De europeiske nasjonalistenes nye frontfigur. Foto: IAN LANGSDON, EPA / ntb scanpix.

Slik erobret Salvini Italia

I 2013 tok Matteo Salvini over det falleferdige separatistpartiet Lega Nord. Han byttet ut hets mot Roma og søritalienerne med angrep på Brussel og innvandrerne. Det har gitt regjeringsmakt og 34 prosent av stemmene i EU-valget.

Italia har en ny sterk mann og – for mange – en ny frelser. Den reelle regjeringssjefen i Roma er ikke statsminister Giuseppe Conte. Det er heller ikke vinneren av forrige parlamentsvalg, Femstjernersbevegelsens leder Luigi Di Maio. Den virkelige lederen er innenriksminister Matteo Salvini. Nærmest over natta er den ukjente byråden fra Milano blitt Italias mektigste mann. I hans hender har det falleferdige separatistpartiet Lega Nord blitt forvandlet til omdreiningspunktet for italiensk – og kanskje også europeisk – politikk.

Den forbløffende forvandlingen begynte et helt annet sted. Siden 2014 har krig og fattigdom drevet millioner av mennesker fra Afrika og Midtøsten til å krysse Middelhavet på jakt etter arbeid, frihet og fred i et rikt, men aldrende Europa med stadig større sosiale forskjeller.

Europa har foretrukket å se en annen vei, eller å skape politiske skremmebilder av andres desperasjon: I stedet for å hjelpe migrantene, utpekes de til en fiende i en konkurranse i ydmykelse. De på bunnen blir satt opp mot de like over, mens de mest privilegerte får være i fred. I Italia har Salvini ledet de nest nederstes opprør mot de nederste. Som deres leder har han lært seg kunsten å snakke rett til deres innerste frykt.

Ingen framtid

Lega Nord ble stiftet i 1991 etter kollapsen til Italias tre massepartier – kristeligdemokratene, kommunistene og sosialistene – som hadde dominert italiensk politikk siden andre verdenskrig. Partiet var resultat av en fusjon mellom Umberto Bossis parti Lega Lombarda, som ble dannet på 1980-tallet, og andre regionalistpartier i det velstående nord. Lega Nord, som kaller seg «verken venstre eller høyre», ble dannet rundt et bestemt mål: uavhengighet for en imaginær nasjon i området rundt Po-elva kalt Padania. Budskapet var at det velstående og arbeidsomme nord var lei av å betale for snylterne i sør. Nord-Italia skulle simpelthen la Sør-Italia seile sin egen sjø.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Kristeligdemokratene og sosialistene hadde på den tiden kollapset som følge av Tangentopoli-skandalen,1I 1992 ble det avslørt et omfattende system med bestikkelser mellom politikere og næringslivsledere. Avsløringen ledet til politioperasjonen Mani pulite («Rene hender»). mens kommunistpartiet var splittet etter å ha forlatt kommunismen etter Berlinmurens fall. Det åpnet for Lega Nords første gjennombrudd i parlamentsvalget i 1994 med 8,7 prosent av stemmene nasjonalt og 17 prosent i Lombardia. Partiet ble med i Silvio Berlusconis sentrum-høyrekoalisjon, men irritert over partiets underordnede rolle trakk den egenrådige Bossi seg snart fra regjeringen, og felte Berlusconi på veien. Som ensom rytter i valget i 1996 fikk Lega Nord ti prosent av stemmene, før oppslutningen falt til 4,5 prosent i EU-valget i 1999.

Etter nederlaget i EU-valget vendte partiet tilbake til Berlusconis koalisjon, hvor det i det følgende tiåret var en høylytt lillebror med lite gjennomslag. Svekket av hjerneslag og en korrupsjonsskandale ble Bossi skjøvet til sides av sin nestleder Roberto Maroni i 2012. I parlamentsvalget i 2013 falt Lega Nord ned til magre 4,1 prosent og syntes dømt til å gå i glemmeboka. I partibastionen Lombardia klarte Maroni likevel å bli regionpresident som leder for en flertallskoalisjon, etter å ha lovet å gå av som partileder hvis han vant. Han tenkte åpenbart at partiet ikke hadde noen framtid nasjonalt og at han derfor likeså godt kunne høste godene av en regional stilling.

