David Petraeus ble sendt til Irak for å lede USAs og de alliertes styrker. Han er kjent for sin lærebok om opprørsbekjempelse i Vietnam. Finnes det en likhet mellom USAs posisjon i Irak og landets situasjon i Vietnam for 35 år siden?
I dag har rundt fire millioner mennesker, hovedsakelig sivile, mistet livet i ikke-konvensjonelle kriminelle kriger–finansiert gjennom smugling av diamanter, narkotika eller våpen. Nå nærmer USAs tap i Irak seg samme antall ofre som ved angrepene 11. September. Men Washington har en evne til å fortsette «å lide nederlag med suksess». Sannheten er at etter fem år, fem konflikter og fem milliarder dollar har Washingtons globale og «assymetriske» krig mot terrorisme styrket de fundamentalistiske fiendene og svekket de «moderate» kreftene. Også med konfliktene i Somalia forsterket de destabiliseringen av hele Afrikas horn. Derimot er EU et regionalt og fredelig prosjekt som privilegerer diplomatiske og kosmopolitiske løsninger.
Den amerikanske kunstneren Sean Snyder sammenlikner de visuelle strategiene som det amerikanske forsvarsdepartementet bruker, med jihad-organisasjoners strategier. I teksten Some Byproducts
Dette landet er resultatet av en mislykket avkolonialisering, en politisk enhet som er dømt til ustabilitet fordi den fullstendig mangler legitimitet hos sitt store katolske mindretall. De lojalistiske paramilitære får i stor grad holde på ustraffet. Eksempelvis ble Michael McIlveen slått til døde med et balltre i en bakgate i Ballymena av protestanter som knapt var eldre enn ham. Hvert år må 1400 personer flytte på grunn av trakassering som kan ende med drap. To tredeler av befolkningen lever i rent katolske eller rent protestantiske strøk. I «ensfargede» områder har elleve av tolv ansatte i en bedrift samme religiøse tilhørighet. Ved soloppgang deler Belfasts søppeltømmere seg inn i to arbeidslag, ett katolsk og ett protestantisk. I 1970 var levestandarden i Nord-Irland 30 prosent høyere enn i sør. Nå er det stikk motsatt. Selvstyreforsamlingen har nå frist til november med å stable på beina en samarbeidsregjering.
I september 2005 i Basra ble medlemmer av de britiske spesialstyrkene SAS arrestert av irakisk politi – britene var kledd som arabere, hadde på seg parykker og en bil full av eksplosiver som de angivelig planla å detonere med fjernkontroll i et av de myldrende markedene i byen. Medlemmene av SAS ble frigjort av den britiske hæren som stormet inn i den irakiske politistasjonen.
Offensiven som ble satt i gang i våren 2006 var en revitalisering av Talibans nettverk i sørøst mer enn et samlet opprør mot styret til president Hamid Karzai. Tatt i betraktning fiendskapen som råder mellom de to fraksjonene, var det en stor bragd av Talibans nye diplomati å oppnå støtte innenfor rammen av en allianse mot Karzai. Flere titalls videoer som er gjort i Afghanistan i mars 2006 viser hvordan irakisk motstandsbevegelse effektive bruk av selvmord. Opptakene viser Osama bin Laden, Ayman Zawahiri (Al-Qaidas nummer to), og mullah Omar. Selvmordsattentat sprer maksimal frykt, og setter nervene til koalisjonsstyrkene på høykant. Styrkene utfører nå utelukkende aksjoner innenfor de store byer, skjulte bomber og selvmordsangrep lager tap i en størrelsesorden som er på høyde med det koalisjonen opplevde da Taliban led nederlag i 2001. Taliban begrenser sine aksjoner til selvmordsangrep og sabotasje, i tillegg til enkelte sporadiske geriljaangrep rettet mot koalisjonen.
Dagens militæranalytikere er opptatt med å skape en helt ny forståelse urban krigføring med utgangspunkt i kjente 68-tenkere, samt byforskning, psykologi, kybernetikk og postkolonial teori. Det gjelder især den israelske hæren som nå bruker byrommene i en ny strategi.
