Skjønnhet, pest og plage

Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.

Evig ungdom mot forgjengelig alderdom på Lido. Björn Andrésen til venstre, Dirk Bogarde til høyre.

I denne pestens tid finnes det verre måter å bruke en kveld på enn å betrakte en svett, eldre herre på badestranden der han nærmest smelter i hjel med blikket på pubertale gutter i badedrakt. Det er ikke ofte man ser sånt på film. Luchino Visconti gjorde sin versjon av Thomas Manns roman Døden i Venedig i 1971. Filmen aktualiseres for tiden av blant annet sitt nylig overståtte femtiårsjubileum, og basiller fra Østen: Det er kolera som til sist sørger for tittelens utgang. I tillegg er den av opplagte grunner en faktor i den aktuelle dokumentaren Verdens vakreste gutt, om Björn Andrésen, filmens sekundære rolle, den unge gutten Tadzio.

Gutten fanger blikket og interessen til den sykelige komponisten Gustav von Aschenbach (Dirk Bogarde), der han vansmekter på stranden i altfor mye klær, med svetten silende og blikket lengtende etter egen og annen ungdom. De bor sågar på samme hotell, de inntar frokost i samme sal, Aschenbach alene, Tadzio med sin mor og søsken. Blikk veksles, et og annet Mona Lisa-smil likeså. Det sies ikke stort, uten at den potensielle relasjonen blir mindre besnærende av den grunn. Tvert om – og «potensiell» er vel stikkord her – blir den umiddelbare antagelse at det nettopp er dette usagte som driver filmen. Så har vi et par andre kledelig underspilte motiv som gjør den til en dubiøs opplevelse hver gang, forhold som i mer vulgære media ville vært sensasjonelle: den rosa elefanten i rommet, så å si, og et par andre barrierer som utgjør denne legendariske filmens mørkere motiv. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0