Naturlig etterfølger

15. desember 2013 holdt partiet et internt nominasjonsvalg for å velge Maronis etterfølger. Valget var mest en formalitet. Partiets framtid var allerede blitt bestemt over en lunsj mellom Maroni og hans to trofaste støttespillere, Salvini og den populære Verona-ordføreren Flavio Tosi. Salvini skulle få den ikke spesielt tiltrekkende stillingen som partileder, slik at Tosi kunne forsøke å bli leder for hele sentrum-høyre så snart den stadig mer diskrediterte Berlusconi var borte.

Salvini vant nominasjonsvalget med 82 prosent av stemmene. Han var da fortsatt ukjent for de fleste italienere. Men ikke for aktivister i hjembyen Milano. Bedriftsledersønnen født i 1973 ble med i Lega Lombarda da han var 17 år og fortsatt gikk på videregående. Sju år senere ble han valgt inn i bystyret. På denne tiden hang han ofte på Leoncavallo, byens viktigste «sosiale senter», kjent for sin «alternative» aktivisme og som et møtested for Milanos venstreside. Her drakk han øl, så konserter og dyrket sin lidenskap for den anarkistiske sangeren Fabrizio De André. I bystyret forsvarte han senteret mot ordfører og partifelle Marco Formentini, som ønsket å jevne det med jorda. Da Lega Nord i 1997 avholdt «valg i Padania» til et parallelt parlament for sin imaginære nasjon, tronet Salvini på toppen av listen til «de padanske kommunistene» som var utsmykket med hammer og sigd.

I Italia har Salvini ledet de nest nederstes opprør mot de nederste.

Setet i Milanos bystyre ga ham et publikum for sin agitasjon mot «muslimske romfolk» og sikkerhetsproblemer. Han støttet familiefedre som hadde skutt innbruddstyver og andre borgere som hadde tatt loven i egne hender. Salvini foreslo også å opprette et gratisnummer folk kunne ringe for å angi lovbrudd begått av innvandrere. Han gikk aldri glipp av fester på de lokale markedene og ble raskt en fast gjest på de lokale tv-stasjonene. Han var også aktiv i Lega Nords mange medievirksomheter. Han skrev for avisen Padania og ble redaktør for Radio Padania Libera. I likhet med kommunistpartiet i tidligere tider, var Lega Nord en bredt anlagt og allsidig organisasjon som engasjerte medlemmene på en rekke felt.

Salvinis energiske engasjement brakte ham til Brussel i 2004 som europarlamentariker for Lega Nord, etter å ha sanket mange stemmer i Milanos fattige forsteder. Han trakk seg i 2006 for å bli leder for Lega Nords bystyregruppe i Milano, men var tilbake i Brussel i 2009. Han ble så partileder for Lega Lombarda i 2012. Det gjorde ham til en naturlig etterfølger til Maroni som Lega Nords leder året etter.

En av seierherrene

Matteo Salvini på en EU-protest i Roma 8. desember. Lite tyder imidlertid på at Salvini vil gå lenger enn en verbal krig mot Brussel. Foto: FILIPPO MONTEFORTE, AFP / NTB Scanpix.

De historiske omstendighetene var avgjørende for Salvinis ferd mot toppen. Drømmene til Altiero Spinelli, en av EUs grunnleggere og tilhenger av en europeisk føderasjon, hadde åpenbart ikke blitt virkelighet. Tvert imot: Maktsfærene i EU ble stadig mer dominert av byråkrater som dikterte sin politikk på folkevalgte regjeringer uten hensyn til demokratiske mandater, påtvang nyliberale innstramminger og velferdskutt, og truet med at euroen ville kollapse om noen så mye som tenkte på andre alternativer.

Italia hadde lidd mer enn noe annet land under Maastricht-traktaten. Våren 2014 fikk landet en av de mest arrogante regjeringene etter krigen, fast bestemt på ikke bare å rive ned arbeidsloven via dekreter, men også å demontere sentrale elementer i grunnloven fra 1946 for å samle enda mer makt på sine hender. Matteo Renzi ble statsminister i februar 2014 uten noensinne å ha sittet i parlamentet: Han hadde tatt kontroll over Partito Democratico (PD), fjernet partiets gamle ambisjon om å være en venstrekraft og inngått en pakt med Berlusconi.