Eksistensen av USAs hemmelige fengsler utenfor Europa (Afghanistan, Syria, Marokko, Egypte, osv.) er kjent, i tillegg til andre forvaringssteder på fortsatt ukjente steder – der fengslede som for eksempel Khaled Cheikh Mohammed og Ramzi Binalchibh har befunnet seg siden 2003. De to er de antatte organisatorene bak 11. september (og har tilstått ifølge informasjon hentet ut av CIA). De har aldri blitt dømt, og man har ikke sett dem siden. Er de fortsatt i live? Etterretningen utfører hemmelige avhør av mistenkte over hele verden utført av deres agenter uten juridisk mandat til å arrestere, for å fengsle dem i skjulte fengsler der de kan tortureres. Det dokumenteres nå at CIA har gjennomført 1080 flyvinger med mellomlandinger på europeiske flyplasser fra 11. september til slutten av 2005. Og det finnes beviser for at 14 land–deriblant Tyskland, Sverige, Italia, Belgia, og Spania–har tillatt ulovlige spesielle arrestasjoner. Italia har nå funnet beviser for og siktet 22 CIA-agenter som deltok i en bortføring av imamen Abou Omar i Milano, for så å overføre ham til et egyptisk fengsel der han ble torturert.
For de fleste ville det være underlig om ikke et sammenstøt med et passasjerfly skulle være nok til at en skyskraper raste sammen. Det var derfor få som var i tvil om hva som rammet Tvillingtårnene den 11. september 2001, og hvem som var gjerningsmennene. I årene som har fulgt har imidlertid en rekke enkeltpersoner og grupperinger, både i Nord-Amerika og Europa, begynt å tvile på om dette nødvendigvis medfører riktighet. For dem er det en rekke paradoksale omstendigheter ved angrepene som ikke gir mening i forhold til hvordan de er forklart av amerikanske myndigheter og granskningskommisjonen som er utnevnt av Kongressen. En viktig årsak til denne tvilen kan være at det finnes vitner og deltakere i dramaet rundt 11. september som beskriver hendelser som ikke stemmer med hva som skjedde i den offisielle historien. Et eksempel er tilskuere som hørte og så noe de mente var eksplosjoner rundt Tvillingtårnene før de ble truffet av flyene. Politimenn mente det så ut som «planlagt implosjon». Brannmannen Richard Banaciski rapporterte om at «det var en eksplosjon [i det sørlige tårnet]. Det så ut som om når de detonerer bygninger. Det så ut som om de fant sted hele veien rundt som et belte, alle eksplosjonene». Assisterende brannkommisjonær Stephen Gregory hevdet følgende: «Jeg så gjentakende lysglimt på den nedre delen av bygningen. Du vet, som når de river ned et bygg?» Et annet kontroversielt vitneutsagn kom fra rengjøringsassistenten William Rodriguez som jobbet i Nordtårnet den 11. september. I et intervju med New York Magazine hevder han at han først hørte en stor eksplosjon da han befant seg i kjelleren i skyskraperen og var vitne til at det dukket opp rammede med skinnet brent av armene fra heissjakten. Etter eksplosjonen i kjelleren hørte han en ny ovenfra. Det var et Boeing 767. Williams var den siste levende personen som ble reddet ut av branntomten ved World Trade Center. Han ble regnet som en helt og fikk besøke Det hvite hus og president George Bush. Senere, da han forsøkte å videreformidle historien om eksplosjonen i kjelleren, ble han avvist av amerikanske myndigheter. Nå har han anlagt en sak mot de samme myndighetene under RICO-statuttene, en lovgiving som egentlig er beregnet for å tiltale mafiafamilier. Foruten vitneutsagn som beskriver en kontrollert nedriving av Tvillingtårnene med eksplosiver, mener kritikere av Bush-administrasjonen at det finnes flere omstendigheter rundt 11. september som gir rimelig grunn til mistanke om at den offisielle historien ikke er korrekt. Et faktum er at ingen av de fire kaprede flyene ble avskåret av jagerfly. At dette ikke skjedde, kombinert med at mesteparten av luftstyrken var opptatt med militærøvelser, har gitt grobunn for mistanken om at det ble gitt ordre om «standdown» av det amerikanske luftforsvaret, slik at terrorangrepene på denne måten kunne foregå uhindret. En annen mistenkelig omstendighet er at WTC 7, også kjent som bygning 7, som var en 47-etasjes skyskraper raste sammen uten å ha blitt truffet av noe fly. Derimot er bygningene som stod ved siden av fremdeles intakte. Når det gjelder forhåndsvarsling av angrepene har det vakt oppsikt at det har blitt hevdet at NSA lyttet på samtaler sommeren 2001, i sanntid og med full oversettelse, mellom Mohammed Atta og Khalid Shaikh Mohammed. I en av samtalene hadde Atta angivelig gitt Mohammed grønt lys for angrepene, og NSA burde derfor
