Regjeringer kommer og går, korrupsjonen består

I november fikk høyresiden i Argentina makten etter tolv år med peronistregjeringer. Den nye presidenten, Mauricio Macri, lover kamp mot korrupsjon og fattigdom. Oppskriften synes å være tradisjonell økonomisk liberalisme.

I november valgte argentinerne en regjering fra valgalliansen mellom sentrumspartiet Unión Cívica Radical (UCR) og liberalkonservative Propuesta Republicana (PRO), ledet av Mauricio Macri, tidligere ordfører i Buenos Aires, direktør for fotballklubben Boca Juniors og milliardærarving. Høyreseieren gjorde slutt på tre perioder med peronistregjeringer ledet av ekteparet Nestor (2003–2007) og Cristina Kirchner. Med slagordet «La oss endre oss» sikret Macri seg en knapp seier på 51,3 prosent over Kirchner-klanens kronprins, Daniel Scioli.1

Flere måneder senere er arven etter Kirchner fortsatt et sentralt tema i den politiske debatten. De lange årene med kirchnerisme har sendt landet ut på en ferd som flere andre latinamerikanske land også har opplevd: korrupsjon og økonomisk, institusjonell, politisk og sosial oppløsning. I likhet med Mexico fortæres de politiske institusjonene og økonomien av narkohandelen. Pave Frans, argentiner og svoren peronist, sier at hjemlandet «ikke lenger er et transittland, men et land hvor narkotika produseres og konsumeres».2

«Eks-president Cristina Kirchner etterforskes for femti strafferettslige forhold.»

Korrupsjon og narkotika har laget en tøff knute som landet må nøste opp. Den nye regjeringen støtte raskt på den, da tre livstidsdømte narkolangere rømte i fullt dagslys gjennom en åpen dør fra det som skulle være et høysikkerhetsfengsel. De ble arrestert etter en utrolig flukt i 15 dager som ble tilrettelagt av medløpere i politiet. Regjeringen sparket lederne for fengselsadministrasjonen i Buenos Aires, den mest korrupte i landet sammen med provinspolitiet. Men blanke konvolutter med penger sirkulerer i alle deler av sikkerhetsstyrkene, også etterretningstjenestene.

En av de tre rømlingene hadde anklaget Cristina Kirchners tidligere kabinettsjef, Aníbal Fernández, for å være involvert i drapene på tre personer involvert i salg av efedrin, en viktig bestanddel i metamfetamin. Da Fernández var justisminister, fra 2006 til 2008, steg importen av efedrin til lovlig bruk med 800 prosent. De to neste årene, forteller ukemagasinet Perfil, «flyttet grupper og enkeltindivider fra Mexico til Argentina for å skaffe seg stoffet som er forbudt i hjemlandet deres, men selges fritt hos oss. I Argentina kan man kjøpe et kilo efedrin for 100 dollar. I Mexico kan prisen nå 10 000 dollar kiloet.»3 Fernández er fortsatt antatt uskyldig i denne saken, men han har vært involvert i lignende saker tidligere. I oktober 1994, da han var ordfører i byen Quilmes, stakk han av fra politiet i bagasjerommet på en bil etter at en dommer hadde utstedt arrestordre på ham.


Kriminell fotball

I januar 2011 arresterte spansk politi tre menn, Matías Miret og brødrene Gustavo og Eduardo Juliá, på flyplassen El Prat i Barcelona, hvor de landet med et privatfly som fraktet 950 kilo ren kokain. De tre pilotene var alle sønner av høyere offiserer i det argentinske luftforsvaret. Kokainen ble lastet om bord på luftforsvarsbasen i Morón i Buenos Aires, som drives av hæren og den føderale regjeringen. Store forsendelser med narkotika fra Argentina har også blitt beslaglagt i Portugal og Canada.

