Libanons økonomiske selvmord

Et dykk ned i arkivene gir en nådeløs konklusjon. Sommeren 2018 feiret Libanons sentralbank, Banque du Liban, 55-årsjubileum. Det var også 25-årsjubileet for Riad Salameh som sjef for institusjonen. Hele fire ganger har regjeringen fornyet hans seksårsmandat, sist i 2017, noe som er en sentralbanksjef sjeldent forunt. I anledning jubileet utstedte LibanPost et frimerke med portrettet hans på, mens flymagasinet til Middle East Airlines (MEA) hadde en hyllende temaseksjon om sentralbanken. Banque du Liban symboliserte libanesernes «standhaftighet», utbasunerte magasinet, mens Salameh var «et institusjonsmenneske utenom det vanlige» og selve inkarnasjonen «av tilliten til Libanon og landets banksektor». Magasinets lederartikkel, skrevet av ingen ringere enn flyselskapets direktør, mente at Salameh var «sjefen som uselvisk tjente det libanesiske pundet».

Denne innsmigrende tonen hadde en god forklaring. Mange av passasjerene som leste magasinets hyllest visste nok ikke at den libanesiske sentralbanken har eid 99 prosent av MEA siden banken tok kontroll over flyselskapet da det var på randen av konkurs i 1996. Med andre ord var Salameh sjefen til direktøren i MEA. Del- eller helprivatisering av selskapet har vært et stridstema helt siden MEA kom seg på fote igjen på 2000-tallet. Det har vært et krav fra Libanons eksterne pengegivere, og sentralbanksjefen har selv ofte erklært at privatisering er en prioritering. Likevel har det ikke skjedd, selv om Libanons sentralbank, i likhet med alle andre sentralbanker, ikke har som oppgave å ha varig eierskap i kommersielle foretak – verken i et flyselskap eller, mer underlig, et kasino, slik tilfellet er med Casino du Liban i Beirut, hvor sentralbanken fra starten av har hatt en stor indirekte eierandel.
(…)