Med full støtte fra landets president, den største arbeidsgiverforeningen, bankene og storkonsernene, for ikke å snakke om mediene, trodde Renzi han var populær nok til å vinne en folkeavstemning om sine grunnlovsendringer. Til hans store skuffelse reiste politiske krefter over hele spekteret og ikke minst velgerne seg mot ham.2Se Raffaele Laudani, «Lite endring med Renzi» og «Renzi forsøker å reise seg fra asken», Le Monde diplomatique, juli 2014 og januar 2017. 80 prosent av de unge velgerne, som han hevdet han representerte, stemte nei. En av vinnerne denne kvelden var Salvini som hadde kjempet hardt mot reformen.

Frontalangrep mot EU

Bak Salvinis nasjonale gjennombrudd lå en ny valgstrategi og intens bruk av ny teknologi. Bossis separatistbevegelse Lega Nord hadde rettet retorikken sin mot to hovedfiender: Roma, et reir av byråkratisk korrupsjon, og Sør-Italia, et land av dagdrivere og parasitter. På begynnelsen av 2010-tall ble det klart at denne strategien ikke førte noen vei. Nord-Italia hadde ikke brutt ut, og det virket heller ikke særlig sannsynlig at det skulle skje. Mange spurte seg om partiet – med en oppslutning på 3–4 prosent på meningsmålingene – hadde noen framtid.

Følgerne fikk en konstant strøm av Salvini som spiste Nutella og lagde tortellini.

Da Salvini ble partileder staket han ut en ny kurs og angrep Brussel i stedet for Roma, innvandrerne i stedet for søritalienerne. Dermed snakket han for alle italienere, for hele nasjonen, mot undertrykkerne og inntrengerne. Etter å ha forlatt motsetningen mellom to Italia-er klarte Lega Nord å bringe sammen bønder i Puglia, fiskere på Sicilia, bedriftseiere i Venezia, og leger og lærere i Lombardia, som alle ble framstilt som ofre for en fjern, sjelløs makt og en flom av utlendinger.

Salvini utnyttet den økende frustrasjonen overfor EU, i et land hvor ethvert offentlig budsjett måtte godkjennes av EU-kommisjonen, som syntes å kreve offer etter offer med samtykke fra både sentrum-høyre og sentrum-venstre. I sin tiltredelsestale som partileder satte han tonen: «Vi må ta tilbake den økonomiske suvereniteten vi har tapt i EU. De har knust ballene våre […]. Dette er ikke EU, dette er Sovjetunionen, et gulag vi vil forlate med alle som er klare for det.»

Mens EU-valget i 2014 nærmet seg, fortsatte han frontalangrepet mot Brussel og mente Italia måtte trekke seg ut av eurosamarbeidet – en idé som inntil da hadde vært forvist til utkanten av italiensk politikk. Det oppildnet ikke massene. I stedet for å bedre oppslutningen mistet Lega Nord tre av sine ni folkevalgte i EU-parlamentet.

Rekordmange følgere

Men så entret Luca Morisi scenen. Den 45-årige dataeksperten drev selskapet Sistema Intranet sammen med sin businesspartner Andrea Paganella. Selskapet hadde ingen ansatte, men en rekke institusjoner som kunder. Morisi ga en håndsrekning til Salvini som allerede var blitt uatskillelig fra nettbrettet sitt og var flittig på Twitter, men hadde få følgere på Facebook. Hans nye rådgiver fortalte ham at han var på feil spor: Twitter var ubrukelig, det var for selvrefererende og favoriserte selvbekreftende budskap. «Folk er på Facebook. Det er der vi må være», forklarte han. Morisi satte opp en stab for sosiale medier, som raskt ble viktigere enn de andre partiorganene.