I desember i fjor ble tidligere statssekretær for transport, Ricardo Jaime, og etterfølgeren Juan Schiavi dømt til seks og åtte år i fengsel for deres rolle i de korrupte avtalene som forårsaket en togulykke i sentrum av Buenos Aires i september 2012. 52 mennesker mistet livet og 789 ble skadet. Tidligere planleggingsminister Julio De Vido er også under etterforskning i saken.

Menneskerettsorganisasjoner melder dessuten om en ny oppblomstring av kidnapping av kvinner for tvangsprostitusjon: Politiet leter for tiden etter over 700 ofre. Den organiserte kriminaliteten fører også til mer svart arbeid, under vilkår som ligner slaveri. På et kart stiftelsen La Alameda (knyttet til pave Frans) har laget over bydelen Once i Buenos Aires, er det merket «ni bordeller, seks ulovlige fabrikker – en ligger rett overfor politistasjonen – og to ’bunkere’ for narkolangere to skritt fra den samme politistasjonen».4

«Den minste stilling har blitt solgt for politisk lojalitet eller penger.»

Nasjonalsporten fotball er også blitt en kriminell bransje: bankerotte klubber, ulovlige transaksjoner, hvitvasking, narkohandel og voldelige supportere – barras bravas som er involvert i narkohandel og annen kriminell aktivitet. Supporterne slåss også med hverandre. I februar 2010 ble en buss med supportere til klubben Newell’s pepret med kuler. En tenåring mistet livet. Etterforskningen avdekket at automatvåpnene som ble brukt kom fra politiet. Etter at regjeringen bestemte seg for å subsidiere fotballmarkedet – med opptil 45 millioner pesos (26 millioner kroner) dagen i fjor – sendes kampene gratis på TV, men mange klubber er på randen av konkurs. På kampene er det bare hjemmesupportere, bortesupportere får ikke adgang for å unngå slåssing.


Suspekt drapssak

Cristina Kirchner blir i dag etterforsket for rundt femti strafferettslige forhold, inkludert ulovlig berikelse og hvitvasking. I sistnevnte forhold er hun mistenkt for å ha brukt hotellkomplekset hun eier.5 Hvis Kirchner blir stilt for retten, vil det få de tre siktelsene mot tidligere visepresident Amado Boudou, for «passiv korrupsjon» og «avtaler som er uforenlige med en offentlig stilling», til å blekne.6 Den legendariske Hebe de Bonafini, grunnlegger av Bestemødrene på Mai-plassen, har heller ikke unngått skandalene. Den iherdige kirchneristen befinner seg under rettsvesenets oppsyn som leder for stiftelsen Felles drømmer, hvor det har vært store underslag av sjenerøse statlige subsidier til sosial boligbygging.7

Rettsvesenet er også opptatt av drapet på statsadvokat Alberto Nisman, som ble funnet skutt i nakken i hjemmet sitt 18. januar i fjor, to dager etter at han hadde vitnet for en parlamentskommisjon om en svært pinlig sak for den tidligere regjeringen.

Nisman var blitt overbevist om at Kirchner og hennes rådgiver Héctor Timerman hadde forsøkt å hindre de internasjonale arrestordrene fra Interpol mot fem iranere som er mistenkt for å ha utført et attentat mot det jødiske samfunnshuset Amia i sentrum av Buenos Aires i juli 1994, hvor 85 mistet livet og 300 ble skadet. Ifølge Nisman skal regjeringen ha inngått en hemmelig avtale med Iran hvor en «sannhetskommisjon» skulle renvaske Iran og annullere arrestordrene på de fem agentene. I bytte skulle de to landene gjenoppta handelen.

I mai i fjor erklærte det argentinske rettsvesenet at en slik avtale vil være i strid med grunnloven. I desember ba en offentlig anklager om en etterforskning av Timerman etter at en telefonsamtale avslørte at han var fullstendig klar over at Iran sto bak attentatet. I begynnelsen av mars sa en tidligere etterretningsagent, Jaime Stiuso, som hadde hatt direkte kontakt med Nisman, at han ble drept av «en gruppe med bånd til den tidligere regjeringen, fordi han anga Cristina Kirchner».8 Den tidligere presidenten kan bli innkalt til retten for å svare på anklagene.


