Zeitgeist og maskespill

Min pappa Toni Erdmann er en boblende morsom film med sterke surrealistiske spor og et verdifullt forsvar for fantasiens pregning av tidsånde

desember 2016
Østerrikske Peter Simonischek gjør en solid skuespiller­prestasjon som den tragiske dobbeltskikkelsen Winfried/Toni. Foto: Arthaus.

Tyske Maren Ades Toni Erdmann handler om en far og hans datter, derfor er den norske tittelen blitt Min pappa Toni Erdmann. En «jordmann», og altså ikke en marsmann, like fullt en underlig skrue. Filmen vakte oppsikt på Cannes-festivalen i mai, der den ble tildelt kritikerprisen FIPRESCI, og er blitt en stor suksess alle steder den er vist. Den er blitt hyllet som en forviklingskomedie på høyt nivå. Det er en dristig og oppfinnsom alter ego- og dobbeltgjengerfortelling som revitaliserer seg flere ganger.

Toni Erdmann er regissør og manusforfatter Ades (f. 1976) tredje helaftens spillefilm. Der Wald vor lauter Bäumen («Skogen for bare trær», 2003) ble første gang vist på Tromsø-festivalen, og fikk i 2005 juryens spesialpris på Sundance-festivalen. Oppfølgeren Alle andre, en skildring av et ungt pars problemer på middelhavsferie, stakk av med to sølvbjørner i Berlin i 2009. Ade har tidligere primært blitt assosiert med Bergman og andre dypt seriøse regissører, men med Toni Erdmann, hennes første komedie, er det mer på sin plass å nevne Buñuel og Woody Allen av en bedre årgang. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal