Slaver i det 21. århundret

Qatar har i flere år forsøkt å bygge seg til internasjonal prestisje. Men de mange arbeidsulykkene på byggeplassene avdekker en brutal og arkaisk fadderordning som gjør de utenlandske arbeiderne til slaver.

Konvoien vår stopper rolig for ikke å vekke oppmerksomheten til politiet, som driver klappjakt på folk som er for interessert i de utenlandske arbeidernes skjebne. Brakkene ligger på rekke og rad i halvmørke langs en støvete vei. «Arbeiderleiren» ligner mest en slumby med sine slitte fasader og de mange skrothaugene. Vi er i Al-Rayyan, Qatars nest største by, som skal arrangere flere av VM-kampene på stadionet Ahmed Bin Ali.

Et dusin indiske og nepalske arbeidere på byggeplassen 25 kilometer nordvest for hovedstaden Doha tar imot en fagforeningsdelegasjon fra Bygg- og trearbeiderinternasjonalen. I den lille sovesalen på ni kvadrat står åtte senger oppå hverandre med slitte og skitne madrasser. «Det er fire måneder siden vi fikk lønn,» sier de unisont. Uten penger og basisvarer har de vært nødt til å krite til ågerrenter hos de lokale kjøpmennene, som er like skruppelløse som arbeidsgiverne. Denne gjelden kommer på toppen av lånene de har tatt opp for å betale den ulovlige provisjonen til rekrutteringsbyråene i hjemlandene, som satte dem i kontakt med arbeidsgiveren i Golfen. Det lille de har spart har de sendt hjem til familien.


Strid om dødsfall

Rajiv V.1 fra den indiske delstaten Vest-Bengal har arbeidet i Qatar i 15 måneder. Snekkeren i trettiårene sparer halvparten av det han tjener og sender det hjem til kona og sønnen. I 2014 skal migrant-arbeiderne ha sendt hjem over 10,7 milliarder euro, ifølge Qatars myndigheter. Fritidsaktiviteter er utenfor rekkevidde, hvis de ikke er forbudt: «Mange deler av Doha er definert som ’familieområder’ og stengt for de utenlandske arbeiderne, noe som begrenser bevegelsesfriheten deres ytterligere,» står det i den siste rapporten fra International Trade Union Confederation (ITUC).2

Passene deres blir konfiskert, og de må få godkjennelse fra sjefen for å forlate landet.

Arbeiderne er forvist til utkanten av byen, langt fra arbeidsplassen, og arbeider 13 timer om dagen, inkludert transport. Deres sosiale fellesskap begrenser seg til sporadiske nasjonale arrangementer. «Kameratene våre arrangerer en stor fest for nepalerne 18. desember, den internasjonale migrasjonsdagen. Det er en anledning til å samle arbeiderne under dekke av en kulturell feiring,» sier Binda Pandey, leder for det nepalske fagforbundet Gefont og styremedlem i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Fagforeninger er forbudt i Qatar og alle de andre Golf-landene, med unntak av Kuwait og Bahrain.

I likhet med de to millioner utlendingene som bor i Qatar, er disse bygningsarbeiderne omfattet av kafala. Ordningen gjør at alle de utenlandske arbeiderne, det vil si 90 prosent av befolkningen, er underlagt en «fadder», vanligvis arbeidsgiveren, som garanterer for oppholdet deres. Denne reservehæren jobber seks dager i uka, vinter som sommer, og i temperaturer over femti grader, for å bygge stadionene til fotball-VM i 2022. Arbeiderne har så å si ingen rettigheter: Om lønna kommer blir den som regel utbetalt svært seint, de blir innlosjert i forfalne og helsefarlige boliger, de kan ikke bytte arbeidsgiver uten tillatelse fra dagens arbeidsgiver, passene deres blir konfiskert, og de må få godkjennelse fra sjefen for å forlate landet.

