Nerdenes passive revolusjon

«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?

Barnet er mannens far, som poeten sa det. Nerder og deres sosiale hjelpeløshet minner om det å oppleve tilværelsen på ny med de aller minste: Slik er det fatt, sånn fungerer det, dette gjør og sier man hvis en slik eller sånn situasjon oppstår. Man gjenoppdager verden og, om man er riktig heldig, gjenoppfinner seg selv som sivilisert menneske. Nerdene var skolegårdens grå hjørne for de passerende subkulturer gjennom siste halvdel av forrige århundre, men noe har forandret seg etter årtusenskiftet. 00-tallet er ofte definert som nettopp udefinerbart1 hva trender angår, og har kanskje derfor også blitt karakterisert som nerdenes tiår, eksemplifisert med tv-serier som Beauty and the Geek og sitcom-en Big Bang Theory.

Det er selvsagt ingen grunn til å beklage at folk som tidligere ble ansett som sosiale tapere nå får bedre selvfølelse, men denne kulminasjonen av drøye femti års popkultur er et interessant skifte, ikke minst som utslag av øvrige kulturelle og samfunnsmessige endringer.

Etter boken, som alltid (kanskje etter å ha korrigert noen feil i den): Sheldon Cooper i Jim Parsons’ ulenkelige skikkelse.

Etter boken, som alltid (kanskje etter å ha korrigert noen feil i den): Sheldon Cooper i Jim Parsons’ ulenkelige skikkelse.

«Nerd» er framfor alt en fordom, et flytende uttrykk, men likevel blant de fenomener vi «vet hva er når vi erfarer det» – enten de ligner klisjeen eller ei. Tykke briller og fett hår, gjerne kvisete, iført pensjonistklær og med umusikalsk esel-latter over altfor dårlige vitser – vi kjenner alle karikaturen fra et utall sketsjer, serier og filmer, som Revenge of the Nerds-filmene, datagutten i Max Headroom-serien, eller typecasting-ofre som Rick Moranis eller Wayne Knight i Basic Instinct. Ordet stimulerer fordommer og antipatier. Så hvor kommer uviljen fra?

Hva etymologien angår, har begrepet uklar og sprikende opprinnelse. Det er nok teorier å velge i. Nerd dukker første gang opp som en av fantasifigurene i Dr. Seuss’ If I ran the Zoo fra 1950, og selv om den har lite til felles med ovennevnte, så er det vanskelig å forestille seg at populærkulturen lar slik en fonetisk fulltreffer gå fra seg. Nerd er et av de sjeldne ord som klinger henimot selvforklarende. Det skal ikke mye til for å skjønne at det er beslektet med «dust», «kløne» eller «teiting». Ordet «teit» er ifølge en av mine yndlingsteorier avledet av tradisjonelle hipster-uttrykk som uptight, tight-ass og lignende betegnelser på de foraktede squares,2 eksponenter for den snevre etterkrigskulturen de første beats og Hells Angels brøt ut fra.

Instrumentelt vennskap

Nerden lå for så vidt ikke veldig godt an i forhold til eldre idealer, heller. For bare å ta noen kjente, toneangivende mytologier: Vi har seiglivede forestillinger om the Selfmade Man, vi har formende skikkelser som Mark Twains Huckleberry Finn (som rømmer fra sin tantes siviliseringsprosess), og dessuten slitesterke fortellinger som Romeo og Julie og beslektede oppfordringer om å «følge hjertet». Til sammen en solid bolk av den populærkulturelle horisonten, ikke helt i favør av den veloppdragne gutten som er påkledd av mamma og gjør som hun sier – og er ganske hjelpeløs uten henne til å si hva eller hvordan. Lydig, med andre ord, og med atter andre, mer mistroiske ord: konform – og opportunistisk? Ren kryptonitt for alle tiders motkulturelle. Likevel synes det litt forhastet med Judas-stemplet på en som kun har tillatt seg å være lydig og flink på skolen?

