Livsvarig, livsfarlig ungdomsforelskelse

Mine beste dager dyrker det fortrylleriske unntak, og viser en god porsjon forståelse for forførelsens hemmeligheter.

Arnaud Desplechin har i en årrekke blitt regnet som en av Frankrikes mest lovende regissører. Siden suksessen med En julefortelling (2008) var det stille i fem år før han i 2013 lanserte den engelskspråklige filmen Jimmy P. – en underlig historie om en indiansk psykiatrisk pasient, spilt av Benicio Del Toro, med Mathieu Amalric i rollen som indianerens franske psykiater. Nå er Desplechin tilbake på hjemmekjent terreng med Trois souvenirs de ma jeunesse («tre minner fra min ungdom»), med den noe flate norske tittelen Mine beste dager. Kan man forvente en film som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som En julefortelling eller Rois et reine fra 2004?

Ikaros og Joyce

Ja, til tross for et par innledende usannsynligheter og et knippe klisjeer. Mine beste dager har en sjelden intensitet, først og fremst fordi den våger å vise en ungdommelig lidenskap av en type som – for å parafrasere La Rochefoucauld – «alle snakker om, men få har erfart». En lidenskap som kan få blodet til å fryse og fremkalle gjenferd, en kjærlighet på nivå med Stormfulle høyder. Mine beste dager er en film med et par unntaksmennesker, Paul Dédalus og Esther, i sentrum. Især den kvinnelige hovedpersonen er en veritabel magnet, men om fiksjonspersoner hadde sjel, så kunne hun også stemples som farlig selvbevisst, endog sjelesyk.

FOTO: Fidalgo Film.

Desplechins definitive gjennombruddsfilm Rois et reine kobler temaene profesjonell suksess og sorg: Kunsthandler Nora (Emmanuelle Devos) drar fra Paris til Grenoble der hun innser at hun er i ferd med å miste faren, som viser seg å lide av uhelbredelig kreft. Nora-serien veksler imidlertid med en serie om Ismael, Noras forrige samboer. Hyperaktive Ismael (Amalric) blir tvangsinnlagt, og skal snart analyseres av en kjøligvakker og kjede-røykende Catherine Deneuve.

Rois et reine er en vellykket sjangerblanding og er stadig Desplechins mest innbringende film. Ikke uten mollstemte undertoner: En tidligere kjæreste og samarbeidspartner, skuespilleren Marianne Denicourt, beskyldte Desplechin for å ha brukt biografiske elementer fra hennes eget liv i manuset til Rois et reine. I 2006 brakte Denicourt saken for retten, men den ble avvist.

I 1996 hadde Denicourt spilt en av tre kvinner, i Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle), som kjempet om å bli den utvalgte kvinnen til Paul Dédalus (Amalric), ved siden av Emmanuelle Devos (som spiller Esther som vi møter i en litt yngre utgave i Mine beste dager) og Rivette-favoritten Jeanne Balibar. Paul er her forsker ved universitetet i Nanterre, men han sliter med avhandlingen, og det blir kanskje vel mange damer. Den tre timer lange filmen ble produsert nesten tjue år før Mine beste dager, men sistnevnte er i en viss forstand en prequel, da mye av handlingen i Mine beste dager ligger temporalt forut for 1996-filmen. Navnet Dédalus peker mot den greske myten om kunstneren Daidalos og sønnen Ikaros som låner sin fars vinger av fjær og voks, men flyr for nært solen – en myte som også står sentralt i James Joyces forfatterskap. Dédalus er både innstilt på å reise, utforske, fly samt dyrke den eggende og stundom fortærende kjærligheten.