88 utenlandske arbeidere som er med på å bygge Khalifa International Stadium i Doha, sa nylig til Amnesty International at de ikke får lov til å forlate Qatar. I en enestående oppvisning i kynisme ble sju nepalere blant dem nektet å dra hjem for å besøke sine nære etter jordskjelvene i april og mai i fjor.3

ITUC, Human Rights Watch og Amnesty International benytter medieoppmerksomheten den omstridte VM-tildelingen har fått til å kritisere et slaveriaktig system, som er en vanlig praksis på hele den arabiske halvøya. «Innen VM sparkes i gang kan over 7000 migrantarbeidere ha mistet livet,» advarer generalsekretær i ITUC, Sharan Burrow. ITUC er svært aktive i ILO, hvor de har lagt inn klager mot land og multinasjonale selskaper de mistenker for å bryte arbeidstakernes rettigheter. ITUC har 350 medlemsorganisasjoner i 150 land og representerer 180 millioner arbeidstakere. Medlemmene er utelukkende hovedsammenslutninger (i Norge er LO, Unio og YS medlemmer). Organisasjonen samarbeider tett med de internasjonale faglige sammenslutningene i de ulike sektorene.

Innen VM sparkes i gang kan over 7000 migrantarbeidere ha mistet livet.»
Sharan Burrow, generalsekretær i ITUC.

Qatars myndigheter avviser de sjokkerende tallene: I mai i fjor hevdet de at «ikke en eneste arbeider har mistet livet i tilknytning til VM-forberedelsene.»4 Arrangørkomiteen innrømmet nylig et par «naturlige» dødsfall, der to indiske arbeidere mistet livet etter hjerteinfarkt. Den ene, en 52 år gammel maler, arbeidet på Khalifa-stadionet, og skal ha fått hjertestans i oktober. Den andre, en 55 år gammel sjåfør med et svakt hjerte, skal i vår ha dødd på tross av sjenerøs akuttbehandling på sykehus. De indiske, bangladeshiske og nepalske ambassadene har derimot talt ni døde de siste to årene, hvor døden inntraff brått for halvparten, som følge av hjerteinfarkt eller av ukjente grunner.


Uønsket hos bankene

De angivelig naturlige dødsfallene har i virkeligheten mest å gjøre med sjeldent harde arbeidsforhold. «Mange er engasjert i private hjem, hvor de ikke får lov til å gå på do. Derfor drikker de ikke fra morgen til kveld, ofte i ekstrem varme, og noen dør av dehydrering. Legen konstaterer at det var naturlige årsaker og familien har dermed ikke krav på erstatning,» forteller Ramachandra Khuntia, generalsekretær i den indiske hovedsammenslutningen All India Congress Committee og nestleder for Bygg- og trearbeiderinternasjonalen.

I 2014 ble den qatarske regjeringen bekymret for omdømmet etter avslørende bilder fra arbeiderleirene og lovet å myke opp kafala-systemet. Etter flere utsettelser kunngjorde emir Tamim bin Hamad al-Thani endelig en ny lov 27. oktober i fjor. Men den vil ikke tre i kraft før 1. januar neste år. Termen ’fadder’, som er blitt synonymt med elendig behandling, er blitt byttet ut med det mer nøytrale ’arbeidsgiver’. De ansatte vil ikke lenger trenge arbeidsgiverens tillatelse for å forlate landet – den utvilsomt mest omtalte ordningen i kafala-systemet. Visumsøknaden vil antas som akseptert hvis sjefen ikke motsetter seg det innen tre dager. «Med en arbeidslov som i så stor grad går i arbeidsgivernes favør, vil ikke utbyttingen forsvinne med det første, selv om ankemulighetene blir forsterket,» sier en europeisk forretningsadvokat basert i Doha.