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Kan man legge til grunn humanitære prinsipper, påberope seg «menneskerettigheter», når det gjelder land som for eksempel det tidligere Jugoslavia eller Irak? For så å stole på at USAs militære kapasiteter vil sørge for at de blir respektert, når disse under sin utøven ikke har vist «det aller minste tegn på å være oppriktig opptatt av verken menneskerettigheter eller demokrati»? Jean Bricmonts svar er direkte benektende: I den grad «de som forsvarer menneskerettighetene ikke har noen innflytelse, i alle fall ingen modererende innflytelse på styrkene de applauderer, nemlig den amerikanske hær.» Men forfatteren gir oss ingen intellektuell hvile. For han reiser videre et annet spørsmål: hva er våre «demokratiske» prioriteringer verd når de blir gitt en så vag definisjon (ytringsfrihet, stemmerett) at kreftene som finner liten inspirasjon i begrepet demokrati kan gripe til dem, men bare når det passer dem, kun for å befeste den sosiale orden og deres imperium? Heller ikke her legger Jean Bricmont fingrene imellom, og iblant rister han i oss. I løpet av en framstilling som er så til de grader «rasjonell» og kald at den kan synes mer intellektuell enn direkte «politisk», går han til frontalangrep på noen av våre mest «altruistiske» (eller intervensjonistiske) tilbøyeligheter. Han hevder at de er et produkt av «om lag tretti år med bøker, filmer, undervisning, argumenter som blir terpet på i media, det hele som regel med solid finansiell støtte.» Alt dette har tjent som «en ideologisk trojansk hest for vestlig intervensjonisme midt iblant bevegelser som i prinsippet er av en helt annen oppfatning.» Mulig det. Men å nekte «humanitær intervensjon», vil ikke det i noen tilfeller innebære å la det utspille seg grusomme massakrer? Ved å følge denne tankerekken fullt ut, avslår forfatteren enhver vestlig «hjelp», selv overfor de verste onder. «Vi har ikke løsninger for andres problemer, og derfor burde vi heller ikke legge oss opp i deres saker […] De britiske anti-kolonialistene kunne ikke gi noen garantier for at avviklingen av Det indiske imperiet ikke ville få en tragisk utgang. Men ga det grunn til å forlange at England skulle okkupere India til evig tid?» Også her munner resonnementet ut i et krav om øyeblikkelig tilbaketrekning av de allierte styrkene fra Irak, noe som ifølge forfatteren er langt mer påkrevd enn å avvise tortur, som bare er en naturlig konsekvens av enhver okkupasjon. «Om vi erkjenner at invasjonen var ulovlig og at den skjedde under falske påskudd, hvorfor ikke ganske enkelt forlange at amerikanerne trekker seg ut?» Her kunne man innvende at det siden invasjonen i 2003 har oppstått en ny situasjon, og at det ifølge god politisk logikk er på bakgrunn av denne, og ikke situasjonen slik den var, at man må ta en avgjørelse. Jean Bricmont godtar ikke denne innvendingen. Så sterk er nemlig hans reaksjon overfor forvandlingen, særlig innen enkelte miljøer på «venstresiden», som har gjort god, gammel internasjonalisme med en sosial dimensjon, om til en ny form for imperialisme. Han lar iallfall ingen få glemme at i Irak og også i andre tilfeller, så «rettferdiggjorde moralismen à la Kouchner indirekte kynismen à la Rumsfeld.» Men som Noam Chomsky minnet om med 1914, ved å sitere Winston Churchill, er ikke kynismen noe nytt fenomen. Den utgjør nesten noe forfriskende, særlig om man ser den i forhold til den klisne medlidenheten i «doktrinen om
Slobodan Milosevic er død. Med Milosevic ble serbernes hverdag omgjort til en eneste lang russefeiring. Her fikk mange anledning til å få utløp for den perverse lysten det er å være et rent viljesinstrument for den store Annen, føreren. Ondskap oppstår ikke i et kulturelt vakuum.