Morisi formulerte ti bud for partilederen. Salvini måtte selv skrive innleggene på Facebook-siden sin, eller i det minste måtte staben gi inntrykk av det. Siden måtte oppdateres hver dag, hele året, og kommentere de siste nyhetene. Innleggene måtte ha enkle setninger, hyppige punktum og stadige oppfordringer til handling. Så langt som mulig måtte de være skrevet i vi-form, slik at leserne skulle identifisere seg med dem. Staben skulle også lese kommentarene og svare en gang iblant for å sondere folkemeningen. Salvinis Facebook-side ble som en avis, mye takket være et eget publiseringssystem kalt «beistet». Innholdet ble publisert til faste tider på tilknyttede sider og reaksjonene målt kontinuerlig. Morisi og kollegene hans skrev 80–90 statusoppdateringer i uka, mens staben til daværende statsminister Renzi ikke klarte mer enn ti. Et av triksene i Morisis ti bud var å bruke et enkelt vokabular, slik at Salvini framsto mer som en fyr i bardisken enn en tradisjonell politiker.

Di Maio har en mye mer radikal tilnærming til EU og støtter «de gule vestene» i Frankrike.

Tonen i innleggene vekslet mellom å være respektløs, aggressiv og elskverdig. Først forsøkte Salvini å få følgerne til å rase mot dagens fiende («ulovlige innvandrere», uærlige dommere, Partito Democratico, EU), så publiserte han behagelige bilder av havet, mat eller av seg selv som klemmer et partimedlem eller er ute og fisker. Følgerne fikk en konstant strøm av Salvini som spiste Nutella, lagde tortellini, satte tennene i en appelsin, hørte på musikk eller så på tv. Hver dag ble en bit av livet hans delt med millioner av italienere i en konstant blanding av privatliv og politikk. Ideen var å gi ham et menneskelig ansikt, samtidig som han kunne fortsette med provokasjonene sine. Salvinis budskap var enkelt: På tross av ryktene og analysene som framstiller meg som et reaksjonært monster, en upålitelig populist, er jeg en anstendig person, jeg snakker som jeg gjør, fordi jeg er som dere, så ha tro på meg.

Morisi hadde en flermedial strategi som Salvini raskt behersket til fingertuppene: Han dukket opp på tv samtidig som han publiserte på Facebook, bladde gjennom kommentarene etter hvert som de kom inn, siterte dem på tv-sendingen og la ut klipp når programmet var over. Taktikken bar frukter: Fra midten av januar til midten av februar 2015 fikk han to ganger så mye tv-tid som Renzi. Da Morisi kom inn i 2013 hadde Salvini bare 18 000 følgere på Facebook, i midten av 2015 hadde han 1,5 millioner, mens han i dag har europarekord for politikere med over tre millioner følgere. 95 prosent av alle italienske Facebook-brukere har sett minst ett av hans innlegg.

En mann av folket

I Salvinis to første år som partileder så motstanderne i sentrum ham som en uregjerlig klovn, som var flink til å skaffe seg medieoppslag, men ute av stand til å få flertall for politikken sin. I en italiensk politikk preget av et ekstremt personfokus,3Se Mauro Calise, La Democrazia del leader, Laterza, Roma / Bari, 2016. hadde Salvini imidlertid et trumfkort.

Berlusconi talte til nasjonen på tv-kanalene sine fra sitt store skrivebord i villaen sin i Arcore, mens Renzi arrangerte multimedieshow i Firenze hvor han brisket seg med forfattere og popstjerner. Giuseppe «Beppe» Grillo hadde et skarpere vidd da han var komiker og holdt gigantiske teatrale folkemøter, men etter at han startet Femstjernersbevegelsen hadde han foretrukket å fjernstyre partiet. Salvini framsto derimot som en ekte mann av folket, som elsket å mingle med massene. Det var nok å se ham i aksjon på et diskotek, med et glass i hånda, omringet av tilhengere og beundrere som ventet på et bilde. Ingen italiensk leder hadde klart å få slike scener til å framstå så naturlige.

Mens den fragmenterte venstresiden søkte tilflukt i fortidens symboler eller fortapte seg i interne konflikter, møtte Salvini arbeidere utenfor fabrikkene, alltid med tv-kameraer i hælene. Han ga arbeiderne et øyeblikk av medieoppmerksomhet etter tiår i isolasjon. Mens venstresiden styrte med ørsmå valgpakter for å få nok stemmer til å komme inn i parlamentet, med de samme ørkesløse oppfordringene om «samling til venstre», tordnet han mot utflytting av industri og krevde at næringer ble beskyttet mot urettferdig konkurranse fra land som trampet på arbeidernes rettigheter.