Doha, Qatar. Arbeidere p vei hjem. Labor City i Doha huser 70.000 arbeidere. Bildet er tatt under en omvisning i forbindelse med AIPS-kongressen i 2016. Foto: Magnus Aabech / NTB scanpix

Doha, Qatar. Arbeidere p vei hjem. Labor City i Doha huser 70.000 arbeidere. Bildet er tatt under en omvisning i forbindelse med AIPS-kongressen i 2016. Foto: Magnus Aabech / NTB scanpix

Reformen baserer seg på en lignende reform i De forente arabiske emirater og innfører også en ordning med lønnsbeskyttelse for å få slutt på at arbeidere ikke får lønn. Alle summer nevnt i arbeidskontrakten skal bli overført til en bankkonto. «Med denne ordningen skal lønnen til de ansatte i private selskaper basert i Qatar overføres elektronisk med en maksimal forsinkelse på sju dager,» skriver regjeringens pressetjeneste. Problemet er bare at svært få av de utenlandske arbeiderne har en bankkonto, kanskje så lite som en femtedel, ifølge NGO-er og fagforeninger. Sentralbanken i Qatar har bedt bankene åpne kontoer, men det virker ikke som de har noe hastverk med å få disse ubemidlede kundene.

Et annet lite framskritt med lovendringen gjelder «ingen innvending-sertifikat» som myndighetene hevder vil gi «større bevegelsesfrihet for arbeidstakerne». Hvis fadderen nekter å signere denne attesten på arbeidstakerens «eksemplariske» oppførsel, har alle utenlandske arbeidere inntil nå måttet være borte fra landet i to år før de igjen får lov til å jobbe der. Nå skal arbeidere med tidsavgrensede kontrakter ikke lenger være nødt til å oppvise dette dokumentet for å fortsette å bo i Qatar. Det samme gjelder for alle arbeidere med faste kontrakter som vil skifte arbeidsgiver, på betingelse av at de har fem års ansiennitet i selskapet.


Brutte løfter

1. november i fjor innviet statsminister Abdullah bin Nasser al-Thani og arbeidsminister Abdullah al-Khulaifi med pomp og prakt den første «arbeidsbyen». Den skal huse 70 000 migrantarbeidere under akseptable forhold, i skarp kontrast til rønnene hvor flere hundretusen arbeidere bor i dag. En uke etter den offisielle innvielsen møter regjeringens pressesjef, Jassim al-Thani, meg på markedet for en personlig omvisning. Det unge medlemmet av kongefamilien kommer kledd i en elegant dish-dasha, den tradisjonelle tunikaen menn i Golfen går med. Han kjører SUV-en selv. Foran den bevoktede inngangen til området, møter vi Zoher D. Den libanesiske ingeniøren, som skal være vår guide, har vært med på å bygge boligområdet, hvor tre fjerdedeler fortsatt står tomt.

Leiren er delt inn i et boligområde og et område for fritid og forbruk. Den er omringet av høye gjerder. Med to poster i området kan politiet regelmessig finkjemme leiren. I hvert bygg sitter en vakt og holder øye med beboerne. Fire kontrollskjermer viser bilder fra kameraene i fellesområdene. Rommene er på 24 kvadrat og skal huse fire personer. Alt synes å være bedre i leiren for de framtidige arbeiderne, som snart kan handle i et nytt kjøpesenter med 200 butikker. Seks lignende, men litt mindre boligområder skal stå ferdig i løpet av neste år, og kunne huse 379 000 arbeidere.5 En dråpe i havet av falleferdige brakker. Fram til VM vil ytterligere en halv million utlendinger komme til Qatar, ifølge ITUC.

De multinasjonale selskapene er ofte mer nådeløse enn det lokale lovverket.

Den filippinske fagforeningsaktivisten Ambet Yuson, som har tatt over ledelsen i Bygg- og trearbeiderinternasjonalen etter å ha ledet avdelingen for Stillehavs-Asia, sier at boligsituasjonen har bedret seg. Men han klarer ikke å skjule at han er skeptisk til om reformen vil føre til noen større endring: «Det er det tredje året vi har en delegasjon i Qatar og grunnleggende sett har situasjonen for migrant-arbeiderne knapt endret seg.»