80-tallsminner

Mye av handlingen i Mine beste dager har i hovedsak den nordfranske byen Roubaix (kloss opp til den belgiske grensen) som tumleplass. Her ble Desplechin født i oktober 1960, her hviler minnene og de avdøde slektningene på kirkegården, dette er hans primære og evige fascinasjonsunivers. Familiedramaet En julefortelling utspiller seg også her – ja, den har sågar «Roubaix!» som undertittel. Catherine Deneuve spiller mater familias Junon, kreftpasient med sønnen Henri (Amalric igjen) som kompatibel donor, altså en som kan gi henne livsnødvendig benmargstransplantat.

Mine beste dager utspiller seg ikke bare på forskjellige steder, men også i scener med ulik sjangervalør: bittersøte barndomsminner, reiser, og den ene og altoverskyggende forelskelsen. Et lite kvarter ut i forløpet ligner filmen plutselig en spionthriller: På flyplassen blir Paul, nettopp ansatt på Quai d’Orsay (fransk UD), stoppet av politi en gang etter 2010. Det blir sådd tvil om hans identitet: Finnes det virkelig to utgaver av Paul Dédalus, en her og en i Australia? Vi ledes til en særegen barndom, med en nevrotisk og suicidal mor, og etter hvert en sorgtung, alkoholisert far og tre søsken.

Som det ligger i den franske originaltittelen handler dette primært om tenårene, og siden Paul er født i oktober 1970 blir det mye 80-tall her, kald krig avløst av glasnost, new wave og disco. Tiåret avrundes med Berlinmurens fall, som gjør Paul melankolsk: Hendelsen markerer slutten på barndommen.

Kjærlighet og sosialantropologi

Sentralt i tenåringsminnene står en reise til Minsk: en ferietur som en jødisk pressgruppe benytter seg av gjennom Pauls bestevenn Marc Zylberberg. Plottet for denne turen grenser til det usannsynlige, men Desplechin overtaler oss: «Zylb» og Paul skal overlevere en anselig bunke pengesedler til en fattig jødisk familie, sønnen skal utvandre til Israel. Ikke-jøden Paul blir bedt om å legge igjen passet slik at Israel-fareren fra Minsk skal kunne bruke det. Hvordan skal Paul komme seg tilbake til Frankrike? Slåsskamp, blåveis, passet liksom stjålet: Det går med nød og neppe, men de store konsekvensene kommer først tretti år senere.

Filmens neste kapittel, hoveddelen, dekker et hyppig omtalt tenåringsfenomen: stupforelskelse, her med et usedvanlig selvbevisst objekt. Forelskelsesobjektet Esther (Lou Roy-Lecollinet) kommer til å bli det altoppslukende sentrum for Pauls oppmerksomhet med sin selviscenesettelse. Når Esther blir spurt om hun er klar over sin evne til å trollbinde menn, svarer hun: «Jeg har alltid den effekten. Fordi jeg er eksepsjonell.» Og når Paul innimellom tar leksene alvorlig, finner Esther frem en reservekjæreste, i første rekke Jean-Pierre Kovalki. Esther blir i perioder det man kunne kalle gjengens «ludder», une pute. Allerede da hun blir sammen med Paul, har hun tre beilere/halvkjærester.

Esther dominerer sjelelivet til den unge Paul, spilt av Quentin Dolmaire. Kjærestebåndene mellom Esther og Paul holder seg i noen år, mens hun jobber og studerer gresk i Lille, og han antropologi i Paris, og hun besøker ham innimellom på hans lille krypinn ved Eiffeltårnet. Ja, hun blir attpåtil confidente med Pauls elskerinne Gilberte, som sjekker gutter ved liksom å miste skjørtene.

Men kjæresteforholdet skal snart renne ut i sanden, idet Paul drar på langvarig sosialantropologisk studieopphold til tidligere sovjetrussisk Sentral-Asia: Dusjanbe, Tadsjikistan. Han skal egentlig dra til Afrika, der hans kvinnelige professor kommer fra, men hun dør, og studiefeltet blir i stedet Tadsjikistan.¹ Det er langt borte, både fra Roubaix og Paris, og imens utvikler Paul seg fra Quentin Dolmaire til Amalric. Paul mottar brev fra den gamle rivalen Jean-Pierre. Det handler om Esther, selvfølgelig. En god stund før Dusjanbe velger Paul studiene fremfor å bli gal av forelskelsens repetisjoner. Han er en lesehest, men får også noen ukonvensjonelle studievenner.

