På årets tegneseriefestival i Angoulême demonstrerte franske serieskapere mot stadig vanskeligere levekår. Siden 1990-tallet har alternative serier revolusjonert tegneseriefeltet og gitt det en ny anerkjennelse, men de økonomiske utfordringene har ikke blitt mindre.
Frankrike, år 2000. Hva har Titeuf, XIII, Largo Winch, Lille Sprint og Lanfeust de Troy til felles?
Det er tegneserier. Men hva mer? Det er arketypiske eksempler på den såkalt fransk-belgiske skolen: underholdende fiksjonsserier med faste helter, i albumformat, innbundet og i farger, en type serie som Tintin-skaper Hergé i sin tid gjorde populær. De lages utelukkende av menn og er mest myntet på gutter. Det er også seriene med størst opplag, på mellom 250 000 og 650 000 eksemplarer. (…)
Pandemier har gang på gang utslettet samfunn i tegneseriene. Særlig går det hardt utover menn når
Han har fortolket Romeo og Julie med graffiti og ghettoblastere, men med sitt nye kulturkritiske magasin
En av fjorårets beste tegneserier gir et sterkt og nyansert bilde av borgerkrigen i Sri Lanka.
En ny tegneserieroman kritiserer sementromantikk og ødeleggende byutvikling i Armenias hovedstad Jerevan, samtidig som to av
En stjerne fra Star Trek står bak sommerens amerikanske tegneseriesuksess, They Called Us Enemy, om interneringen