Mediemonopol mot mediemonopol

Et annet stort problem er den økonomiske arven Kirchner etterlater seg. Nasjonaliseringen av oljeselskapet Yacimientos Petrolíferos Fiscales (YPF) i 2012 ga ikke den lovede energiselvstendigheten, snarere tvert imot. I 2013 måtte Argentina importere olje og gass for 13 milliarder dollar. YPF inngikk så en avtale med multinasjonale Chevron om utvinning av det enorme feltet Vaca Muerta sør i landet. Avtalebetingelsene er hemmelige, inntil Argentinas høyesterett beordrer at de skal offentliggjøres. I mellomtiden har den nye regjeringen erklært «energimessig unntakstilstand», og innført rullerende strømbrudd fram til 2017 for å «unngå sammenbrudd» i hele kraftsektoren.9 Den tidligere regjeringen gjorde det ikke bedre med nasjonaliseringen av flyselskapet Aerolíneas Argentinas i 2008, en nasjonalisering som har blitt kronet med alvorlige driftsproblemer og årlige tap på nær 400 millioner dollar.

Som mange andre selskaper, hadde YPF og Aerolínas Argentinas i flere tiår vært statseide selskaper før de ble privatisert av liberal-peronistiske Carlos Menem, president fra 1989 til 1999. Da de ble nasjonalisert igjen ble sentrale stillinger gitt til uerfarne politiske kadre som hadde minimalt med kompetanse, men en ulastelig lojalitet til regjeringen. Lavere lederstillinger ble fordelt mellom partiets medlemmer og håndlangere. Med det uunngåelige resultatet at produksjon havnet i fritt fall.

Mange har skrytt av Kirchners lov om audiovisuelle kommunikasjonstjenester, og med god grunn: Den ble godt mottatt da den ble offentliggjort i oktober 2009, ettersom den erstattet radioloven som militærdiktaturet innførte i 1980. Men president Kirchner klarte ikke å motstå fristelsen til å bruken loven instrumentelt. Hun angrep de monopolistiske mediene med tette bånd til opposisjonen, som Clarín-konsernet som kontrollerer 40 prosent av markedet. Samtidig gravde hun i statsbudsjettet for å skape andre medie-monopoler, knyttet til henne. Macri har annonsert at han vil endre loven, og vil etter alt å dømme få støtte fra dissident-peronistene.


Resepter til døde pensjonister

Kirchners sysselsettingspolitikk har i all hovedsak bestått i å blåse opp offentlig sektor. Antall offentlig ansatte har gått fra 2,3 millioner i 2003 – et allerede betydelig antall – til nær 4 millioner i dag, en av ti argentinere jobber for det offentlige. Det nasjonale kongressbiblioteket har for eksempel økt arbeidsstyrken med 38 prosent de fire siste årene, til 1558 ansatte – langt mer enn de to største bibliotekene i verden, mens boksamlingen har blitt redusert.

Denne overdrevne veksten i nesten alle offentlige tjenester, har en lang tradisjon. Alle regjeringene, inkludert diktaturet, har brukt det offentlige for å sikre sin makt. Den minste stilling har blitt solgt for politisk lojalitet eller en «kompensasjon» i form av penger. Men ingen har videreført denne tradisjonen med så stor iver som Cristina Kirchner. Selv om loven sier at meritt skal være eneste ansettelseskriterium, har flertallet av ansettelsene i offentlig sektor, inkludert skolevesenet, skjedd ut fra helt andre avveininger.