Resultatene lot ikke vente på seg. I 2016 ble Lega Nord det nest største partiet i «røde Toscana», med spesielt stor oppslutning i byens arbeiderforsteder. Partiet vant også terreng i kommunistpartiets tidligere bastioner i regionene Emilia-Romagna, Umbria og Marche.

Populistallianse

I parlamentsvalget 4. mars i fjor fikk Salvini betalt for innsatsen. Alliert med Berlusconi og postfascistiske Fratelli d’Italia, firedoblet Lega – som nå hadde kvittet seg helt med «Nord» – oppslutningen sin til 17,3 prosent av stemmene. Grunnfjellet var fortsatt i nord, men partiet fikk også betydelig oppslutning i sør. For første gang gikk det forbi Berlusconis Forza Italia.

Totalt fikk sentrum-høyrekoalisjonen 37 prosent av stemmene og dobbelt så mange seter som sentrum-venstre, selv om valgets største vinner var Femstjernersbevegelsen ledet av den 30-årige napolitaneren Luigi Di Maio, som slo alle de andre partiene med god margin med 32 prosent av stemmene.

Da ingen av de tre blokkene hadde flertall, måtte et fornuftsekteskap inngås. Etter tre måneder med bløff og hestehandler ble Femstjernersbevegelsen og Lega til slutt enige om en «regjeringskontrakt», som i generelle vendinger anga hvilke områder hver part skulle ha styre over. I juni dannet de regjering. Salvini og Di Maio ble visestatsministre, mens stillingen som regjeringsleder gikk til den heller ukjente jusprofessoren Giuseppe Conte fra Femstjernersbevegelsen. Koalisjonen ble mottatt med allmenn forferdelse i de store mediene som ser all «populisme» som en vederstyggelighet – og spesielt en allianse mellom to typer.

Tømt for mening

I virkeligheten ligner partiene på hverandre mer i oppførsel enn i politikk, med deres utrettelig brautende retorikk mot «systemet», konstante henvisninger til indre og ytre fiender, påkallelsen av «folket», hierarkiske partistruktur og aggressiv tilstedeværelse på nett, som tenderer mot å redusere alle saker til slagord eller flaue vitser. Det største ideologiske fellestrekket er at de begge misliker Brussel og er skeptiske til fellesvalutaen, som de mener har skylden for de økonomiske innstrammingene og Italias økonomiske stagnasjon. Men løsningene deres for å bryte disse lenkene er vidt forskjellige. Lega vil ha flat skatt, en klassisk høyreoppskrift for å tiltrekke seg de små næringsdrivende som utgjør partiets tradisjonelle grunnfjell i nord. Femstjernersbevegelsen ønsker derimot å innføre borgerlønn for å hjelpe arbeidsledige, prekære arbeidere og fattige, framfor alt i sør. Konsekvensene for omfordeling er diametralt motsatte og antyder et tradisjonelt høyre/venstre-skille mellom de to partiene.

I regjeringsforhandlingene gikk Fem-stjernersbevegelsen for departementene med mest sosioøkonomisk tyngde, mens Lega tok de med mest symbolsk profil. 90 prosent av de nye ministrene hadde ingen politisk ledererfaring før de ble utnevnt. Salvini fikk innenriksdepartementet, mens Di Maio tok departementet for økonomisk utvikling, arbeid og sosiale saker. Ved første øyekast så det ut som Femstjernersbevegelsen, valgets vinner, hadde fått de viktigste departementene – som infrastruktur, helse og kultur – med størst potensiell innvirkning på velgerne.

Men slik skulle det ikke bli, for regjeringen var helt fra begynnelsen av overvåket av Italias «dypstat», det vil si president Sergio Mattarella, sentralbanken, børsen og ikke minst den europeiske sentralbanken. Disse passet på at ingen av de to partiene fikk departementene hvor de økonomiske beslutningene tas (finans og EU). Da koalisjonen foreslo kandidater som Mattarella mente ikke var EU-lojale nok, nølte han ikke med å legge ned veto. Femstjernersbevegelsens innflytelse på statsbudsjettet ble dermed umiddelbart nøytralisert. EU-kommisjonen og dens forlengede armer grep også inn når Femstjernersbevegelsen eller Lega ville gjennomføre valgløftene sine – som borgerlønn eller lavere pensjonsalder. Etter måneder med tautrekking ble disse løftene vannet ut og tømt for mening. Dermed har Di Maio så langt ikke mye å skryte av for sin tid i regjering.