Se Sheldon Cooper i Big Bang Theory. Han er god i realfag (forsker på strengteori) og elendig på det meste annet, særlig det sosiale. Han må resonnere seg til hvorfor man sier og gjør som man gjør, og framstår derfor som pedant. Sheldon er et eksempel på forskjellen mellom det å være intelligent og det å være klok. I sesong 7 leser han Henri Bergson for å lære å bli morsom. Salig Bergson spinner antagelig av fryd i sin grav fremdeles. Sheldon er et sjeldent portrett av en som tilsynelatende lever livet etter sin indre manual, inkarnasjonen, så å si, av Perec-tittelen Livet, en bruksanvisning. Eksempel: Sheldon får besøk av Howard, som er lei seg. Sheldon lager ham en kopp te, fordi kutyme tilsier at når en venn er i vansker, så lager man en kopp varmt drikke og lytter til problemene, så «nå lager jeg deg en kopp te mens du hengir deg til narsissistisk gnål om hvor fælt du har det».

Sheldon har altså gode egenskaper: gavmild, sågar omtenksom, såfremt hans indre menneskemanual tilsier det. Hans slavisk rasjonelle orientering gjør dessuten at han ikke forstår ironi og heller ikke er i stand til å lyve. Han klarer simpelthen ikke å få sitt ellers velfylte hode rundt konseptet å snakke mot fakta. Kombinert med et evig analytisk blikk og et i sitcom-historien uhørt vokabular, resulterer dette i fornøyelig presise beskrivelser av situasjonen, selvsagt uten hensyn til aspekter de involverte vil slippe å fokusere.

Likevel sitter vi, riktig nok lattermilde, igjen med en vag, ubehagelig fornemmelse: En som så ukritisk tar sine premisser av rådende konvensjoner og oppfatninger, og så ureflektert følger skikk og bruk? Fint det, i fredstid, men i Tyskland på 1930-tallet?

Sheldon har en rem av huden til «Den gale professor», men sammenligninger med folk som Mengele eller Oppenheimer ville være overdrevet. Likevel blir han en påminnelse om at termen «nerd» tross alt oppsto mellom andre verdenskrig og årene da den lydige nazi-bøddel Eichmann ble stilt for retten, et klima som avfødte Stanley Milgrams berømte eksperiment med hvor pliktoppfyllende forsøkspersoner kunne være med å påføre andre smerte. Stort sett sitter Sheldons potensielle jævelskap i seerens eget hode, men av og til skinner hans prosjekterte menneskelighet igjennom, som for eksempel det instrumentelle vennskap han inngår med en av sine rivaler om forskningsmidler. Så mye for uskylden.


Bekreftede fordommer

Selv om det fremdeles regnes som et godt råd å spesialisere seg og bygge kompetanse på et felt, så har likevel aversjonen mot den altfor sektoriserte intelligens dype røtter i oss. Vi har alle kjent irritasjon over et skjema med dårlige alternativer, over destruktivt regelrytteri der målet vanskjøttes av hensyn til midlene. Vi frastøtes av innsmigrende salgsfremstøt og litt for velstrigla boyband – for bare å nevne noen fenomener som provoserer den samme indignasjon: «Hva tar de oss for?» Vi liker ikke å bli behandlet som mekanismer. Umoralen i det å bli behandlet som «bare et middel og ikke et mål i seg selv» byr oss imot. Riktig nok er vi alle opportunister i varierende grad, det er bare å innse at selv de inderligste vennskaps- og kjærlighetsforhold har mer enn et lite innslag av transaksjon til grunn. Likevel vil vi helst slippe å se alt for åpenlyse eksempler på Livet som anvendt spillteori, i hvert fall i våre egne liv.

Det er her Big Bang Theory kommer til sin rett, og ventilerer de underforståtte samværsbetingelsene. Nøytralt og klinisk, som Sheldon, eller glupsk og skamløst som Howard.

