Slaver i det 21. århundret

Qatar har i flere år forsøkt å bygge seg til internasjonal prestisje. Men de mange arbeidsulykkene på byggeplassene avdekker en brutal og arkaisk fadderordning som gjør de utenlandske arbeiderne til slaver.

juni 2016

Konvoien vår stopper rolig for ikke å vekke oppmerksomheten til politiet, som driver klappjakt på folk som er for interessert i de utenlandske arbeidernes skjebne. Brakkene ligger på rekke og rad i halvmørke langs en støvete vei. «Arbeiderleiren» ligner mest en slumby med sine slitte fasader og de mange skrothaugene. Vi er i Al-Rayyan, Qatars nest største by, som skal arrangere flere av VM-kampene på stadionet Ahmed Bin Ali.

Et dusin indiske og nepalske arbeidere på byggeplassen 25 kilometer nordvest for hovedstaden Doha tar imot en fagforeningsdelegasjon fra Bygg- og trearbeiderinternasjonalen. I den lille sovesalen på ni kvadrat står åtte senger oppå hverandre med slitte og skitne madrasser. «Det er fire måneder siden vi fikk lønn,» sier de unisont. Uten penger og basisvarer har de vært nødt til å krite til ågerrenter hos de lokale kjøpmennene, som er like skruppelløse som arbeidsgiverne. Denne gjelden kommer på toppen av lånene de har tatt opp for å betale den ulovlige provisjonen til rekrutteringsbyråene i hjemlandene, som satte dem i kontakt med arbeidsgiveren i Golfen. Det lille de har spart har de sendt hjem til familien. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal