Vandringsmennesket

Det var i en fjern fortid før Instagram. Mennesket, som allerede beveget på seg, men mindre enn i dag, hadde bare pennen for å fortelle om den store verden og sine eventyr til sine mer stillesittende samtidige. De første reiseskildringene dukket opp i antikken. Herodot forteller om sine reiser i Historie (rundt 450 f. Kr).¹ Rundt Middelhavet er hans skildringer nærmest etnografiske, men han blir mer fantasifull når han beskriver folket i det mytiske Hyperborea (muligens i Nordøst-Asia). På begynnelsen av vår tidsregning skriver grekeren Strabon Geografika i 17 bind, der han blant annet reiser gjennom Gallia, Italia og Lilleasia. Senere krysset den nordafrikanske geografen Ibn Battuta (1304–1368) Sahara, før han dro til Kina via Midtøsten og India.

I Europa innledet den berømte Divisament dou Monde fra 1298, bedre kjent som Marco Polos reiser, en ny epoke med skildringer fra eksotiske strøk. Den venetianske kjøpmannen beskrev riket til Kublai-khan, den mongolske keiseren som han tjener i tjue år, i en detaljert skildring som var nyttig for både handel og diplomati.

Med de store oppdagelsene blomstret historiefortellingen, ofte nedtegnet av skyggeforfattere ut fra minnene til de reisende. Dette var tiden da de reisende støtte på fenomener og gjenstander som måtte navngis, ifølge etnolog og reisespesialist Jean-Didier Urbain.² Den protestantiske pastoren Jean de Léry (1536–1613), som reformatoren Jean Calvin hadde sendt til Brasil, måtte dermed døpe alle de fabelaktige dyrene han møtte, som tapiren som han kalte «esel-ku».³ Målet for de fleste av disse fortellingene var å fortelle om denne nye fantastiske virkeligheten. De hadde stort sett, som rapportene fra jesuittmisjonene, politiske eller misjonerende motiver – men noen ganger et mer prosaisk formål om å gi informasjon til kjøpmennene som sponset reisene. Det hindret ikke, som hos Léry, «etnografiske» refleksjoner over disse andre som han møtte på reisene.

I Essays (1580) legger hans samtidige Michel de Montaigne vekten på reisens refleksive virkning: «Dessuten mener jeg at det er høyst nyttig å reise. De nye og ukjente ting skjerper vår iakttagelsesevne og holder vårt sinn våkent og i stadig undring. Jeg kjenner ingen bedre måte – som jeg så ofte har sagt – å forme livet på enn å stadig stille det overfor mangfoldigheten av andre liv, andre tanker og skikker, og la det utprøve så mange sider ved menneskenaturen som mulig.»⁴

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Tjenerens beretning

1700-tallet var tiden for «den store reisen», den verdensåpnende dannelsesreisen rundt i Europa, spesielt i Italia. Montesquieu reiste i tre år gjennom Østerrike, Ungarn, Italia og England mens han tok notater, ofte beskrivelser av statuer, museer og ikke minst utsikter – det kan virke som det første han gjorde når han kom til et nytt sted var å klatre opp på den høyeste toppen og fortelle hva han så.

I samme århundre etablerte vekslingen mellom det beskrivende og det personlige, det informative og det intime seg som et sjangertrekk som fortsatt står sentralt. Engelske Laurence Sterne åpnet reiseskildringen for fiktiv introspeksjon og gjorde En følsom reise gjennom Frankrike og Italia til en roman (1768).⁵ «Fortellingen beveger seg bort fra rapporten og over mot emosjonelle eventyr, mot oppdagelsen av den andre, samtidig som den skjuler tabuemner, spesielt seksuelle», sier Urbain. Den «sentimentale reisen» blir en egen sjanger som mange kvinnelige forfattere utmerker seg i, som feministen og filosofen Mary Wollstonecraft. Reisen blir nå innvendig og litterær.