Om en sammenligner disse to, kan Chuck Lorre skrytes på det å ha gitt våre nerdefordommer en aldri så liten evolusjon: Sheldon provoserer en viss uvilje det er vanskelig å vedkjenne seg, mens Howard Wolowitz derimot er inkarnasjonen av alt man mistenker Sheldon for, men ikke har hjerte til å artikulere. Det er ikke noe å lure på: Howard er et kryp. Han spionerer på vennene sine, han gir nabojenta en bamse med skjult kamera, han ifører seg hudfargede strømper med «tatoveringer» i håp om å forføre goth-jenter. Får han en sjelden gang tilgang på sosial/seksuell kapital, oppfører han seg slik brautende nyrike gjør. I en scene strener han inn på en sammenkomst medbringende en blondine, som etter hvert viser seg å være betalt. Han er smellfornøyd med seg selv og hilser med haka på sine akterutseilte venner: «What up, science bitch-iz?» De tre andre tror ikke helt hva de ser: Howard … med en date? Sheldon antyder at blondinen er resultat av eventyrlige framskritt i robotverkstedet, med henvisning til Howards provisoriske erfaringer med robotsex interruptus.

Så, en vitenskapsmann med autistiske trekk og en slesk opportunist, og to til som ikke er særlig bedre: Er det virkelig disse som har blitt kongene på haugen vi kaller tidsånden?


Multidragshow

Nerdenes inntog er i en forstand beretningen om en varslet revolusjon, sågar en palassrevolusjon – avhengig av hvilket forhold man har til artister som Laurie Anderson, Talking Heads eller Kraftwerk, de tyske elektronika-pionerene. Kraftwerks første utgivelser på begynnelsen av 70-tallet ble kritisert for å være robot-musikk. De plukket opp hansken, konseptet var et faktum og resten kulturhistorie, en retrett fra og reaksjon på dominerende angloamerikansk musikk. De var ikke alene. Da britiske Elvis Costello noen år senere opptrådte på Saturday Night Live gjorde det inntrykk. Hans image (noe à la Buddy Holly via loppemarkedet) ble oppfattet som «nerd rock». Riktig nok var de kosmetiske nerdekarakteristika på plass, men posituren var nok heller et bevisst grep, utslag av punk attitude, forakt for dominerende trender og plateselskaper.

Sånn sett kan nerden som valgt positur sies å ha ligget latent underveis, som utslag av et trassig antirock-prosjekt, utmelding av gimmickracet. Har man sett prosessen kalt «bruddets estetikk» på nært hold noen ganger, at den ene subkultur avløser den andre og blir kommersialisert, så kan avantgarde-pretensjonene miste noe av fortryllelsen. Så hvorfor ikke den åpenlyse henvendelse til noe som er passe forgangent, et nikk til de kjemper man står på skuldrene til? Nostalgi bør selvsagt ikke utelukkes, men heller ikke den eklektiske begeistring i å forsyne seg fra øverste og nederste hylle. Og det kan jo være en høvelig introduksjon av den eksplosive sitatbrunst som skulle bli 90-tallets ettermæle – mer eller mindre fortjent.

«Intertekstualitet» og beslektede kontinentale uttrykk som slo så godt an på amerikanske universiteter, begynte nå å sige ut i populærkulturen, ref. evig eurofile Woody Allens Deconstructing Harry. MTV hadde kategorien «Postmodern». Det begynte som forfriskende pastisj, som von Triers Europa (tysk ekspresjonisme), som Tarantinos Pulp Fiction, der tittelen er en inspirasjonsangivelse i seg selv, eller Austin Powers-filmene, der Mike Myers nærmest prøvde å out-sixty the sixties, som en bekjent beskrev Lenny Kravitz’ album Mama Said fra 1991. I andre enden forsøkte Mike Flowerpops å tangere selveste James Last. En lignende utvikling var selvsagt også å spore i klesveien. Trendsurferne hadde noen kostelige grep i sitt karnevalske repertoar: «mods», «polsk hore», «soss», «gravid brud» eller «romersk pedo». Og deriblant, altså: «nerd» som et av mange innslag på paletten.


