av. Blinker: litt psyko? Fuss er et skjevt smilende bursdagsbarn, gjengens benjamin. Og Sonne, som gjentatte ganger stopper Victoria når hun skal gå, virker sant å si masete og insisterende. Er det noe spennende å møte en dop- og ølgjeng? Hvor er plottet? Men så utvikler filmen seg gradvis og planmessig til noe mer, om ikke et fullbyrdet mesterverk så i alle fall et medrivende sjangerlærestykke. Vi får oppleve et nervepirrende bankran, der gjengens indre ubalanse og nervøsitet er et viktig element. Filmhistorien har skildret mange bankran, men som regissøren Schipper sier har ikke alle ransfilmer gitt oss følelsen av å være med på ranet Det får vi faktisk her, selv om, eller kanskje nettopp fordi, kamera er fokusert på sjåføren mens ranet pågår.


Fluktens logikk

Filmen handler om ganske unge tapere som har sjansen til å skaffe seg mange penger gjennom et utenkelig kupp. En film om pengenes betydning, pengenes fristelse og forbannelse, med spor til Jean-Pierre Melville og, på idéplanet, til Robert Bressons L’Argent. Schippers tredje spillefilm minner stilistisk sett om enkelte noir-punkfilmer fra 1980-tallet, og tematisk har siste halvdel markante spor av de harde noir-klassikerne fra tidlig 1950-tall, som Aldrichs Kiss Me Deadly og Lewis’ Gun Crazy.

En natt i Berlin er en både spontan, planlagt og tenkt film. Gjengen som opplever en uventet natt i Berlin: Sonne (Frederick Lau), Victoria (Laia Costa) og Blinker (Burak Yigit).

En natt i Berlin er en både spontan, planlagt og tenkt film. Gjengen som opplever en uventet natt i Berlin: Sonne (Frederick Lau), Victoria (Laia Costa) og Blinker (Burak Yigit).

Victoria kommer til å se mer av Berlin enn hun har gjort noen andre av de nitti døgnene hun har oppholdt seg i byen: gater, heiser, takterrasse, parkeringshus, i en bil foran en bank grytidlig på morgenen, i en fremmed leilighet der hun slett ikke har noe å gjøre, et hotellrom. Schipper følger Victoria hele veien, bokstavelig talt uten klipp. Filmens 140 minutter er filmet i én eneste tagning! Og det er en nordmann som befinner seg bak kamera, københavnbaserte Sturla Brandth Grøvlen, som ble tildelt sølvbjørnen for sin imponerende jobb som fotograf. Både ideen om én tagning og Grøvlens presise kamerakontroll har vakt oppsikt. Kamera er alltid i nærheten av Victoria, men ofte er Sonne ved hennes side.

Sonne viser seg tidlig som en energisk pratmaker med store overtalelsesevner. Han sykler fra nattklubben med Victoria bakpå og gjengen på slep. Men da har vi allerede opplevd at de har forsøkt å stjele en bil. Neste gang skal de lykkes. Det er en rufsete gjeng Victoria assosierer seg med, hennes eventyrlyst og fandenivoldskhet har tatt over. Ja, i sammenheng med et diabolsk pianotema uttrykker hun sin sympathy for the devil: Hun kan se uskyldig ut, men er intet gudsord fra Madrid.

Vi blir først nærmere kjent med den sammensatte gjengen under en overraskende neddempet bursdagsfeiring på en takterrasse gjengen ofte oppsøker. Victoria synes det nesten blir for rolig: Hun balanserer på terrassekanten og er dermed nær ved å gjenta Kylie Minogue i Samaritaine-scenen i Leos Carax’ Holy Motors fra 2012.

Sonne er stadig like opptatt av Victoria, og sammen drar de tidlig på natten til kafeen der hun jobber, hun skal lage kakao til ham. Sonne illuderer at han kan spille piano. Total skivebom: Det er Victoria som har pianoutdannelse. Sonne er i det hele tatt en juksemaker, men kanskje en godlynt sådan.