Denne trenden ble spesielt tydelig på begynnelsen av 1800-tallet. Kanskje skyldtes det den romantiske forfatteren François-René de Chateaubriand, som i alle fall etablerte noen sjangertrekk for den litterære reiseskildringen, med blandingen av introspeksjon og beskrivelse, besøk ved fjerntliggende underverk, etnologiske sammenligninger og filosofiske betraktninger i bøkene sine. Noen ganger falt han for andre muser, for fristelsen til å dikte opp opplevelser for å fortelle om det han selv ikke fikk se. Litteraturforskere har funnet en rekke feil i de berømte beskrivelsene av Mississippi-elven i Voyage en Amérique (1827), hvor han blant annet plasserer flere steder på feil side av elven.

Det er morsomt å lese Chateaubriands Itinéraire de Paris à Jérusalem («Reise fra Paris til Jerusalem», 1811) opp mot nedtegnelsene tjeneren hans, Julien Potelin, etterlot seg. Mens Chateaubriand framstiller seg som en beundrer av antikke kulturer og lidenskapelig opptatt av ruiner, forteller Potelin om en sjef som raser av gårde i full fart uten å kaste stort mer enn et blikk på omgivelsene, og kun har ett mål for øye: å komme seg raskest mulig hjem til Nathalie de Noailles, som har lovet å bli hans etter rundreisen.⁶

Fra utover til innover

«Siden 1800-tallet har det vært fire store perioder i den franskspråklige reiselitteraturen», forteller Tristan Savin, redaktør for tidsskriftet Long cours. «Oppdagerne (Gustave Flaubert i Jerusalem, Théophile Gautier i Konstantinopel) våger seg etter hvert til Afrika. Senere dro marineoffiserene og forfatterne Victor Ségalen og Pierre Loti til Kina og Japan. Dette var århundret for orientalismen, som også skulle prege billedkunsten og arkitekturen. Så kom André Malraux og Joseph Kessel, forfattere som skriver reiseinspirerte romaner.»

Heller ikke kvinnene sitter stille. Belgisk-franske Alexandra David-Néel reiser gjennom Mongolia, Sikkim og Tibet (Voyage d’une Parisienne à Lhassa, 1927), mens den sveitsiske journalisten Isabelle Eberhardt krysser Algerie, og en annen sveitsisk journalist, Ella Maillart, drar til Kaukasus og Afghanistan (The Cruel Way, 1939). De kvinnelige forfatterne er nysgjerrige, kunnskapsrike, tidvis opptatt av mystikk, og kombinerer en skarp penn med en glødende eventyrlyst som får dem til å gi blaffen i samtidens normer.

Etter denne perioden kommer, ifølge Savin, «en generasjon med mer introspektive forfattere, som Jacques Lacarrière, Jean-Paul Kaufmann og Jacques Meunier». Siden nesten alt av terra incognita, ukjent land, var forsvunnet fra kartene fikk vandringslitteraturen en ny oppblomstring, som et tegn på en æra som oppdaget langsomhetens gleder.

«Til å begynne med hadde vi de store vandrerne, Rousseau, Hugo, iblant også Dumas, Flaubert på landsbygda med Maxime Du Camp, og Stevenson med eselet sitt», forteller Antoine de Baecque, forfatter av Les écrivains randonneurs («Vandringsforfatterne», 2013). «Så kom det en litteratur om bragder. Forfatterne på 1800-tallet presset vandringen til det ytterste og fortalte om teknikkene sine: Hvordan være den mest effektive, den mest hardføre. I andre halvdel av 1900-tallet ble denne undersjangeren fornyet og gjort mer litterær av forfattere som Jacques Lacarrière, Bernard Ollivier og Jacques Lanzmann. Vandringen framkaller en måte å skrive på, en tregere bevegelse med en annen rytme og et hypnotisk aspekt. Det er en indre opplevelse, hvor man føler på en viss smerte. Nå som bilen og flyet er diskreditert, er vandreren igjen i ferd med å bli en slags samtidshelt.»