Dette inntrykket bekrefter de tretti indiske arbeiderne som er invitert til å uttale seg på et seminar arrangert av Bygg- og trearbeiderinternasjonalen i andre etasje på en restaurant i Doha. Med 650 000 innbyggere er inderne den største utenlandske gruppen i Qatar, etterfulgt av nepalerne (500 000) og filippinerne (250 000).6 Har regjeringen holdt løftet om å få slutt på bedriftenes misbruk av kafala? En skeptisk mumling går gjennom salen. Kun åtte av de inviterte arbeiderne sier de har passet sitt. De andre har fått det konfiskert av arbeidsgiverne. En arbeider reiser seg og roper, med ingeniørvitnemålet i hånda: «Byrået som rekrutterte meg i India ga meg en arbeidskontrakt som elektriker. Men da jeg kom hit sa de: ’Du skal jobbe som rørlegger’, for 900 riyal (2000 kroner), halvparten av det
jeg tegnet meg opp for.» Snittlønnen til arbeiderne på seminaret er 2600 kroner, inkludert boliggodtgjørelse. Langt under månedslønnen til de 250 000 qatarerne, som antas å være 100 800 kroner i snitt.7


Minimal lønning, maksimal risiko

«I går fikk en kollega armen kuttet av på byggeplassen bak Hotel Mercure,» forteller en srilankisk arbeider. En annen viser leggmuskelen som ble skjært over av en maskin for et halvt år siden. Ifølge en rapport qatarske myndigheter offentliggjorde i 2012, er 22,8 prosent av dødsfallene blant migrantarbeiderne relatert til «ytre årsaker», hovedsakelig uhell på byggeplassene.8Arbeiderne kritiserer systemet de er hovedofrene for, samtidig legger de ansvaret på bedriftene, hovedsakelig vestlige multinasjonale selskaper, som ofte er enda mer nådeløse enn det lokale lovverket. En av dem forteller at byggefirmaet Qatari Diar Vinci Corporation (QDVC) rappet passene til arbeiderne, men ga dem tilbake et halvt år senere etter at aktivister hadde lagt press på det franske moderselskapet Vinci. Beslaglegning av pass var allerede da forbudt ifølge qatarsk lov.

I mars i fjor anmeldte den franske organisasjonen Sherpa selskapet for tvangsarbeid og slaveri. «Kafala er potensielt begrensende for bevegelsesfrihet, men visse selskaper respekterer ikke de få reglene som finnes. Vinci burde forsikre alle de ansatte, inkludert underleverandørene, om at de har samme rettigheter og at de følger qatarsk lov,» sier Sherpas advokat, Marie-Laure Ghislain. Etter anmeldelsen har Vinci gått med på å bedre boligsituasjonen for deler av de ansatte i datterselskapet. Av de 3200 arbeiderne i QDVC, er minst 2000 nå innlosjert i rom med maks fire senger, i tråd med qatarsk lov. Men de 4500 arbeiderne hos underleverandørene er fortsatt underlagt det gamle regimet, ifølge Sherpa. Dessuten arbeider ingen av de 7700 ansatte i selskapet eller hos underleverandørene lenger mer enn de 60 timene i uka som loven tillater. Lovlydigheten ble fulgt opp med et lønnskutt på ti prosent.

ILO lar seg ikke narre av at den qatarske regjeringen vedtar en minimal reform.
Bernard Thibault, styremedlem i ILO

Kafala er ikke en trussel for alle utlendinger. Ledere i de multinasjonale selskapene, bedriftsledere, advokater og byråkrater fra andre land danner en liten klasse privilegerte som ikke har noe å frykte fra fadderen sin. Andrew M. er leder i finansindustrien og ville ikke byttet ut livet sitt som utlending i Qatar mot noe annet. Den omgjengelige briten har bodd og jobbet i Doha i sju år. Han tar imot meg i bermudashorts og sandaler i villaen sin i West Bay Lagoon, et lukket boligområde for velstående vestlige expats og et par qatarere. Inntil huset ligger en postkortaktig park med overdådige alleer og en paradisisk lekeplass for barna. Et par skritt unna er det en sandstrand plantet med palmetrær og en uslåelig utsikt til Doha-bukta. «Dette er den beste av de tjue compound-ene i Qatar. Villaen koster 75 000 kroner i måneden. Den er på 500 kvadratmeter, i tillegg kommer hagen og svømmebassenget. Det er litt for trangt for qatarene som liker det større: 1000 eller 2000 kvadrat,» sier verten min og smiler. Med en månedslønn på 300 000 kroner har den blide femtiåringen lite å bekymre seg for.