Sonne tar avskjed, men vender tilbake. En telefonoppringning gjør ham nervøs. Gjengen skal likevel komme til Victorias kafé, et vanskelig oppdrag står foran dem. Vanskeligere blir det når rammene avdekkes: En durkdreven kriminell som spilte rollen som Boxers beskytter mens de satt i fengsel sammen, krever nå gjenytelser. Vi holdes passe lenge i suspens om hva Boxers gjenytelser skal bestå i. Først blir bursdagsbarnet Fuss så fyllesyk at Victoria må kjøre guttene til møtestedet, et underjordisk parkeringshus, i stjålet bil. Der venter den durkdrevne Andi med adjutanter. En skikkelse det lyser Gefahr av, og han kaller Victoria konsekvent for bitch. André M. Hennicke, som spiller Andi, har hatt en rekke gode biroller, ikke minst i Der Untergang. Her i Schippers film minner han om London-mafiosoen spilt av Ian McShane i Jonathan Glazers Sexy Beast (2001): iskald og nådeløs.

Andi gir gjengen (Victoria inkludert) våpen og instruksjoner. De skal rane en bank om noen få timer. Etter at gjengen får orden på Blinker, som har flippa ut av angst og kokain (utdelt som hjelpemiddel av Andi), er det klart for aksjon. Victoria blir sittende i bilen, i alarmberedskap.

Blir ranet vellykket? Ja, men problemene er ikke over, den katastrofale dreiningen venter. Tendensen har vært der lenge: Det som overhodet kan gå galt i denne storyen, kommer til å gå galt. Fluktens logikk blir brått til forfølgelsesvanvidd, med vonde nerver og adrenalinsjokk. For noen blir det brå undergang.


Improvisasjonens medalje

Det bevegelige kamera virker nesten aldri stressende (og når det gjør det, er det i tråd med handlingens nerve). Én eneste tagning (ikke et eneste klipp) innebærer at det skapes bånd mellom ulike steder, og selvfølgelig også at hele filmen foregår i realtid: Handlingen varer de 2 timer og 20 minutter vi ser. Det skjerper bildenes og handlingens realisme. Kamera blir filmsettets sentrale kunstneriske virkemiddel. Filmens beste kamerainnstilling får vi når kamera kikker litt skjevt ned på den medtatte Sonnes ansikt mens Victoria går bort til hotellskranken. Sonne har strukket lojaliteten til den kriminelt belastede kameraten Boxer uhyggelig langt, og Victoria har en farlig mørk side vi først ikke la merke til.

La meg benytte anledningen til å skryte av Laia Costa som Victoria og Frederick Lau i rollen som Sonne. Lau minner til tider om Jean Gabin, som regissøren antyder, men ikke akkurat Brando, som han også nevner. De andre overbeviser, disse to utmerker seg. Sammen med bemerkelsesverdig kamera, konsekvent regi og Nils Frahms musikk løfter dette filmen til en mer enn habil film. Det er imponerende at en så vellagd film er skutt på én natt, ferdiglagd kl. 06.54 på morgenen. Da ga kameramann Grøvlen, ifølge regissøren, inntrykk av å ha løpt en maraton.1 Regissøren sier at filmen ikke hadde noe manuskript i streng forstand, kun tolv sider med allmenn situasjons- og forløpsbeskrivelse. Alt utenom dette, især dialogen, var improvisert. Med andre ord en både spontan og planlagt, tenkt film. Tendenser til longører finnes tidvis som baksiden av improvisasjonens medalje, men replikkene føyer seg oftest inn i det kontinuerlige forløpets realisme.

Tilværelsen er brutal og nådeløs. Finnes det et streif av håp? Kanskje, til slutt, nøkternt og rystet. Og det slår meg at filmen i siste instans virker kortere enn sine drøyt to timer. Den blir stadig mer spennende, stadig mer vesentlig. En ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Det som i begynnelsen kunne virke som et påtrengende slitsomt filmunivers, blir i fortsettelsen nærgående, intenst og skremmende, innimellom også stemningsfullt. Både Schipper og Grøvlen fortjener årvåken oppmerksomhet i årene som kommer.

© norske LMD

En natt i Berlin (Victoria), regi: Sebastian Schipper, Tyskland, 2015. På kino fra 4. september.