Harrys skolisser

En novelle.

Det var en gang en mann kalt Harry som ikke kunne knytte skolissene sine. Det var ikke fordi han var dum. På andre områder hadde Harry vist seg lynende intelligent og fått til mye. Faktisk var han ansatt som rakettforsker, og hadde laget flere raketter. Men selv om det å knytte skolissene sine ikke var, slik mange ofte minnet ham på, «rakettforskning», klarte han det, av mystiske grunner, simpelthen ikke.

Det var heller ikke fordi Harry ikke brydde seg. Han visste at med uknyttede skolisser kunne han snuble og brekke nakken. Og hvis han skulle glemme det, var det alltid noen som minnet ham om faren. Det er en av den menneskelige atferdens underlige kjensgjerninger at de vanlige sosiale barrierene som forhindrer folk fra å ta kontakt med vilt fremmede, synes å fordufte så snart den fremmede ikke har knyttet skolissene sine. Harry la merke til at i dette enestående klammesatte feltet for sosial interaksjon blir de sjenerte modige, de ydmyke aggressive, og de vanligvis kjærlige fulle av hat (selv om hatet, slik som ofte er tilfellet, har kjærlighet som påskudd, et rent sinne rasjonalisert av subjektets angivelige bekymring for at objektet med ikke-knyttede sko kan «snuble og brekke nakken»). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0