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
De siste terrorangrepene i juli bare forsterker dagens kontrollindustri–enhver tragisk hendelse er et påskudd for å kreve mer åpen undertrykking. Institusjoner og selskaper ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt. Målet om sikkerhet mobiliserer nå verden, og hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet. Overalt finnes et mylder av teknologiske svar på «sikkerhetsrisikoen». Koblede datasystemer (helsekort, kredittkort, elektroniske signaturer på internett, personlige opplysninger, sporing og kroppsavtrykk) skaper en ny samfunnsorden der staten og næringslivet oppnår en slags allmakt over individene. En «sivilisering» av hæren kombineres med en militarisering av undertrykkelsesapparatet–både offentlig og privat. I Norge er eksempelvis en forside i Aftenposten med justisminister Dørum som advarende ber oss være forberedt på terror, legitimerende for denne kontrollindustrien. Opprettholdelsen av permanent frykt skjer i en ideologisk arbeidsdeling mellom politikere, industrilobbyer, politimyndigheter og medier.
Drapet på Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ga startskuddet til massive demonstrasjoner mot libanesiske makthavere og for tilbaketrekning av syriske tropper. Samtidig økte det internasjonale presset på begge land. Mobiliseringen var en veritabel «oransjerevolusjon», à la revolusjonene i Serbia, Georgia og Ukraina, og oppnådde takket være amerikansk og fransk støtte sitt fremste mål
Den væpnede opposisjonen i Irak driver et intenst informasjonsarbeid via internett. Det handler ikke bare om grufulle gisselvideoer, men et tilsynelatende dynamisk nettverk av grupper som observerer hverandre, allierer seg med hverandre og konkurrerer med hverandre i noe som kan betegnes som en slags voldsøkonomi. Målet med en stor del av propagandaen er å gjøre deres aksjoner kjent og gjenkjent blant deres «kollegaer», enten de er allierte, konkurrenter eller potensielle rekrutter.
Hva var det egentlig som skjedde med jødenes eiendeler, spurte den tyske historikeren Götz Aly seg for noen år siden. 10. mars i år utkom hans studie Hitlers Volksstaat. Raub, Rassenkrieg und nationaler Sozialismus (Hitlers folkestat. Ran, rasekrig og nasjonal sosialisme). I denne studien undersøker han hvordan nazistene i hele Europa overførte jødisk eiendom til statskassene i det skjulte. Gjennom sine arkivundersøkelser har han funnet frem til ny kunnskap om politikken til «Hitler-regjeringen». Krigsfinansieringsteknikken gikk bl.a. ut på å omgjøre privatformuer til statslån gjennom statlig disponerte overførsler. Alys bok er allerede trykket i flere opplag, og overtsetets for tiden til en rekke språk.
Terrorister er blitt kalt «en usynlig fiende»–en fiende det er vanskelig å skaffe beviser mot. Det sikreste man har er mistanken, og den holder til langvarige fengselsopphold i flere vestlige land.
Nest etter Irak er Colombia verdens største tumleplass for private krigsaktører. En av dem er selskapet DynCorp.
Bush har inkludert Nord-Korea i sin «ondskapens akse», og landet blir fremstilt som en truende atommakt. Helt siden 1940-tallet har imidlertid USA selv systematisk brukt eller truet med å bruke slike våpen i den nordøstlige delen av Asia.
