Krig – Side 4

1960-1963: I det tidligere Belgisk Kongo fikk opprørere i gruveprovinsen Katanga støtte av belgiske og franske leiesoldater etter sin løsrivelse. 17. april 1961: Leiesoldater rekruttert av CIA forsøker å invadere Cuba (Grisebukta). 1964-1967: Mer enn 800 «lykkejeger-soldater» utgjør spydspissen i den kongolesiske nasjonalhæren (ANC). I 1967 gir general Joseph Mobutu ordre om massakre av leiesoldater og militærpoliti fra Katanga, samt bortføring av deres leder Moïse Tshombe – dette fører til opprør. 5. juli 1967 tar Leopard-bataljonen over Bukavu og kjemper frem til 5. november før den trekker seg tilbake til Rwanda. 1967-1970: «Krigshunder» intervenerer massivt i Biafra, separatist-provins i Nigeria. 1960-1975: Den mest kjente franske leiesoldaten, Robert «Bob» Denard, ble observert i Gabon, Rhodesia, Kongo-Kinshasa, Iran, Jemen og Angola i denne perioden. I 1975 bidrar han til at Ali Soilih kommer til makten på Komorene. 16. januar 1977: En FN-rapport anklager Marokko og Gabon etter et raid i Benin. Den mislykkede operasjonen, som Bob Denard deltok i, ble også støttet av Togo og Elfenbenskysten. 3. juli 1977: Organisasjonen for afrikansk enhet vedtok Konvensjonen om avskaffelse av leiesoldater i Afrika. Denne trer i kraft i 1985. 13. mai 1978: Denard tilbake til Komorene, hvor han etablerer en presidentgarde (600 mann) med europeiske leiesoldater som befal, som konkurrerer med den nasjonale hæren. 26. november 1989: Under et opphetet møte med Denard, blir Komorenes president Ahmed Abdallah drept. Denard evakueres til Sør-Afrika (Operasjon Asalea) av franske fallskjermstyrker. 4. desember 1989: FNs generalforsamling vedtar den internasjonale konvensjonen mot bruk, finansiering og opplæring av leiesoldater. Konvensjonen ratifiseres av 22 stater, trer ikke i kraft før i 2001. 1990-tallet: I det tidligere Jugoslavia slåss briter, franskmenn og polakker side om side med kroatene. Rumenere, kosakker og russere støtter serberne. Muslimer som har kjempet i Afghanistan slutter seg til bosnierne. I alle disse tre tilfellene er det økonomiske aspektet ikke det avgjørende. 1990-2004: Fremvekst av Private Military Companies (PMC). 100 milliarder dollar årlig brukes på private sikkerhetsselskaper. 1992: Det sørafrikanske sikkerhetsselskapet Executive Outcomes inngår sin første kontrakt i Angola med oljeselskapene Heritage Oil&Gas, Gulf Chevron, Ranger Oil, Sonangol og Petrangol. Februar 1992: Regimet i Zaïre ber om et lån på 97 millioner dollar for å rekruttere 140 «teknikere» fra Angola til presidentens spesialdivisjon (DSP). 1993: Executive Outcomes starter sin virksomhet i Angola hvor de lærer opp soldater og sikrer oljefelter i Soyo. Selskapet DynCorp begynner diskret sin virksomhet i Colombia. 1994: Frankrike sender leiesoldater til Rwanda, under og etter folkemordet. Dette på tross av den internasjonale embargoen som ble innført 17. mai 1994 og som forbød sending av våpen og soldater til Rwanda. Executive Outcomes engasjeres av regjeringen i Sierra Leone, og får som betaling en del av diamantgruvene i landet. 28. september 1995: Bob Denard leder en ekspedisjon på Komorene som velter president Said Mohammed Djohar. 1996: Med Frankrikes støtte forsøker serbiske leiesoldater å redde Mobutus regime i Kongo-Kinshasa. Mars 1996: Executive Outcomes leder i Sierra Leone en redningsoperasjon for FN-observatører i fare. 19. mars 1997: Jacques Foccart dør – han ble kalt den franske statens «Monsieur Afrique», og anses for å være oppdragsgiver for de fleste av Frankrikes leiesoldatoperasjoner.Zaïres regjering appellerer til flere selskaper som driver leiesoldatvirksomhet om å stanse fremmarsjen av styrker fra Rwanda og Uganda.I Papua Ny-Guinea blir Tim Spencer fra det britiske selskapet Sandline International tiltalt for kuppforsøk.USAs utenriksdepartement gir selskapet MPRI

Er «krigen mot terror» en krig mellom «oss» og «dem», Øst og Vest, islam og kristendom? Dagens konflikter blir stadig tydeligere fremstilt som en krig mellom sivilisasjoner, men det nye fiendebildet dekker over reelle motsetninger i verden.

Motsetningene som blusset opp igjen i Kosovo i slutten av mars understreker de væpnede «løsningenes» nederlag. Samtidig, ti år etter tragedien i Rwanda, blir Vestens ansvar fortsatt underslått. Hvordan utløses voldsspiralen som fører til massakrer? Forskere som arbeider med dette advarer mot en for lettvint bruk av begrepet folkemord, og forsøker å finne ut hva som kjennetegner denne formen for krig mot sivile.

Hvis man først godtar prinsippet om at staten har en høyere, overindividuell verdi, finnes det til syvende og sist ingen grenser for hvor mange indre eller ytre «fiender» man aksepterer å ofre for «fellesskapet».

Hvem skal bære erstatningsbyrdene etter en krig med store menneskelige og materielle ødeleggelser? FNs erstatningskommisjon for Irak i forbindelse med den første golfkrigen i 1991, handlet mer om hevn enn om rettslige prinsipper. Folkeretten er i tilbakegang på dette punktet, mener Monique Chemillier-Gendreau.

«Krigen mot terror» har gitt spektakulære militære seire, men politisk befinner USA seg i en hengemyr, både i Afghanistan og Irak. Kaoset råder, og befolkningen får ikke dekket grunnleggende behov.

Kaotiske tilstander har preget Irak etter krigen. Fra nord til sør i landet har det vært store protester mot USAs okkupasjon. Mens den pensjonerte generalen Jay Garner leder innføringen av et amerikansk protektorat, forteller erfaringene fra Bosnia og Kosovo om et protektorat som har spilt fallitt.

Forbudet mot Batasuna, ETAs politiske fløy, og stengingen av den baskiske avisen Egunkaria er eksempler på hvordan «krigen mot terror» brukes som redskap for å begrense demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Den spanske statens offensiv risikerer å styrke terrorkreftene og spolere ethvert forsøk på dialog.

Selskaper som beskjeftiger seg med internasjonale sikkerhetstjenester har i de siste årene gått inn i lavintensitetskriser som stormakter og FN holder seg unna. De slåss mot geriljaer og mot visse typer kriminalitet det har vært vanskelig å få bukt med. Analytikere betrakter aktiviteten som en ny form for leiesoldatvirksomhet som bidrar til å øke den politiske volden.

Hvilken holdning viser USA når de blir stilt overfor folkemord og hvordan kan vi forstå dette begrepet?