Desplechin er ingen fullstendig upolitisk regissør, skjønt det nok primært er pasjonenes mikropolitikk som opptar ham. Men han har flere ganger vært involvert i diverse politiske initiativ, som da han gikk mot utvisning av en gymnasiast som ikke fikk godkjent pass og papirer i 2014. I 1997 stilte han seg, sammen med kollega Pascale Ferran, i spissen for 66 profilerte filmarbeidere som protesterte mot et forbud mot å huse utlendinger som ikke hadde fått myndighetenes godkjentstempel.

Et nærværsmetafysisk under

Mine beste dager overbeviser med diskré tidsåndmarkører som popmusikk (Desplechin er alltid god til å velge musikk) og eksessivt sigarettkonsum. Han lager også artige paralleller mellom spill og forførelse: det eksotiske go-spillet til Paul, Esthers mer konvensjonelle bowling.

Sterke ungdommelige følelser kan inspirere til minneverdig rolletolkning. Quentin Dolmaire er present og tydelig i ungdomsutgaven av Paul, men han ligner så lite på Mathieu Amalric av type og fysiognomi at jeg finner det en smule forstyrrende, især siden han som spiller Dédalus som barn, Antoine Bui, har en viss likhet med Amalric.

Lou Roy-Lecollinet imponerer i en filmisk artikulasjon som er blitt et varemerke for Desplechin: En rollefigur taler direkte til kamera og bryter dermed fiksjonskontrakten. Det samme gjør Emmanuelle Devos i Rois et reine og Catherine Deneuve i En julefortelling, men unge Lou har flest slike scener, og det er utelukkende brevene til Paul hun leser inn i kamera. Effekten er sterk: Skrift blir til sjarmerende tale, et nærværsmetafysisk under finner sted.²

De andre nevneverdige grepene er også gjengangere hos Desplechin: sporadisk fortellerstemme, tredelt split screen og irisåpning/lukking; en mørk sirkel åpner eller lukker bildet, selve stumfilmtrekket de luxe og en insistering på filmkunstens opprinnelige sjarm – litt av den samme nølende, nevrotiske varianten som vi finner mye av i En julefortelling.

Velmodulert melodrama

Mine beste dager er en film med mange undertitler og avslutninger. Se opp for Esthers greske manuskript som kommer flagrende mot Paul på en parisisk bro, etterfulgt av en ultimat rett-i-kamera-tale. Men før det har vi hatt et ytterst sterkt oppgjør mellom Paul og hans tidligere rival Jean-Pierre i nærvær av sistnevntes kone. Jean-Pierre etterlyser svar på brevet sendt til Paul i Dusjanbe for noen år siden, og svaret er et sjeldent eksempel på velmodulert melodrama. Det er rett og slett filmhistorisk nivå over dette oppgjøret, som nok en gang understreker at forførelsen og kjærlighetssorgen er hovedsaken i Mine beste dager, mye viktigere enn alskens prosaisk fornuft.

Mine beste dager kan minne om Arthur Penns Alle elsker Georgia (Four Friends, 1981), som har noe av den samme dyrkelsen av det fortrylleriske unntak, og en god porsjon forståelse av forførelsens hemmeligheter. Hos Penn har romantikken hippie-inspirasjon, hos Desplechin mer post-punk. Desplechin levendegjør og viser igjen kontinuerlig omsorg for sine fiksjonspersoner, især de syke – også de som har psykiske problemer. Han viser sågar omsorg for de døde.

Mine beste dager roter seg et par steder inn i usannsynlige floker, men regissøren later som ingenting og tar seg uansett mesterlig inn igjen. En film å bli forelsket i.