LEDIG DOMENE

Historien gjentar seg som alltid, dog litt raskere enn vanlig under de mye omtalte fin-de-siecle-krampene rundt årtusenskiftet. Når selv berøringsangsten (kall det gjerne anførselstegn) overfor klisjeer og dogmer selv ender som en stivnet øvelse, blir ironien så komplett at det indikerer en eller annen humoristisk anlagt guddom. Der Pulp Fiction var en sprelsk hommage, ble sjangerblanding noe av en sportsgren med The Matrix: industriell kitsch, bokstavelig talt med bestillinger fra testpublikum. Skrik-filmene til Wes Craven var fulle av in-jokes, metanivåer og referanser. Det utarter. Kill Bill-filmene demonstrerer med all tydelighet de formålsløse stiløvelsers begrensede sjarme. Popkulturens autokannibalisme oppsummert med sjumilsstøvler: pastisj, kitsch og det rene vås. Termen «retro» trykkes i møbelkataloger og boligannonser. Endestasjonen er nådd.

I den grad de tidligere epokers stilveksling var dialektisk, artet årene rundt årtusenskiftet seg mer som en hegeliansk nedsmelting, der motebølger og motbølgers motbølger utlignet hverandre, og etterlot et eller annet de spesielt interesserte ennå ikke har rukket å definere. Med det en mulig forklaring på nerdenes plass i solen: De har simpelthen blitt mainstream by default. Skravleklassen har ikke så mange andre å snakke om i et generasjonsperspektiv. Støvet har lagt seg over de fleste begreper for markante ungdomsbevegelser. Det begynner å bli en stund siden satanister og gangster-rap påkalte de store overskriftene. Domenet Opposisjonell Subkultur var ganske enkelt ledig. Nerder er altså blitt trendy, eventuelt «trendy», ganske enkelt fordi de andre er falt fra – en mekanisme som ligner Howards strategi på kjønnsmarkedet: Vente, la alle jocks ta for seg, og deretter sirkle inn overvektige og andre med lavt selvbilde og høy promille.

Dette kapitlet er både sammenfallende med og resultat av den mer praktiske forklaring av nerdenes triumf: IT-revolusjonen, kulten rundt figurer som Bill Gates og Steve Jobs. Utviklingen har gjort oss alle til del av en såkalt nulture (nerd culture): Vi «fornerdes» ettersom vi nå er nødt til å nyte fruktene av deres påfunn enten vi vil eller ei. Dessuten har den gitt mye annet å ødsle tiden på enn å dra ned på kiosken og kødde og skaffe seg en identitet. Flere har påpekt at det subversive potensialet i dagens ungdomskull kanaliseres inn i avatarer, programmering og sosiale medier. Dette er trolig noe av forklaringen på at det år om annet står å lese at dagens unge tilbringer mer tid hjemme, med foreldrene (eller på nett).


Nå også som subjekt

Hysterisk sett går antipatien mot nerder til kjernen av konfliktstoff vår sivilisasjon har balet med det siste århundret. Med de totalitære trekk rasjonaliteten og teknologien ble tillagt etter 1900-tallets første halvdel, er det ikke så rart om squares, «A4» og andre varianter av Det endimensjonale menneske ikke slo an i de motkulturer som vokste ut av det konforme 1950-tallet.

Med slike konnotasjoner i betraktning, så er «nerd» et relativt mildt skjellsord. Det er da også noe av forklaringen på at ordet fremdeles har en negativ klang – enda så populære disse showene har blitt.

Å like Big Bang Theory behøver jo ikke nødvendigvis bety at man liker nerder: En Guardian-debattant kalte serien «Nerd blackface», underforstått at den raljerer med en allerede diskriminert art. Vedkommende har et poeng, men kan trøste seg med alle de som nå følger serien som et slags Friends-substitutt: Etter at både Howard og Sheldon er blitt en anelse domestisert av sine kjærester, minner de mer om nettopp de segmenter som de hadde så vanskelig for å bli del av i utgangspunktet. Likevel, deres dannelsesprosess er ennå ikke fullført, til glede for de av oss som ennå gidder å følge serien. Om kunst og humor har som funksjon å speile menneskeheten på ethvert utviklingstrinn, så har Chuck Lorre og hans figurer sikret seg plass i historiebøkene. Nerdenes inntog er kulminasjonen av et halvt århundres populærkultur per negasjon, og de har først med denne serien fått status som subjekter.

© norske LMD

Sverre V. Sand er filmkritiker.