Allmektige faddere

Kafala-en er ikke for hard? spør jeg. «Jeg er så heldig å ha et visum for flere utreiser, så jeg kan forlate landet når jeg vil, uten å spørre arbeidsgiveren min om lov.» Bare noen tusen utlendinger, de fleste vestlige, har et slikt unntak fra den vanlige ordningen. Som ansatte i store konsern er de vernet, og ingen innvending-sertifikatet er mest en formalitet. «Kafala-reformen angår ikke kremen av de vestlige, som kan forhandle seg til de klausulene de vil i arbeidskontraktene,» forteller den franske forretningsadvokaten Michel Daillet som bor i Doha.

Resten har ikke stort annet valg enn å underkaste seg «fadderen». Ingeniøren Said F. arbeider for et qatarsk byggefirma og tjener solide 74 000 kroner i måneden. Likevel har førtiåringen fra Libanon ingenting godt å si om det «inhumane» kafala-systemet: «Jeg forventer ikke store endringer. Reform eller ikke, min bevegelsesfrihet er fortsatt begrenset.» Selv om den nye loven vil gjøre at han ikke trenger ingen innvending-sertifikat, fordi han har ti års ansiennitet, er han overbevist om sjefene hans vil nekte ham å dra. For selv de velstående utlendingene er ikke skånt for systemet som er skreddersydd for arbeidsgiverne. Spesielt ikke når de står alene overfor en allmektig fadder. Den tidligere franske fotballspilleren Zahir Belounis ble nektet utreise fra Qatar i halvannet år etter at han gikk til sak mot klubben sin fordi han ikke hadde fått lønn på 18 måneder: «Som alle spillere som signerer i emiratet, søkte jeg lykken,» forteller han. «Jeg så ikke ned på folkene som led, jeg så dem simpelthen ikke. Eller enda verre, jeg visste ikke om dem. Jeg var ikke klar over hva en del av befolkningen gjennomgikk.»9


Vil ha strengere lover

Ahmed al-Rayes forsvarer innbitt systemet. Han leder et familiekonsern med 37 selskaper og 1900 ansatte innen vask, transport og logistikk, og er en av få qatarere som våger å flagge sitt standpunkt. På kontoret bryter den årvåkne og ivrige sekstiåringen ut i en lang monolog. Fjerne kafala? Han nekter å overveie det, og er imot enhver oppmykning. Han forteller om sin engstelse:

«Å avskaffe kafala er farlig. Noen utenlandske arbeidere kan ha lyst til å drepe meg. Drap på qatarere og tyveri vil øke spektakulært. Forestill deg at det samme i Europa! 90 prosent av qatarerne vil verken avskaffe eller endre kafala. Ikke fordi de liker slaveri, men fordi de er forsiktige,» sier al-Rayes.

Ikke overraskende er han like mye imot fagforeninger: «Vi vil ikke ha det. I India stenger fabrikkene på grunn av fagforeningene. Hvis en ansatt har et problem med arbeidsgiveren sin, kan han søke oppreisning i rettsvesenet.»

Det er vanskelig å vite hva borgerne mener i et land hvor kritikk av emiren, som sitter på det meste av utøvende og lovgivende makt, straffes med fengsel. Selv faktautsagn uten negative dommer uttalt i en offisiell setting, kan plassere avsenderen bak lås og slå. I mars ble en qatarsk byråkrat kastet i fengsel for å ha «sagt for mye» til en ILO-delegasjon.

