Verdens stater er underlagt visse ufravikelige internasjonale normer, som de i de aller fleste tilfeller har sluttet seg til ved å ratifisere traktater. Brudd på disse forpliktelsene kan straffes av internasjonale eller nasjonale domstoler. En av disse normene er forpliktelsen til å forhindre og straffe folkemord, som er nedfelt i artikkel 1 i Overenskomst om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord av 9. desember 1948, kjent som Folkemordkonvensjonen.
I en kjennelse 30. april 2024 fastslo Den internasjonale domstolen (ICJ) at regjeringer som har, eller burde ha hatt, kjennskap til at det foreligger en alvorlig risiko for folkemord, må «iverksette alle midler som med rimelighet står til deres disposisjon, for så langt som mulig å forhindre folkemord». Dette juridiske kravet er grunnlaget for Sør-Afrikas sak mot Israel, som nå har støtte fra 14 land, inkludert tre EU-medlemmer (Spania, Belgia og Irland). Kravet reiser også spørsmål om atferden og ansvaret til en rekke stater. La oss her se nærmere på et alvorlig tilfelle, Frankrike, som med sitt permanente sete i FNs sikkerhetsråd har betydelige diplomatiske midler til rådighet. Var Frankrike klar over faren for folkemord i Gaza? Og hvis det var det, iverksatte det «alle midler» til disposisjon for å forhindre det?
(…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