Bestemmer spillereglene

Salvini har derimot maksimert sin tilstedeværelse. Som innenriksminister går han nå så ofte som mulig kledd i politi- eller carabineri-jakke, som en god sheriff. Hans nestleder har fått familiedepartementet, en annen god talerstol for å komme med ytringer som får mye medieoppmerksomhet. Seg selv har han gitt den største moralske oppgaven, nemlig å føre et korstog mot irregulær innvandring. Signaturpolitikken hans har vært å nekte ikke-statlige organisasjoner som redder liv i Middelhavet å bruke italienske havner. Femstjernersbevegelsens langvarige propaganda mot «invasjonen» har satt sine spor og tvinger nå partiet til å følge Lega inn i dette minelagte terrenget, selv om de iblant kommer med noen fruktesløse formaninger mot den verste fremmedfiendtligheten.

Få måneder etter at koalisjonen var kommet på plass, var det ikke lenger tvil om hvem som bestemte. Mens Lega bare fikk halvparten så mange stemmer som regjeringspartneren, oppførte partiet seg som om det hadde fått dobbelt så mange.

De tre regionvalgene mellom januar og april i år forvandlet inntrykket til en politisk realitet. Alle valgene fant sted i sør, hvor Femstjernersbevegelsen opplevde et valgskred i fjor. I Abruzzo sank partiets oppslutning fra 39,8 til 19,7 mens Legas gjorde et byks fra 13,8 til 27,5. I Sardinia smuldret oppslutningen til Femstjernersbevegelsen fra 42,4 til 9,7 prosent, mens Salvinis parti vokste litt fra 10,8 til 11,4 prosent. I Basilicata ble Femstjernersbevegelsens oppslutning halvert fra 44,3 til 20,3 prosent, mens Lega tredoblet sin fra 6,3 til 19,1 prosent. I allianse med Forza Italia, Fratelli d’Italia og ulike andre grupper, tok Lega dermed kontroll over disse tre regionene. Salvini får nå i både pose og sekk, partiet hans samarbeider med Forza Italia og ytre høyre lokalt, samtidig som det er i koalisjon med Femstjernersbevegelsen nasjonalt.

Lega er dermed blitt omdreiningspunktet for italiensk politikk. Salvini deler ut kortene og bestemmer spillereglene. Han tvinger mediene til å følge slavisk med på alle hans løfter, provokasjoner og det han kaller «sunn fornuft» – som etter å ha blitt spredt på tv, i aviser og på nett i en årrekke nå framstår som nettopp det. Italiensk politikk er regelrett blitt Lega-lisert. Det blir nå sett som fullstendig normalt – også for deler av sentrum-venstre – å anklage NGO-er for å være «sjøtaxi» som jobber for menneskesmuglerne, å hevde at borgerne mest av alt trenger sikkerhetstiltak, og å se innvandringen utelukkende som et problem som må begrenses. Argumenter som en gang var forbeholdt Lega og visse nynasjonalistiske kretser svelges og gulpes nå opp som uomtvistelige kjensgjerninger.

Fugleskremsel

Blant lederne for det EU-skeptiske høyre i de store EU-landene er Salvini den eneste med et reelt håp om å bli landets leder. Han har et stort trumfkort: I Italia har postfascismen for lengst blitt innlemmet i det politiske systemet, dermed har Lega kunnet framstille seg som «annerledes».

Selv om partiet ideologisk sett er høyreradikalt, har partilederen aldri fornektet sin delvise venstrebakgrunn. «Når jeg blir kalt fascist, må jeg le», sier han i dag. «Maroni kalte meg en mulig kommunist i Lega, fordi de så meg som nærmere dem på noen felt, og i klesveien.» Så sent som i 2015 sympatiserte han med det greske venstrepartiet Syriza og han dekorerer fortsatt sine offentlige uttalelser med saker og holdninger som tidligere ble sett som venstreorienterte, som behovet for en offentlig investeringsbank eller å reversere de nyliberale pensjonskuttene.