«Vår lovgivende prosess har blitt utformet for å ta hensyn til ulike synspunkter på en balansert måte. Før kafala-reformen ble vedtatt, ble den presentert for ministerrådet og den var på høring hos Rådgivende forsamling (Majlis al-Shura) 28. juni i fjor,» opplyser myndighetenes pressetjeneste. Selv om emiren til slutt skar gjennom, måtte han ta hensyn til arbeidsgivernes fiendtlige innstilling til alle progressive endringer. Majlis al-Shura støttet arbeidsgiverne og foreslo også å stramme inn kafala. Ifølge uttalelsen deres burde de utlendingene som «skaper problemer» for fadderne eller forsøker å forlate firmaet før kontrakten er ferdig, tvinges til å arbeide i ti år for sjefen, eller det dobbelte av den opprinnelige tiden, før de kan skifte arbeidsgiver. Rådgivende forsamling ble opprettet i 1972 og består av ledere fra de største stammene, samt forretningsfolk. Ifølge antropolog og Qatar-spesialist Anie Montigny, «framstår det som en overlevning fra fortiden, selv om medlemmene, som utnevnes av emiren, blir byttet ut fra tid til annen.»10


Oljetørst og kontrakthungrig

Etter at Qatar ble valgt til vertsland for fotball-VM i 2022 har en rekke journalister, organisasjoner og fagforeninger blitt bedt å om se mellom fingrene. Men 10. november bestemte styret i ILO seg for å ta tak i saken og fikk flertall for å sende en «toppnivådelegasjon» for å øke presset på regjeringen. Beslutningen kom etter at ITUC anmeldte Qatar for tvangsarbeid. Det var første gang siden 2001 at flertallet i ILO-styret gikk inn for å sende en kontrolldelegasjon til et land som mistenkes for å krenke organisasjonens regler. «ILO lar seg ikke narre av at den qatarske regjeringen, noen dager før avstemningen, vedtar en minimal reform for å late som de oppfører seg bra, bare for å bevare de mest bakstreverske kafala-prinsippene,» sier generalsekretær i det franske fagforbundet CGT, Bernard Thibault, som sitter i ILO-styret.

Fra 1. til 5. mars tok de qatarske myndighetene imot en trepartsdelegasjon fra ILO-styret. Men emiren glimret med sitt fravær. En filippinsk arbeider i selskapet Qatar Rail, Juanito Pardillo, mistet livet på metrobyggeplassen i Doha11 tre dager før de besøkte jernbaneprosjektet, som inkluderer banenettet i Doha og trikkene i den nye byen Lusail 15 kilometer fra hovedstaden. «Rapporten fra delegasjonen viser, om det var nødvendig, at den såkalte reformen ikke har bedret arbeidernes kår. Migrantene betaler fortsatt rekrutteringsavgiften, og arbeidskontraktene de signerer i hjemlandene har ingenting å gjøre med den de blir påtvunget i Qatar. Inspeksjonsmulighetene er utvilsomt på bedringens vei. Samtidig har de 365 arbeidsinspektørene, for to millioner arbeidere, bare ti tolker til rådighet. Og de fleste utlendingene snakker ikke arabisk,» sier Thibault.

ILOs makt er begrenset. Organisasjonens anbefalinger og erklæringer om arbeidernes rettigheter er ikke bindende. Men om ILOs delegasjoner ikke kan tvinge gjenstridige myndigheter til å følge ILO-konvensjonene, er det sjelden man ser noen være så kyniske og likegyldige. Qatar sendte et tjuetalls diplomater til ILOs styremøte 17. mars for å påvirke nok styremedlemmer til å få henlagt saken. Til slutt kom de seg unna med å utsette enda et år en reell lovgivning for å beskytte migrantene.

22. april kunngjorde den nye FIFA-presidenten, Gianni Infantino, at han vil opprette et «overvåkningsorgan» som skal sikre «anstendige arbeidsforhold for arbeiderne som bygger VM-stadionene». Men det er ikke sikkert at dette initiativet og trusselen om en granskningskommisjon er nok til å endre et så lite og rikt land, som også er strategisk viktig for oljetørste og kontrakthungrige vestlige land.

Oversatt av R.N.

David Garcia er journalist.