Denne situasjonen har relansert debatten om en «slank» versus en «overvektig» stat – en skjev måte å framstille problemet på, for det dreier seg ikke så mye om størrelsen som om effektivitet og transparens. Etter en gjennomgang fortalte de nye direktørene i Nasjonalinstitutt for sosialtjenester for pensjonister (PAMI) i begynnelsen av februar at de siden 2003, minst, hadde utbetalt 500 millioner pesos i året til medisiner til 7500 døde pensjonister. En lege i PAMI hadde skrevet ut 39 000 resepter på et år.


Liberalistisk kjøttkvern

Den økonomiske veksten var på solide sju prosent fra 2003 til 2011, men har falt de siste fire årene, til et snitt på en halv prosent fra 2012 til 2015. Sentralbankens reserver er nesten tømt. Budsjettunderskuddet vakler mellom 5 og 7 prosent, inflasjonen mellom 15 og 27 prosent, eller mer ifølge noen kilder.10 Fattigdomsindeksen, kirchnerismens viktigste styringsmål, er på vei oppover igjen etter å ha falt sterkt. Andelen husholdninger som lever i ekstrem fattigdom har steget fra 4,7 prosent i 2010 til 17,8 prosent i 2013. I denne perioden steg også andelen fattige i befolkningen fra 7,3 prosent til 27,5 prosent, ifølge Argentinas katolske universitet. Da den nye presidenten åpnet Kongressens ordinære sesjon 1. mars tegnet han et dystert bilde. Macri nølte ikke med å anklage den tidligere regjeringen for den sørgelige situasjonen landet befinner seg i, men han insisterte på at han ville etablere et «demokratisk samarbeid» med den ikke-kirchnerske opposisjonen.

Presidenten trenger støtte fra både sine allierte i UCR og liberale dissident-peronister, samt venstresiden (spesielt det lille Sosialistpartiet), for han har ikke absolutt flertall i Kongressen. Høyresiden styrer landet og seks provinser – inkludert byen Buenos Aires og provinsen med samme navn, hvor 40 prosent av befolkningen bor og 40 prosent av BNP produseres – mens de 17 andre provinsene fortsatt er i hendene på opposisjonen.

Macri har gjort noen liberalistiske makroøkonomiske beslutninger, som å forhandle fram en avtale med de såkalte gribbefondene, noe som har gitt ham velsignelse fra Christine Lagarde, leder for Det internasjonale pengefondet (IMF). Men styrkeforholdet i Kongressen forklarer hvorfor han, for øyeblikket, ikke har fjernet overføringene til de fattigste familiene. Han har snarere lovet å styrke dem. Da han fjernet statssubsidiene til husholdningene økte han med ett energiprisene med svimlende 300 til 700 prosent. Samtidig passet han på å frita minstepensjonistene og familier med lav inntekt. Å sende trygdeordninger gjennom den liberalistiske kjøttkvernen ville ikke falt i god jord hos opposisjonen, og enda mindre i opinionen.


Kurtiserer opposisjonen

Men så snart han får litt albuerom handler Macri i tråd med prinsippene sine. Det viser utnevnelsen av bedriftsledere til de fleste regjeringspostene, så vel som oppsigelsen av flere tusen offentlig ansatte – noe som kunne latt seg forsvare hvis det ikke hadde blitt gjort så brutalt, uten noen transparens eller forsøk på å finne alternative løsninger.

Macri deltok også på Verdens økonomiske forum i Davos i januar, hvor Argentina ikke hadde vært på tolv år. Som stigende stjerne fikk han lov til å snakke med flere av seniorene blant statslederne – som britiske David Cameron – og noen store næringslivsledere.

