Intim kjøkkenrealisme

Anna Muylaerts Min andre mor er et stykke velgjort realistisk kammerspill om livsvalg og det brasilianske klassesamfunnet.

Personrelasjoner er et nøkkelord i Anna Muylaerts film Min andre mor. Det handler primært om tjenestekvinnen Vals relasjon til den lille herskapsfamilien og til dens enkelte medlemmer: mor, far og sønn. Tre veldig forskjellige forhold.

Det er ikke ofte denne kritikeren ser brasiliansk film. Altfor sjelden. Mange brasilianske filmer har islett av magisk realisme, det hadde også denne filmen i første manusutkast, iblandet trekk av kjøkkenrealisme. Manuset het opprinnelig «Kjøkkendøren», som viser til at hovedpersonen står parat innenfor kjøkkendøren. Kammerspill er også en presis sjangerbetegnelse og mer dekkende for filmens helhet.

Val (Regina Casé, t.h.) og hennes assistent Edna (Helena Albergaria).

Val (Regina Casé, t.h.) og hennes assistent Edna (Helena Albergaria).

Muylaert har bakgrunn som filmkritiker i dagspressen og har tidligere både lagd TV-serier og fire spillefilmer. To av filmene, debuten Durval Discos (2002) og É proibido fumar (2009), har vunnet flere priser i hjemlandet. I Min andre mor har den populære og rutinerte Regina Casé hovedrollen som den middelaldrende tjenestekvinnen Val fra provinsen Pernambuco i nordøst. Val har i 13 år vært ansatt hos et velstående par i millionbyen São Paulo, en verden fundamentalt forskjellig fra småbyen hun en gang forlot. I disse årene har hun ikke sett sin datter, Jéssica, som nå snart er voksen. Derimot har hun vært reservemor for husets sønn.


Forventningspress

Et innledende tilbakeblikk viser Val og enebarnet Fabinho som leker med hunden Maggie og noen lekedyr. Scenen ligger elleve–tolv år tilbake i tid. Fabinho spør om når moren kommer hjem. I nåtidsscenene er han ikke påtakelig opptatt av moren, derimot har han og Val et nært forhold, som også omfatter moderlig kos og mye massasje. Foreldrene er travle – faren Carlos er lege og moren Bárbara jobber i motebransjen. Val synes å ha et alminnelig bra forhold til begge, skjønt Bárbaras manglende oppmerksomhet er til tider påtakelig.

En kveld ringer plutselig Jéssica og forteller at hun skal flytte til São Paulo for å studere. Val blir opprømt, men når hun prøver å fortelle nyheten til Bárbara, er sistnevnte opptatt med alt annet – først etter tredje forsøk skrur husfruen allernådigst på velvillighetsknappen. Val er også en tanke nervøs: Hun har ikke møtt datteren siden førskolealderen. På flyplassen står Val og speider – så kommer Jéssica smygende rolig bak henne. Moren omfavner henne kontinuerlig, og datteren kaller henne konsekvent «Val», ikke «mor». Jéssica virker ikke forberedt på at moren er såpass lavt plassert på den sosiale rangstigen, især at hun bor hjemme hos herskapet på et trangt rom, hvor også Jéssica skal bo inntil videre.

Jéssica blir fiksjonsuniversets katalysator. Hennes evne til å provosere er nesten like stort som hennes lærenemhet og vidd, derfor bruker hun tidlig opp tabbekvoten overfor husfruen Bárbara. Men Jéssica har en stor overraskelse på lager, og det har kanskje også Val. Både Jéssica og Fabinho skal ta opptaksprøve til universitetet. Forventningspresset er en tanke forskjellig.


