Filmens botaniske hage

Om blomster, planter og trær på film.

Det går mot høst. Når løvet snart faller og blomstene tar vinterpause, blir det enda viktigere med impulser om vår og blomstring. Filmhistorien byr på et vell av blomsterenger eller blomstermarkeder, og mange filmer peker ut den ene symbolske blomsten vi kan assosiere til. I april laget det prestisjetunge franske filmmagasinet Cahiers du Cinéma en 50 siders spesialseksjon kalt herbier, et herbarium over trær, planter og blomster i filmhistorien. Cahiers’ herbarium er en særegen måte å nærme seg filmhistorien på, inspirert av Linnés latinske systematikk, som gir floraen sin rettmessige plass i kunstartens historie. Utover symbolkraften danner blomster i mange tilfeller en fargerik bakgrunn, en del av opptaksnaturen som gir fargefilmen noe ekstra å jobbe med, eller en velassortert blomsterforretning slik vi skal se den brukt av Hitchcock eller Scorsese.

Det umiddelbart imponerende med Cahiers’ herbarium er overfloden av ekstern og redaksjonell ekspertise. Ekspertisen gjenspeiler seg især i referanserikdommen, i botanisk og leksikalsk presisjon kombinert med en filmhistorisk oversikt av sjeldent format. Den rike franske cinematek-tradisjonen viser her til fulle sin styrke. Franske cineasters oppmerksomhet overfor den botaniske hages presise navn utfordres også, ikke minst av japanerne: Tenk på Akira Kurosawas blomster, for eksempel i Kurosawas drømmer fra 1990, eller Nagisa Oshimas, som hibiskusblomsten i munnen på David Bowie i Furyo (Merry Christmas, Mr. Lawrence, 1983). Derimot er det sjeldent å se blomster i munnen på aktører i europeisk film. Et unntak er rollespillfilmen Holy Motors av Léos Carax (2012), i en scene fra kirkegården Père Lachaise i Paris, der Denis Lavants rollefigur viser sitt vulgære ansikt og spiser av blomstene som pryder gravene.
(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Det portugisiske miraklets bakside

Neste sak

USAs nye fiende

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0