I utenrikspolitikken har han skyndet seg å gjenoppta båndene til USA og EU. En reorientering som viste seg med statsbesøkene til den italienske statsministeren Matteo Renzi og den franske presidenten François Hollande. Barack Obama besøkte også Buenos Aires 23. og 24. mars. Av pragmatiske grunner satser Macri også på å holde ved like de langvarige relasjonene til Russland og Kina. Han har skjelt ut Venezuelas regjering – «politisk forfølgelse har ingen plass [i Sør-Amerika],» sa han 21. desember – og mant til felles kamp mot fattigdom og narkotikahandel, på toppmøtet for Fellesmarkedet i Sør (Mercosur) i Paraguay 21. januar. I tråd med hans uttalte prinsipp om ikke å velge side, kalte han det et «skritt i riktig retning» at Nicolás Maduro aksepterte valgnederlaget i Venezuela i desember og ba landets opposisjon om å «vise måtehold».

Macri kurtiserer åpenlyst sin egen opposisjon, spesielt den unge garden i peronistpartiet, som skal velge ny partiledelse i internvalget 8. mai. Denne strategien virker nokså vellykket, i det minste for øyeblikket. Han har allerede sikret seg støtte fra ikke-kirchnerske peronister for 2016-budsjettet for provinsen Buenos Aires.


Framtidsløfter

På det økonomiske området har den nye regjeringen gjort noen liberalistiske akuttiltak, som å fjerne importhindringer og devaluere nasjonalvalutaen med 30 prosent for å dempe avstanden mellom den offisielle dollarkursen og svartbørsdollaren. De utenlandske investorene synes forført: 15–20 milliarder dollar vil etter sigende komme inn de neste månedene, særlig fra Kina. Og de argentinske eksportørene lover å hente hjem pengene de har i utlandet, med så mye som 400 millioner dollar dagen.

Blant regjeringens beslutninger er fjerning av skatt på mineraleksport den mest kontroversielle. Beslutningen har vekket ramaskrik fra mange miljøorganisasjoner og lokalforeninger, som er kritiske til den store forurensningen fra gruveindustrien. Etter å ha kjempet i ni år har innbyggerne i gruvebyen Famatina nord i provinsen La Rioja, klart å få kastet ut fire gruveselskaper. Men Argentina besitter en sjettedel av verdens mineralreserver. En mulighet det er umulig å ignorere for en liberalistisk regjering. De 16 gruveprovinsene er nesten alle styrt av peronist-opposisjonen, men siden de er avhengige av statsbudsjettet og peronismen er i endring, har de vist at de ikke er fullstendig imot forhandlinger på dette området.

Uansett hvilken ideologisk tone regjeringen vil slå an i sine allianser – vagt sosialkristent sentrum-høyre eller ren og skjær nyliberalisme – lover ikke kollapsen i råvareprisene og den globale økonomiske situasjonen godt for Argentina. For ikke å snakke om krisene i Brasil og Kina, landets største handelspartnere, investorer og kreditorer.

Men umiddelbart er inflasjonen det største problemet for regjeringen. I et samfunn vant med brutale økonomiske og politiske svingninger kom inflasjonen tilbake i samme øyeblikk som den nye presidenten tiltrådte, med et hopp på fire prosent i desember. De nye tre prosentene i januar gir liten grunn til å tro på flatterende tall for inneværende år. Inflasjonen kompliserer lønnsforhandlingene mellom regjeringen og hovedorganisasjonene. I mars hindret en lærerstreik skolestart i åtte provinser. Presidentens plan er å holde lønnsveksten under 30 prosent (mindre enn inflasjonen) i bytte mot en omfattende reform av inntektsskatten som straffer middelklassen. Han vil også senke merverdiavgiften på 21 prosent som gjelder for både varer, tjenester og basisvarer. På forhandlingsbordet ligger også en økning og utvidelse av familietrygden og et fond på flere millioner til fagforeningenes sosiale arbeid.

Macri har også lovet en «nådeløs kamp mot ineffektivitet og korrupsjon», samt «null fattigdom» innen midten av perioden sin. Arven etter Kirchner, hans første erfaringer ved makten, og den politiske og sosiale situasjonen, viser tydelig at det ene forutsetter det andre.

Oversatt av R.N.

Carlos Gabetta er journalist.