Framfor alt har Salvini vært heldig med den nasjonale konteksten hvor både den reformistiske og den radikale venstresiden har mer eller mindre forsvunnet ut av syne. I Frankrike, Spania, Storbritannia og selv i Tyskland finnes det fortsatt en venstreside som motsetter seg den rådende doxa og vinner stemmer i valg. Det finnes ikke i Italia.

Salvini har også blitt hjulpet opp og fram av Italias sosioøkonomiske tilstand og geografiske plassering. Ingen større EU-land har lidd så mye av eurotvangstrøya som Italia. Inntekt per innbygger har knapt rikket på seg etter at fellesvalutaen4Gjennomsnittlig bruttoinntekt gikk fra 28 939 euro i 2001 til 29 314 euro i 2017 (i konstante priser). ble innført og den økonomiske veksten har vært miserabel. I tillegg har halvøya EUs lengste sammenhengende kyst og er dermed blitt et veikryss for migranter, en situasjon det tidligere utvandringslandet ikke er vant med. Innvandringen kommer også i en tid med økonomisk stagnasjon og intens konkurranse om jobber og velferdsgoder. Mens spenningene stiger, framstiller Salvini seg som den ideelle lynavleder som kan forvandle en potensiell klassekonflikt til en strid som setter fattige opp mot fattige.

Vil Salvini bli en ny Berlusconi, som på tross av skrytet egentlig ikke endret stort, hvis han blir statsminister? Hans holdning til EU kan vise seg å være lakmustesten. Berlusconi ble mer kjent for sine brølere enn for sin uredelighet i EU-rådet. Salvini er mer nådeløs, og mer ideologisk. I EU-valgkampen i mai lovet han en ny høyrepopulistisk blokk – den «suverenistinternasjonalen» som tidligere Trump-rådgiver Stephen Bannon ønsker. Salvini har lenge beundret Putin. Men USA er viktigere enn Russland, og han har større sans for Trumps stil og personlighet. Derfor støtter han Trumps forsøk på å kue Kina. De Maio har derimot, til Salvinis ergrelse, tatt imot president Xi Jinping, som kom med armene fulle av gaver fra «de nye silkeveiene».

Forskjellen er også tydelig i EU, hvor Di Maio har valgt en mye mer radikal tilnærming og gitt varm støtte til «de gule vestene» i Frankrike, som Salvini mener bare er pøbler. I EU har Lega-lederen bare ristet litt på stengene i Brussels «bur», uten å forsøke å rive dem ned. Han godkjente Italias statsbudsjett, som følger «anbefalingene» til EU-kommisjonen. At han vil innlede en institusjonell, snarere enn en verbal, krig mot EU virker mindre sannsynlig enn en pragmatisk tilpasning til status quo. Legas sosiale grunnfjell er kanskje fiendtlig til de store bankene, EU-reguleringer og multinasjonale selskaper, men grunnholdningen er innbitt kapitalistisk. Bossi tordnet i sin tid også mot Brussel, likevel stemte partiet hans for både Maastricht- og Lisboa-traktaten.

For Salvini har euroen vært et nyttig fugleskremsel, men nå som han har nådd toppen kan han gjemme det bort. Porøse grenser kan han derimot ikke skrote, for de er hans inngangsbillett til makten. Og her er EU ikke et problem.

Oversatt av redaksjonen.
En lengre versjon av denne artikkelen ble trykket i New Left Review, nr. 116–7, London, mars–juni 2019.

Matteo Pucciarelli er journalist. Siste bok: Anatomia di un populista. La vera storia di Matteo Salvini, Feltrinelli, Milano, 2016.

  • 1
    I 1992 ble det avslørt et omfattende system med bestikkelser mellom politikere og næringslivsledere. Avsløringen ledet til politioperasjonen Mani pulite («Rene hender»).
  • 2
    Se Raffaele Laudani, «Lite endring med Renzi» og «Renzi forsøker å reise seg fra asken», Le Monde diplomatique, juli 2014 og januar 2017.
  • 3
    Se Mauro Calise, La Democrazia del leader, Laterza, Roma / Bari, 2016.
  • 4
    Gjennomsnittlig bruttoinntekt gikk fra 28 939 euro i 2001 til 29 314 euro i 2017 (i konstante priser).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal