«Jeg skulle ønske Gaza sank i havet.» I september 1992 har Sovjetunionen gått i oppløsning, og de mange konfliktene som preget den kalde krigen, fra det sørlige Afrika til Mellom-Amerika, har blitt løst. I Washington drøfter Israel framtiden for Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem med arabiske land og en jordansk-palestinsk delegasjon. Mannen som vil at Gaza skal forsvinne, til tross for at han forhandler med palestinerne, har tre måneder i forveien vunnet valget i Israel over høyrekoalisjonen ledet av Yitzhak Shamir. Han heter Yitzhak Rabin.
Tre år senere ble han myrdet av en jødisk ekstremist fordi han hadde undertegnet Oslo-avtalen i 1993. Selv om Rabin den gang sa at drømmen om at Gaza skulle slukes av havet, virket urealistisk, visste han at mange av hans landsmenn og politiske motstandere delte dette ønsket om å bli kvitt et område som i over femti år hadde knust håpet om å bli kvitt det palestinske folket.
Håpet om å vende hjem
Havnebyen Gaza har en lang og til tider ærerik historie som strekker seg helt tilbake til antikken. Men det som i dag kalles Gazastripen, var aldri et atskilt område, verken i Det osmanske riket eller under det britiske mandatet (1922–1948). Først med den arabisk-israelske krigen i 1948–1949 ble det et eget administrativt område.
Etter krigen hadde Israel utvidet sitt territorium langt utover det den nye staten var tildelt i delingsplanen for Palestina, som FNs generalforsamling vedtok 29. november 1947. De eneste delene av det tidligere mandatområdet Palestina som Israel ikke hadde annektert, var Vestbredden og Øst-Jerusalem (som Jordan annekterte), samt 365 kvadratkilometer på grensen til Sinai. Denne landstripen, som inkluderte byen Gaza, hadde lenge en usikker status, da Egypt, som kontrollerte den, gikk inn en periode med store omveltninger etter at kong Farouk ble styrtet i juli 1952.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Gaza var også preget av den høye andelen flyktninger: Mellom 200 000 og 250 000 av palestinerne som ble fordrevet under Nakba i 1948–1949, søkte tilflukt på landstripen hvor det på den tiden bodde rundt 80 000 innbyggere. Disse flyktningene håpet at de en dag kunne vende tilbake til hjemmet sitt, og noen tok seg over våpenhvilelinjen for å ta tilbake konfiskerte eiendommer eller hevne seg. Disse ble definert som «infiltratører» av Israel.
Etter at palestinske bønder drepte en ung offiser i en kibbutz ved grensen til Gaza i april 1956, uttrykte daværende leder for det israelske militæret, Moshe Dayan, forståelse for sinnet deres i en kjent tale: «La oss ikke slenge beskyldninger mot morderne i dag», sa han i begravelsen. «I åtte år har de bodd i flyktningleirene og sett med egne øyne at vi har tatt jordene og landsbyene hvor de og forfedrene deres bodde.»
Første opprør i Gaza
Etter hvert tok organiserte aksjoner fra en ny generasjon militante over for enkelthandlingene til «infiltratørene». De aksjonerte først mot de dødelige raidene fra Israel, som hadde opprettet en hemmelig enhet for å «angripe infiltrasjonens kilde».1Jean-Pierre Filiu, Histoire de Gaza, Fayard, Paris, 2012. Enheten var ledet av en ambisiøs offiser som senere skulle bli statsminister: Ariel Sharon. Den nye generasjonen militante aksjonerte med tiden også mot planen Egypt og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) hadde vedtatt om å bosette titusener av palestinske flyktninger i Sinai. Et israelsk angrep 28. februar 1955, som drepte flere titalls mennesker, utløste det første opprøret i Gaza. Det var ledet av en komité bestående av Det muslimske brorskap, kommunister, nasjonalister og uavhengige.
I gatene i Gaza ropte innbyggerne «De signerte Sinai-prosjektet med blekk. Vi vil slette det med vårt blod» og «Ingen overføring, ingen bosetning». De skjelte ut Israel, USA og Egypts nye sterke mann, Gamal Abdel Nasser, og krevde våpen, militær opplæring og retten til å organisere seg. Demonstrasjonene spredte seg til Kairo. Nasser gikk med på å møte komiteen som ledet opprøret, og lovet å begrave Sinai-prosjektet og å hjelpe til med å opprette militser.
Nasser ga også området en offisiell status. 11. mai 1955 kunngjorde han en «grunnleggende lov for regionen som kontrolleres av de egyptiske styrkene i Palestina». Loven gjorde Gaza til den eneste delen av det historiske Palestina som beholdt sin selvstendighet, og holdt liv i ideen om en palestinsk stat og i minnet om hva de palestinske flyktningene var blitt utsatt for.
Okkupasjon under Suez-krisen
Nasser mistet troen på fredsforhandlinger med Israel i britisk eller amerikansk regi, og ble mer radikal: Han deltok på Bandung-konferansen for de alliansefrie statene i april 1955 og annonserte et våpenkjøp fra Tsjekkoslovakia i september 1955, og brøt dermed det vestlige våpenmonopolet i Midtøsten. Han opprettet også palestinske militæravdelinger i Gaza, men disse var strengt overvåket. Samtidig slo han ned på enhver handling som kunne utløse krig med Israel. Han nølte ikke med å fengsle militante som var for aktive.
I trykkokeren Gaza dukket det opp kadre som skulle komme til å spille en viktig rolle i Fatah, særlig Khalil Wazir (Abu Jihad) og Salah Khalaf (Abu Iyad), som skulle bli Yasir Arafats sentrale nestledere. Nassers vakling og det faktum at kravene deres ble underordnet Egypts regionale og internasjonale politikk, gjorde dem skeptiske til de arabiske regimene, og de erkjente at palestinerne måtte frigjøre seg selv.
I april 1955 drøftet den israelske regjeringen et forslag fra daværende forsvarsminister David Ben-Gurion om å okkupere Gaza. Regjeringen avviste forslaget, men i praksis ble beslutningen bare utsatt. Da Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen 26. juli 1956, bestemte Storbritannia, Frankrike og Israel seg for å styrte ham, men av ulike grunner. For Frankrike dreide det seg om å stanse våpenleveransene til Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) i Algerie, hvor de franske styrkene var i ferd med å tape krigen mot den algeriske frigjøringsbevegelsen. Storbritannia håpet på sin side å gjenvinne innflytelsen landet hadde mistet i Midtøsten, mens Israels mål var å utvide territoriet sitt, særlig i Gaza. Israel inntok Gaza 2. november 1956 og okkuperte området fram til 7. mars 1957, da et amerikansk ultimatum tvang en svært motvillig israelsk regjering til å trekke ut styrkene sine.
Utstillingsvindu for lidelser
Mange av hendelsene i Suez-krisen er velkjente, i motsetning til det som skjedde i Gaza under denne første okkupasjonen. Siden mange av de palestinske lederne satt fengslet i Egypt, var forsøkene på væpnet motstand begrenset. Men det var ikke den israelske undertrykkelsen. «Med 930–1200 drepte (i en befolkning på 330 000) var de menneskelige tapene […] forferdelig høye», påpeker historikeren Jean-Pierre Filiu. «Hvis vi legger til antall sårede, fengslede og torturerte, fikk rundt én av hundre innbyggere kjenne okkupasjonsmaktens vold på kroppen.»
Da Egypt igjen tok over styringen av Gaza, slik befolkningen enstemmig hadde bedt om, var det starten på en relativt fredelig periode. Det var færre israelske raid og færre «infiltrasjoner». Med Nassers ambisjoner om å være leder for hele den arabiske verden ble tanken om at arabisk enhet ville føre til frigjøring av Palestina, dominerende.
På initiativ fra Den arabiske liga ble Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som var nøye kontrollert av Egypt, opprettet i 1964. I januar 1965 gjennomførte Yasir Arafats Fatah sine første væpnede aksjoner fra Jordan. I mellomtiden hadde Nasser gjort Gaza til et utstillingsvindu for palestinernes lidelser. Che Guevara besøkte området i 1959. Det gjorde også Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i 1967, men besøket vekket lite sympati for flyktningene hos det berømte paret, og forfatteren av Det annet kjønn undret seg over deres skjebne: «Var de ikke delvis skyld i den selv?»2Simone de Beauvoir, Når alt kommer til alt, oversatt av Bente Christiansen, Solum Bokvennen, Oslo, 2024.
Drømmen om «overføring»
I månedene etter krigen i juni 1967 og okkupasjonen av Gaza utviste den israelske regjeringen 75 000 palestinere til Jordan – statsminister Golda Meir kalte dem en «femtekolonne» – mens 25 000 andre, som var i utlandet da krigen startet, fikk forbud mot å vende tilbake. Mellom 40 000 og 50 000 sivile flyktet. I 1968 ble det bygd to israelske bosetninger i Gaza.
Mens fedayeen (krigere) utførte væpnede aksjoner på Vestbredden fra baser i Jordan, var det i Gaza at den lengste væpnede motstanden ble organisert, uten noen base et annet sted og med massiv støtte fra befolkningen i leirene. Det ble dannet en bred front, men Det muslimske brorskap holdt seg utenfor og valgte i stedet å konsentrere seg om lovlige aktiviteter fram til de opprettet Hamas i 1987.
Først i 1971 tok den israelske hæren kontroll over Gaza, under ledelse av Ariel Sharon, som brukte bulldosere for å lage brede veier til de israelske panservognene. Titusener av beboere i flyktningleirene ble drevet på flukt, og mange tusen hjem ble ødelagt. Massakrene i 1970–1971 har, i likhet med massakrene i 1956, brent seg inn i palestinernes hukommelse, uten at det har svekket motstandsviljen.
Motstanden i Gaza fikk Israel til å gjenopplive en gammel idé fra sionistbevegelsen: «overføring», en eufemisme for fordrivelsen av innbyggere fra deres hjem, med andre ord, etnisk rensing. «Overføring» er, som den israelske journalisten og historikeren Tom Segev påpeker, «selve essensen av den sionistiske drømmen». I flere måneder drøftet ministrene i Golda Meirs regjering ideen uten skjensel.3Ofer Aderet, «’We give them 48 hours to leave’: Israel’s plans to transfer Gazans go back 60 years», Haaretz, Jerusalem, 5. desember 2024 og «’The zionist dream in essence’: The history of the Palestinian transfer debate, explained», Haaretz, 12. februar 2025. «Vi sier for eksempel at de må flytte til El-Arish [i Sinai] eller et annet sted», forklarte en av dem. «Først gir du dem muligheten til å flytte frivillig. Du fjerner møblene fra huset. Hvis beboeren ikke kommer og henter eiendelene sine, kommer vi med en bulldoser for å rive huset. Hvis det er folk igjen i huset, kaster vi dem ut. Vi gir dem 48 timer.»
En annen minister sa det rett ut: «Hvis vi vil at Gazastripen skal bli del av staten Israel, må vi kvitte oss med en del av befolkningen der, koste hva det koste vil.» Og de måtte ikke nøle med å bruke makt, la en tredje til: «Dette er en engangsforeteelse, og vi kan også si at det er nødvendig på grunn av sikkerhet og helse.» En av ministrene erkjente at forholdene internasjonalt ikke var modne for en slik operasjon, og kom med denne forutseende bemerkningen: Bruk av makt ville bare være mulig «under en større rystelse».
Trosser farene
Da den væpnede motstanden i Gaza var knust, tok politikken over. PLO og de ulike gruppene i organisasjonen tok over motstandskampen på bekostning av de tradisjonelle elitene. Det var ingen tilfeldighet at den første intifadaen brøt ut der 9. desember 1987. Intifadaen endret maktforholdene og førte til at Det palestinske nasjonalrådet proklamerte Palestina som en stat i 1988. Proklameringen ledet i sin tur til det som ble kjent som «Oslo-prosessen».
Da denne prosessen strandet, styrket det Hamas, som hadde fordømt den. Hamas vant valget i Gaza i 2005, men USA og EU nektet å godta seieren. Sammen med presset fra de arabiske landene og andre land forsterket underkjennelsen av valgresultatet splittelsen mellom Fatah og Hamas, som var blitt stadig mer sekteriske. Det endte med at Hamas tok makten i Gaza. Israel innførte en blokade og gjennomførte et halvt dusin kriger mot landstripen fram til angrepet 7. oktober 2023.
Angrepet var «den store rystelsen» Israel hadde ventet på. Etter det ble fordrivingsplanen gjenopplivet, og nå fremmer Donald Trump den. Det er trolig første gang siden andre verdenskrig at et statsoverhode offentlig går inn for det som ifølge folkeretten er en forbrytelse mot menneskeheten. Og han gjør det med en blanding av kynisme og grådighet: Hans følge av oligarker ser «Midtøstens riviera» som en mulighet for lukrativ eiendomsutvikling.
Den israelske regjeringen har vært raskt ute med å kaste seg på bølgen. 6. februar oppfordret forsvarsminister Israel Katz hæren til å forberede en «frivillig avreise» for palestinerne i Gaza, sa at «innbyggerne i Gaza bør få friheten til å dra ut og utvandre, slik det er vanlig i resten av verden» (The Times of Israel, 6. februar). Katz glemte selvsagt å si at siden 1967 har Israel kun gitt denne «friheten» på betingelse av at de ikke vender tilbake.
Palestinerne er fullstendig klar over at de ikke vil få komme tilbake hvis de forlater Gaza. Etter at våpenhvilen ble inngått i midten av januar, har mange hundretusen av de internt fordrevne på Gazastripen derfor vendt tilbake til sine ødelagte hjem, til fots, til hest, i kjerrer, alene eller sammen med familien, med eller uten bagasje. Her har de slått opp telt, til tross for faren for udetonerte bomber og bygningskollaps. Slik viser de sin tilknytning til landet sitt og at flere tiår med krig og okkupasjon ikke har knekt motstandsviljen.
Oversatt av redaksjonen
Alain Gresh er redaktør for nettidsskriftet Orient XXI, forfatter av Palestine, un peuple qui ne veut pas mourir (2024).
- 1Jean-Pierre Filiu, Histoire de Gaza, Fayard, Paris, 2012.
- 2Simone de Beauvoir, Når alt kommer til alt, oversatt av Bente Christiansen, Solum Bokvennen, Oslo, 2024.
- 3Ofer Aderet, «’We give them 48 hours to leave’: Israel’s plans to transfer Gazans go back 60 years», Haaretz, Jerusalem, 5. desember 2024 og «’The zionist dream in essence’: The history of the Palestinian transfer debate, explained», Haaretz, 12. februar 2025.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