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Handel kan ikke opprettholdes uten krig, og krig kan ikke føres uten handel.Jan Coen, generalguvernør i det nederlandske Ostindiakompaniet (1614). Å leie utenforstående til å utkjempe kriger har en like lang historie som krigen selv. Så godt som alle imperier, fra det gamle Egypt til det viktorianske britiske imperiet, gjorde bruk av utenlandske tropper i en eller annen form. Den folkelige litteraturen opp igjennom historien er full av fortellinger om disse soldatene. I noen epoker dreide det seg om utenlandske enkeltindivider som på privat basis gikk inn i konflikter og kjempet for den siden som betalte mest. De ble vanligvis kalt «leiesoldater» (mercenaries). I andre perioder dukket de opp i form av svært organiserte enheter. I begge tilfeller var hovedmotivet å tjene mest mulig penger.Denne private aktiviteten på det militære området var ofte et speilbilde av, og i noen tilfeller pådriver for, den økonomiske utviklingen i retning markedssamfunnet og etableringen av militære grupper basert på kultur eller etnisk tilhørighet. De bidro også til fremveksten av de aller første selskapene med skrevne kontrakter, individuelt entreprenørskap, intrikate finansieringssystemer og så videre.I verdenshistorien er statlig monopol på voldsbruk snarere unntaket enn regelen. Som Jeffrey Herbst har skrevet: «Privat voldsbruk var et rutinemessig aspekt ved internasjonale forhold før det 20. århundret.» Faktisk er «staten» en relativt ny styringsenhet, som har utviklet seg først de siste fire hundre årene. Ofte var det private voldsmarkedet utgangspunkt for oppbyggingen av en offentlig makt.Private militære organisasjoner var særlig på høyden i systemoverskridende perioder. Svekkede regjeringer vendte seg til sterke militære kapasiteter (ofte overlegne lokale styrker), som var tilgjengelige på markedet. I slike perioder var transnasjonale selskaper ofte de mest effektive og best organiserte militære aktørene.Etter Romerrikets fall sank Europa inn i «the dark ages» og alt som bar bud om pengeøkonomi smuldret vekk. I det føydalistiske systemet, der styringsmulighetene var små eller ikke-eksisterende, ble hærstyrker organisert etter obligatorisk militærtjeneste. Samtidig var innleide soldater en integrert del av enhver hærstyrke i Middelalderen. De utførte ofte tekniske oppgaver som de midlertidige føydale styrkene ikke kunne ta seg av. De første private militære organisasjonene som dukket opp i denne perioden, var grupper av faglærte arbeidere som leide seg ut til den som ga best pris. Ofte spesialiserte de seg i bruk av spesielle våpen, som armbrøsten, som ble ansett som upassende for adelsmenn og for krevende for bondehærene. Senere etablerte spesialister i bruk av skytevåpen og kanoner et internasjonalt laug med sine godt skjulte yrkeshemmeligheter.Problemet med det føydale militærsystemet var at hele prosessen var ekstremt ineffektiv. Herskerne i dette samfunnet hadde begrensede, ikke-spesialiserte styrker i tjeneste kun i korte perioder av året. Det største problemet var imidlertid at føydalherrene var avhengige av sine egne undersåtter for å etablere hærstyrker, samtidig som det ofte var nettopp disse undersåttene som skulle nedkjempes. Så føydalismens sosiale begrensninger for militærvesenet bidro til at herskerne på ny baserte seg på innleide enheter.Fra 1200-tallet sørget fremveksten av en bybasert handelsøkonomi for ny sirkulasjon av penger. Spesielt viktig var utviklingen av bankvesenet. Handelskompanier vokste frem i denne perioden, og flere italienske byer ble til og med overtatt og styrt av private investorer. Tiden var preget av store forandringer, og det var i denne sammenhengen systemet med condotta (kontrakt) blomstret opp. Denne ordningen besto i at militære tjenester ble kontraktsmessig overlatt til private enheter. I starten ble ordningen drevet
Norge har fortsatt styrker tilstede i Irak, og det foreligger planer om å trene opp irakiske offiserer i Norge. Synes utenrikspolitikerne at det er i orden?
Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
