Film /

Kvinne over randen og tilbake


Etter halvfloppen Amorøse passasjer vender Pedro Almodóvar tilbake til formen han kjenner best: en innfølende skildring av en middelaldrende kvinne med en dramatisk forhistorie.
Av

I Julieta, som i så mange av Pedro Almodóvars filmer, kaster betydningsfulle hendelser i fortiden skygger inn i vår tid. I filmens nåtidige rammefortelling opplever tittelrollen Julieta (Emma Suárez) at tenåringsdatteren drar til et alternativt samfunn i fjellheimen, og deretter forlater henne for godt. Med fare for å røpe for mye av filmens første halvdel bør det nevnes at den yngre Julieta (Adriana Ugarte) har et par traumatiserende opplevelser av andres død, den tyngste er at mannen omkommer i uvær på havet, og det rett etter at de har kranglet. Hun plages av en kanskje uforholdsmessig, men ikke mindre forståelig skyldfølelse, og gjennomgår en tidvis lammende depresjon, noe som til en viss grad kan rettferdiggjøre datterens behov for «å realisere seg selv».

Tilårskomne mannlige filmentusiaster vil nok huske Emma Suárez ganske godt, i Julio Medems Det røde ekornet fra 1993. Hun har knapt vært å se i noen filmer her i landet siden samme Medems Kjærlighetens engler i 1996, så for mange vil det nok bli litt som et vemodig facebook-sjokk å konstatere at – rart med det – hun har blitt like mye eldre som oss andre underveis. Akk, ja, det er en stund siden, et faktum som ikke blir mindre påfallende med minnet om hvor spennende spansk film var den gangen.

Fra Julieta. Foto: Another World Entertainment.

Foruten Medem var Fernando Trueba og Bigas Luna blant de regissører som innga forventninger om eventyr og hendelser vi ikke visste vi trengte. Vi fikk pussigheter som Vacas og Skinke, skinke, yndigheter som Herlige tider!, og i tillegg hadde Almodóvar skrudd opp forventningene med filmer som Kjærlighetens matadorer (1986) og Bind meg! Elsk meg! (1989). Blant disse lovende navn skulle det altså bli Almodóvar som tok av internasjonalt, særlig etter suksessen Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd fra 1988, en tittel og en film som skulle vise seg å bli retningsgivende.

Julieta føyer seg til det som har blitt stammen i Almodóvars påfølgende filmografi: solidariske portretter av hverdagsheltinner, av middelaldrende kvinner, husmødre og døtre. Som oftest avslører eller oppdager de noe skjebnesvangert i fortiden, med tilsvarende virkning på dagens forhold. Sterke følelser, bølgende strykere: Melodramaet er blitt Pedro Almodóvars foretrukne øvelse.

Suksess har gjerne sin pris, og hvorvidt den har vært verdt å betale i Almodóvars tilfelle, eller om den har vært noen utgift overhodet, er nok en av disse problemstillinger som avgjøres best av den enkeltes preferanser. For å forsøke et kort og objektivt svar, så er det neppe særlig kontroversielt å konstatere at for stilisten Almodóvar har utviklingen vært mindre off-piste og mer mot midten av hovedveien.

 

Ungdommelig optimisme

Det virker i alle fall som en god stund siden Almodóvar var et av de navn som innga håp om fornyelse av filmkunsten, med sprelske fortellinger, glødende farger og usjenert omgang med tabubelagte tema. Titler som Begjærets lov fra 1987, nevnte Bind meg! Elsk meg! og framfor alt Kjærlighetens matadorer imøtekom visse behov: lite konvensjonelt, ganske vågalt og i positiv forstand eksotisk. Vel, tyrefektere, om ikke annet.

På det mest entusiastiske så vi for oss en ny Buñuel, en mulig Lorca, en ny billedstormende nasjonalskald som ikke gikk av veien for å tafse på kyr som inntil Francos fall hadde vært hellige på den iberiske halvøy – og i varierende grad fortsatte å være det. Machismo, for å ta et åpenbart eksempel, er kanskje ikke helt på gaucho-nivået i Spania, men neppe avgått ved døden heller. Uansett, en tyrefekter som tenner seksuelt på død, det er en salve vi nordmenn knapt kan forestille oss den lokale resonansen av.


En ny, lovende regissør som gir en både satirisk og poetisk behandling av nasjonale grunnmotiv er alltid velkommen blant filmvenner, ikke minst fordi disse filmene, også det kommersielle gjennombruddet Kvinner på randen, var befriende uforutsigbare, til dels gåtefulle, i betydningen flertydig og rik, bevissthets- og verdensutvidende. Gode kår for ungdommelig optimisme.

Jeg har ikke sett noen av dem igjen siden, og kun fulgt Almodóvar med et halvt og ganske dovent øye etter Kika (1993). Kika var stilige plakater, hyggelige skriverier, men selve filmen viste seg å være Victoria Abril som vaser rundt i en sci-fi-habitt fra Reodor Felgens roteloft, og det i en ikke spesielt skarp satire. Så et gjensyn med Matadorer er nok ikke tilrådelig: Den nevnte uforutsigbarheten kan simpelthen tenkes å være utslag av manglende profesjonalitet på manusstadiet – kanskje den rett og slett ikke henger helt sammen. For lesere som har latt seg bedåre av Alt om min mor (1999) eller Volver (2006), vil dette kanskje virke som respektløs nedrakking? Ta i så fall en titt på famlende Pepi, Luci, Bom og de andre jentene fra 1980: Enhver utvikling derfra er av det gode.

 

Helhjertede kvinneportretter

Det var fra og med Min hemmelige blomst fra 1995 at Almodóvar fant formen på godt og vondt. Siden den gang har det blitt noen portretter av den middelaldrende kvinnen og den dramatiske hendelse en gang for lenge siden. Almodóvar er blitt såpass trygg i sjangeren, faktisk, at en må ty til lupe for å finne noe å kverulere om eller gripe fatt i. På det verste er det på grensen til formelpreget, som antydet over. Likevel er det ikke så galt. Det kan bli fin film av sånt, for eksempel nevnte Alt om min mor eller, under tvil, Volver (et forsøk på et gjensyn i høst fungerte ikke så greit for mitt vedkommende). Formel eller ei, han får disse damene til å leve, også takket være solid innsats fra hoffdamene Carmen Maura, Rossy de Palma, Marisa Paredes og Penélope Cruz. I den grad han begår noe som ligner en europudding, så fortæres beviset, som det heter, fordi de likevel blir mennesker som «er til å tro på», for å si det med et noe elastisk argument.

Fra Julieta. Foto: Another World Entertainment.

Om ikke annet er Almodóvar det beste svar på aldrende skuespillerinners hjertesukk over slunkent utvalg av tilgjengelige roller. Almodóvar skildrer som ingen annen den middelaldrende kvinnen med empati, respekt og en imponerende nysgjerrighet. En sann feminist, uten at det oppleves som noen forstyrrende agenda. Hans kvinneportretter har virket helhjertede fra første rull, skjønt idet ordet «feminist» tastes ferdig dukker bildet av arme Carmen Maura opp på netthinnen, Almodóvars muse fra tidligere år, der hun ble ettertrykkelig degradert med ufattelig plump humor i Volver. De flaue prompevitsene Maura ble gjenstand for kunne vært et skoleeksempel på tesen om hvor lite egnet kunst er som redskap for personlig vendetta. Det er og blir spekulasjoner, men Maura har ikke hatt – eller tatt – noen rolle for Almodóvar siden. Ingen bør klandre henne for det.

 

Eimen av ideologi

Selv om filmene er uanstrengt solidariske med kvinner, er det en annen tendens som er litt mer påtrengende. Gjennom årenes løp har det blitt en del godhjertede prostituerte, homofile, narkomane, ja, de befinner seg sågar blant nonner, og de vet sannelig å stille opp for venner i nød: De borgerlige figurer har en belastet fortid, marihuana er ikke bare farlig, flere er homofile enn man skulle tro, og jaha og javel. Ingen av enkeltpunktene er så rablende gale i og for seg, men tendensen går mot litt forsert konvivial idyll, og til sammen, over tid, er det så man kjenner eimen av ideologi.

For å spekulere litt, på grensen til å legge ham ord og prosjekter i munnen, så kan et slikt motiv være en tenkelig forklaring på hvorfor Almodóvar er så lite rabiat i formen for tiden. Om han, som homofil regissør i en på mange vis reaksjonær kultur, har et ønske om å påvirke opinionen, eller i det minste skildre LHBT-segmentet i en hjemlig, inkluderende sammenheng, så vil det kanskje ikke virke som en taktisk lysende ide å begå filmer som den pikante Pasjonenes labyrint (1982) eller Kjærlighetens matadorer, filmer som utfordrer på flere hold, hver bidige gang. Synd, kanskje, men det blir til sist et spørsmål om sukker/pille-ratioen, og med det nok en avveining som bør overlates til den enkelte kinogjenger.

 

Mer pastisj enn innovasjon

Det vi den gang så som et inspirert spill på konvensjoner og tradisjoner, på våre fordommer og ikke minst seerkonvensjoner, kulminerer her i spredte sitater og parafraser, som den kjente The Shining-tagningen av bil i fjellheimen sett fra luften (senere lånt av Michael Haneke i Funny Games), eller den ualminnelig pittoreske utsikten fra togvinduet, som er mer enn litt inspirert av en tilsvarende scene i Bertoluccis Fascisten fra 1970.

Fra Julieta. Foto: Another World Entertainment.

Ellers får vi litt namedropping, i replikker, kinoplakater eller bøker. Ikke at det er så galt: Filmfigurer må da få lov til å snakke om de bøkene de er opptatt av, som andre bokinteresserte? Gå på kino, se for eksempel Winter’s Bone, som andre kinogjengere? For all del, alt i orden, upåklagelig orden. Faktisk ville mer sjangermessig uorden vært å foretrekke. Innvendingen mot denne distribusjon av såkalte kulturelle «markører», er at den virker noe tafatt og pliktskyldig: «Vi må vel ha med noen referanser», som garnityr, nærmest. Som det framgår, blir det for tiden mer pastisj enn innovasjon når Almodóvar tyr til kjente grep og effekter.

Da er det mer glød i innlevelsen, den oppriktige patos han viser på sine leading ladies’ vegne. Så det krever et strengt, for ikke å si surmaget blikk for å neglisjere hans anliggende: beretningen om tittelrollen, og den medfølelse han her som alltid investerer i sine hverdagsheltinner. Gang på gang. Skjønt han kunne godt dratt en annen kanin opp av hatten en gang i blant, men vent nå litt: Var det ikke nettopp det han prøvde med Amorøse passasjerer fra 2013, et forsøk på komedie? Det var vel ingen kanonsuksess. Og hvor rimelig er det å klage på en filantrop som, om aldri så konvensjonelt, viser en så overbevisende solidaritet som den som kommer til uttrykk i Snakk til henne, Alt om min mor, Volver og nå Julieta?

Innvendingene her er som nevnt overdrevne, men mulige forklaringer på hvorfor Almodóvar ikke ble en av de regissører man forguder, men en man er glad for at holder på. Også som en påminnelse om å sjekke ut de siste filmene til de andre spanjolene.

© norske LMD
Julieta, Pedro Almodóvar, Spania, 2016, på kino fra 20 januar 2017.

Sverre V. Sand er kritiker.