Effektiv øyensverte

Min andre mor er et stykke velgjort realistisk intimteater som uten å eksellere i filmiske finesser, har utvilsomme kvaliteter i både kameraføring, montasje og spill – i tillegg til en beundringsverdig klarhet i regi og struktur. Fiksjonen er utpreget relasjonell. Val er i slekt med engelske nobilitetsfiksjoners oppofrende nannies, og har også likhetspunkter til barnepiker som Maj i Fanny og Alexander. Fattigjentene i tjenerrollen viser en beundringsverdig ansvarsfølelse gjennom sin oppofrende holdning til rikmannsbarna, og de beste overklasseindividene vet å verdsette det – noen kanskje fordi de er gode mennesker, andre fordi det er taktisk klokt å gi påskjønnelser til tjenerskapet.

Forholdet mellom Val og Fabinho er som nevnt intimt, men ufarlig. Val gir ham all den kjærlighet som moren ikke har talent for, og hans mor klager gjentatte ganger over at han alltid vender seg til Val for nærhet. Ikke så rart: Moren er mest opptatt av forventninger.

Vals relasjon til familiefar Carlos er uproblematisk. Vi aner at milde, stabile Carlos har vært avgjørende for at Val har blitt så lenge hos familien. Hun er flink med sønnen hans og avlaster kona. Og hun passer på at han tar sine medisiner, serverer frokost presis, og ser til at det finnes iskrem i fryseren og at favorittølet hans er på plass i kjøleskapet.

Bárbara er derimot et potensielt problem. Husfruen skryter riktignok en rekke ganger av sin mangeårige tjenerinne, men i utsatte situasjoner viser hun seg fort uoppmerksom, taus eller humørsyk. Et tidlig eksempel er når Val (som tross alt har sine egne penger, hun er ikke slave) kjøper et fancy kaffekoppsett i bursdagsgave til Bárbara, som etter en avmålt takk gir Val beskjed om å sette det bort til en bedre anledning. Val velger imidlertid å servere de kaffetørste bursdagsgjestene med disse koppene og blir irettesatt.

Men de store konfliktene utfolder seg først når Jéssica dukker opp. Den første er at Val forsover seg til frokostforberedelsene dagen etter Jéssicas ankomst, og det er husfruen selv som må lage frokost, til seg og Jéssica. Det er første gang vi ser Bárbara ignorere Val fullstendig, og den ekstreme øyensverten hennes skaper et uskjønt oppsyn. Muylaert har ikke spart på effektene her, og effektivt er det.


Forbud og brudd

Konfliktene mellom Val og datteren dreier seg om alt fra mangel på symbolsk oppmerksomhet til grenseoverskridelser. Datteren tiltaler «Bárbara» uten hederstittelen dõna og viser en fundamentalt annerledes holdning til herskap og tjenere. Val er stolt, men hun er konservativ og anerkjenner at alle har sin plass i hierarkiet. Forholdet mellom Val og datteren skal endre seg flere ganger, men det er symptomatisk at det er Fabinho som skal sove sammen med Val den første natten datteren er der.

Jéssica er en grenseoverskrider. Fra å prøvesitte den nye madrassen på gjesterommet, går det bare minutter til Carlos har falt pladask for hennes selvsikre sjarm og bestemt at hun skal bo der inntil videre. Val er forskrekket og Bárbara blir satt ut. På veldig kort tid har Jéssica vunnet en stor seier. En pyrrhosseier? Hun må først tåle at moren lar sin assistent Edna klatre opp i et tre for å spionere – gjør hun lekser eller ikke? Kanskje leser hun ikke pensum, men en roman dr. Carlos har lånt henne. Doktoren inviterer henne til sitt atelier, der han attpåtil forærer henne et maleri. Han flørter en stund åpenlyst med henne, og etter en kort pause fra huset overrasker han både Jéssica, tilskuerne og seg selv (?) ved å spørre om hun vil gifte seg med ham!

Hjemmet til Carlos og Bárbara er lyst med mye moderne kunst, men også rigide regler og nøye avgrensede soner. Og ikke minst er Val med på å opprettholde skillelinjene. Før kamera har antydet at Jéssica har hatt lyst til å hoppe i det svære familiebassenget, hører vi Val si: «Ikke så mye som se på bassenget, Jéssica!» Og når hun først havner oppi der – på verst tenkelige tidspunkt – er det Fabinho og hans kamerat Skull som drar henne uti. Men gjett hvem som får skylden, og hun smiler ganske triumferende, det må sies.

Fabinhos sjokoladeiskrem er selve symbolet på forbudene og sonene i huset. Doktoren har gitt Jéssica iskrem til lunsj, men ikke akkurat Fabinhos. Smaken for det forbudte er imidlertid mektig, og husfruen blir rasende. Det endelige bruddet kommer når Jéssica er i ferd med å forlate huset for godt. Vi har sett henne tigge om iskrem en gang før, men nå forsyner hun seg i all hemmelighet. Til Jéssicas forsvar skal vi i det siste kvarteret av filmen få ny respekt for Vals datter, ja, selv Bárbara må forære henne en porsjon respekt.


Fiksjonens velsignelse

Strukturen i Min andre mor gjenspeiler det velregulerte huset. Bare unntaksvis blir São Paulo en del av filmens univers – en trikketur, en taxi, et barbesøk, et par minutters venting på flyplassen. Ellers utgjør familievillaen en egen planet, som sagt med fristende badebasseng – som nok i dag ville støte på vannrestriksjoner som de rikeste er flinke til å sno seg unna. Det finnes så avgjort store klasseforskjeller i Brasils største by, og folk fra andre kanter av det enorme landet utgjør en betydelig del av underklassen: Ikke minst har kvinner fra nordøst, som Val, kommet til storbyen i sør for å være tjenerskap for de rike. «Annenrangs borgere», fnyser postmoderne Jéssica.

Relasjonene i Min andre mor markerer ulike tendenser i husets klassedemarkasjonslinjer. Doktor Carlos er ganske sikker i sin posisjon: Han er den rike, også i den forstand at husets velstand baserer seg på hans arv, og han kan ta seg råd til å verdsette Vals tjenester, diskret. Barbara prøver å være moderne, men er alt annet enn egalitær, dertil misfornøyd med at hun bare er husets nummer to (skjønt fetert av moteskribenter), og virker misfornøyd med sitt utseende. Hun hakker av og til på Val, og nyankomne Jéssica markerer seg som en åpen trussel, især når Barbara begynner å ane at Fabinho ikke er en like ihuga student som Vals datter.

Jéssica vet at hun er den den glupeste tenåring i huset. Etter en god eksamen vil hun ha sjanse til en betydelig klassereise, men det bor også en uvøren anarkist i henne: Hun vil ha det hele, som vi anarkister på 70-tallet sa til stadighet. Det hele, inkludert privilegert iskrem.

Etter hvert går det opp for Val at hvis hun virkelig har fått «sin andre sjanse» som mor, så betyr det mer enn konsolidering av noe fra fortiden. Hun er også nødt til å gjøre inntrykk på datteren, som først karakteriseres av frekkhetens nådegave, men som i siste instans fremstår som en sterk personlighet.

Vekten på en klarere personlighetsprofil for Jéssica var den mest omfattende manusforandringen fra 2013 til ferdig film. Jéssica er filmens katalysator. Hun både destabiliserer den indre balansen i det lille overklassehjemmet, og setter Val og Fabinho på ideen om å leve sine egne liv. Jéssica er muligens en subversiv avant la lettre som mangler underdanig respekt for overklassen, fordi hun selv besitter evner som kan gi henne en maktposisjon. Om hennes artistiske og performative intelligens vil være en velsignelse eller forbannelse for henne, det vet vi ikke, og det kan være fiksjonens trøst. Men hun har i alle fall vært katalysator for moren Val og hennes livsvalg. Det var ikke en selvfølge første gang vi møtte henne på flyplassen. Dette kan kalles fiksjonens velsignelse.© norske LMD

Min andre mor (Que horas ela volta?),
Anna Muylaert, Brasil, 2015. På kino fra 25. desember.

Arnstein Bjørkly er kritiker.