Klima og humor

For Jean-Luc Coatalem, medforfatter av Manifeste pour une littérature voyageuse (1999), er denne «reisende litteraturen», selv om den er drevet av en «appetitt på verden», framfor alt «en ensom litteratur: et menneske, et land, et eventyr, et møte. Den beste veien til deg selv, går via den andre. Den reisende forfatteren trer ut av vante mønstre og konfronterer det som ikke er ham eller henne. Det som interesserer meg er mindre destinasjonen enn den reisende. Det den reisende har i seg, det som overskrider fortellingen. Fortellingen må utløse noe, ikke handle om en fysisk bragd.»

En av sjangerens mest markante representanter er Nicolas Bouvier (1929–1998). «Du tror du skal gjøre en reise, men snart er det reisen som gjør – eller tilintetgjør – deg» i Bruken av verden (1963) har blitt et kjært sitat for de som gjør verden til sitt hjem.⁷

I dag opplever reiseskildringer stor suksess i Frankrike, med blant annet Sylvain Tessons Dans les forêts de Sibérie (2011) og La panthère des neiges (2019). «Tessons appell skyldes nettopp at han bevisst unngår romanoppsettet, og han hevder til og med at han ute av stand til å skrive en roman. I fortellingene sine blander han inn det han leser av poesi og filosofi. Bøkene hans framstår både velskrevet og intelligente, i tillegg til at de er godt forankret i miljøtrenden», sier Savin.

De nye reiseforfatterne er mindre opptatt av å utforske verden nå som så mange kan gjøre det selv. I stedet skrider de ut i verden med humor og selvironi. I Briser la glace («Bryte isen», 2016) forteller Julien Blanc-Gras om en seiltur sammen med noen kunstnere til Grønland. Gjennom portretter av mannskapet og en underholdende skildring av alt som skjer på båten reflekterer boka over klimaendringene.

Som et vridd håndkle

Med reiseskildringens popularitet er det også mange som vil fortelle om sine bragder. «Vi mottar mange manus, men de fleste faller dessverre i postkortsjangeren», forteller forlagssjef Valérie Dumeige i forlaget Arthaud, som satser stort på reiselitteratur. «Disse forteller strengt tatt ingenting. Forfatterne har hatt behov for avbrekket, men det de får ut av det er ganske banalt.» Men det kommer noen unntak via posten. Nicolas Legendres humoristiske epos fra Russland, Les Routes de la vodka (2019), hadde en særegen tone. «De gode reiseforfatterne har en geografisk skrivestil», mener Dumeige. «De prøver å la stedet strukturere fortellingen. Stendhal sa at romanen er et speil som bæres langs en allfarvei. En god reiseskildring er akkurat slik.»

Reiselitteraturens suksess i Frankrike har gitt den en egen festival, Étonnants voyageurs i Saint-Malo, og en egen hylle hos bokhandlerne. Det store spørsmålet er om det er turismen, bragdene eller den indre reisen som vekker størst interesse. «Man reiser ikke for å pynte seg med eksotiske opplevelser og anekdoter som et juletre, men for at veien skal plukke deg opp, skylle deg, vrenge deg, få deg til å ligne de utvaskede håndklærne som du får utlevert med en skvett såpe på bordeller», skriver Nicolas Bouvier i Le Poisson-scorpion («Skorpionfisken», 1982).

Oversatt av redaksjonen

Hubert Prolongeau er journalist.

1
Herodotus, Historie, Aschehoug, Oslo, 1960.
2
Se Jean-Didier Urbain, L’Envie du monde, Bréal, Rosny-sous-Bois, 2018 (andre utgave).
3
Jean de Léry, Histoire d’un voyage fait en la Terre du Brésil (1578).
4
Michel de Montaigne, Essays, utvalg med innledning av André Gide, overs. Asbjørn Aarnes, Aschehoug, Oslo, 1979.
5
Lawrence Sterne, En følsom reise gjennom Frankrike og Italia, Bokvennen, Oslo, 2008.
6
Se François-René de Chateaubriand, Œuvres romanesques et Voyages, Gallimard, Paris, 1969.
7
Nicolas Bouvier, Bruken av verden, overs. Egil Halmøy, Aschehoug, Oslo, 2004.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal