Den ukjente krigen

Bush har inkludert Nord-Korea i sin «ondskapens akse», og landet blir fremstilt som en truende atommakt. Helt siden 1940-tallet har imidlertid USA selv systematisk brukt eller truet med å bruke slike våpen i den nordøstlige delen av Asia.

I stedet for å referere til Korea-krigen (1950–53) som «den glemte krigen», burde man heller snakke om den ukjente krigen. De ufattelige ødeleggelsene forårsaket av amerikanske luftangrep mot Nord-Korea – alt fra utbredt og kontinuerlig bruk av brannbomber (som oftest napalm) til trusler om bruk av kjernefysiske og kjemiske våpen, samt ødeleggelse av store nordkoreanske demninger mot slutten av krigen – er uutslettelige fakta som i stor grad fremdeles er ukjente, selv for historikere. De nevnes heller aldri i nyhetsreportasjer om det siste tiårets atomvåpenproblematikk i Nord-Korea.

Korea-krigen er også blitt oppfattet som en begrenset krig, men den lignet mye på luftkrigen mot Japan under andre verdenskrig, og ble i stor grad ledet av de samme militæroverhodene. Atomangrepene mot Hiroshima og Nagasaki er blitt grundig studert fra alle kanter, mens bruk av brannbomber mot japanske og koreanske byer har vekket langt mindre interesse. USAs strategier for flyangrep og bruk av kjernefysiske våpen i Nord-Øst Asia etter Korea-krigen er enda mindre studert, selv om disse strategiene i dramatisk grad har formet Nord-Koreas politiske valg, og er en av de viktigste faktorene i utviklingen av landets nåværende strategi for nasjonalsikkerhet.
Napalm ble oppfunnet mot slutten av andre verdenskrig. Bruken av napalm ble et sentralt tema under Vietnam-krigen, spesielt etter at grusomme bilder viste små barn som løp nakne i gatene mens huden falt av i store flak. I Korea-krigen var imidlertid bruken av napalm langt mer utbredt, og virkningene langt mer ødeleggende, ettersom Den demokratiske folkerepublikken Korea hadde mange flere tett befolkede byer og urbane industriområder enn Nord-Vietnam.
I 2003 deltok jeg på en konferanse med amerikanske krigsveteraner fra Korea-krigen. Under en diskusjon om napalm, vedgikk en overlevende fra kampene i Changjin-reservatet (Chosin på japansk) som hadde mistet et øye og en del av beinet under krigen, at napalm virkelig var et avskyelig våpen, men: «det falt på de riktige folkene».
Akkurat, de riktige folkene… Som da et dusin amerikanske soldater ved en feiltakelse ble bombet med napalm? «Menn rundt meg brant. De rullet rundt i snøen. Menn jeg kjente, menn jeg hadde marsjert og kjempet sammen med tryglet meg om å skyte dem… Det var grusomt. Når napalmen hadde brent huden fullstendig, falt den av i store flak, fra ansiktet, armene, beina… som frityrstekt chips.»1
Kort tid etter dette fant George Barrett fra New York Times «en makaber hyllest til den moderne krig» i en landsby nord for Anyang (i Sør-Korea): «Samtlige innbyggere i hele landsbyen og på jordene omkring ble drept. De beholdt nøyaktig samme posisjon som de hadde da napalmen overrumplet dem – en mann som skulle til å sette seg på sykkelen sin; femti gutter og jenter som lekte i et barnehjem; en husmor, underlig intakt, som holdt en side fra en Sears-Roebuck-katalog i hånden. Hun hadde fylt ut postordrenummer 3811294, for å bestille en ’fortryllende korallfarget sengejakke’ til 2,98 dollar.»2 USAs daværende utenriksminister Dean Acheson ville at sensurmyndighetene skulle varsles om slike «sensasjonsreportasjer», for å få satt en stopper for dem.3

En av de første ordrene om å brenne byer og landsbyer jeg har funnet i Nasjonalarkivet, stammer fra august 1950. Voldsomme kamper fant da sted helt sørøst i Korea, i Pusan-området, og flere tusen geriljasoldater angrep amerikanernes bakre rekker. Den 6. august 1950 ville en amerikansk offiser «ha følgende byer tilintetgjort» av flyvåpenet: Chongsong, Chinju og Kusu-dong. B-29 bombefly ble kalt inn for taktisk bombing. Den 16. august bombet fem grupper B-29 et tettbebodd, rektangulært område nær fronten med flere hundre tonn napalm, og skapte et veritabelt flammehav. Den 20. august ble det utstedt en lignende ordre. Den 26. august finner vi i samme kilde en enkelt linje: «Elleve landsbyer brent».4
Pilotene ble bedt om å bare bombe mål de kunne se, for å unngå drap på sivile. Ofte bombet de imidlertid tett befolkede områder med radar, eller slapp enorme mengder napalm på sekundære mål når hovedmålet ikke kunne nås. I et stort raid mot industribyen Hungnam 31. juli 1950, ble 500 tonn bomber sluppet gjennom skyene – flammene sto nesten hundre meter opp i luften. Den 12. august slapp flyvåpenet 625 tonn bomber over Nord-Korea, en mengde som ville ha krevd en flåte på 250 B-17-fly under andre verdenskrig. Mot slutten av august slapp B-29-formasjoner 800 tonn per dag over Nord-Korea.5 En stor del var ren napalm. Fra juni til slutten av oktober 1950 slapp B-29-fly ut 3,2 millioner liter napalm.
Det var mange innen flyvåpenet som syntes dette nye våpenet var storartet, lo av kommunistprotester, og villedet pressen med sine historier om «presisjonsbombing». De minnet også om at sivilbefolkningen ble advart mot kommende bombeangrep gjennom løpesedler, selv om alle pilotene visste at disse ikke hadde noen virkning.6 Dette var bare opptakten til ødeleggelsen av de fleste nordkoreanske byer og landsbyer som skulle finne sted etter at Kina ble med i krigen.
Kinas inntreden førte til en øyeblikkelig opptrapping av luftkampanjen. Fra begynnelsen av november 1950 beordret general MacArthur at området mellom fronten og grensen mot Kina skulle forvandles til et ødeland: Flyvåpenet skulle tilintetgjøre alt av «installasjoner, fabrikker, byer og landsbyer» på over tusen kvadratkilometer nordkoreansk territorium (unntatt Najin-demningen i nærheten av grensen til Sovjet og Yalu-demningen, som måtte spares for å unngå å provosere Moskva og Beijing). Som en velinformert britisk militærattaché ved MacArthurs hovedkvarter har rapportert, var generalens ordre å «ødelegge all form for samband, alt utstyr, alle fabrikker, byer og landsbyer. Disse operasjonene skal starte ved den kinesiske grensen og bevege seg sørover.»
Den 8. november 1950 slapp 79 B-29 bombefly 550 tonn brannbomber over Sinuiju, og «fjernet [byen] fra kartet». En uke senere ble Hoeryong bombet med napalm, for å «brenne ned hele stedet». Den 25. november ble det rapportert at «en stor del av det nordvestlige området mellom Yalu-elven og sørover mot fiendens linjer […] står mer eller mindre i flammer». Snart ville det ikke være mer igjen enn en «villmark av brent jord».7
Alt dette fant sted før den store kinesiske og koreanske offensiven som rensket Nord-Korea for FN-tropper. Da denne offensiven startet, 14. og 15. desember, angrep det amerikanske flyvåpenet Pyongyang med 700 220-kilos bomber, napalm fra Mustang kampfly, og 175 tonn tidsinnstilte ødeleggelsesbomber, som lander nesten uten en lyd og eksploderer senere, når folk forsøker å redde de døde fra napalmflammene. I begynnelsen av januar ga general Ridgway på ny flyvåpenet ordre om å angripe hovedstaden Pyongyang «for å brenne byen ned til grunnen med brannbomber» (dette ble gjort gjennom to raid 3. og 5. januar 1951). Amerikanerne trakk seg tilbake sør for 38. breddegrad, og fortsatte sin brent jord-taktikk ved å ødelegge Uijongbu, Wonju og andre små byer i Sør-Korea, mens fienden nærmet seg.8

I mars 2003, da Irak-krigen startet, fikk verden vite om MOAB-bomben («Mother of All Bombs»). Denne gigantiske bomben veier 9770 kilo, og har en eksplosjonskraft på 8180 kilo TNT. Tidsskriftet Newsweek hadde et bilde av bomben på forsiden, med tittelen «Hvorfor Amerika skremmer verden».9 I løpet av vinteren 1950-51 forsøkte det amerikanske flyvåpenet å ta livet av Nord-Koreas ledere med datidens superbombe «Tarzan» – en bombe på 5450 kilo som aldri tidligere var blitt brukt. På dette tidspunktet var Kim Il Sung og hans allierte tilbake der de begynte på 1930-tallet – de gjemte seg i dype bunkere i Kanggye, nær den kinesiske grensen. Etter tre måneders resultatløs leting, slapp B-29 bombefly Tarzan-bomber over Kanggye.10 Denne bomben var imidlertid bare for en kinaputt å regne sammenliknet med den ultimate brannbomben:11 Atombomben.
Allerede 9. juli 1950 – knappe to uker inn i krigen – sendte general MacArthur en «viktig melding» til general Ridgway, der han ba ledelsen i generalstaben om «å vurdere om MacArthur skulle få tilgang til atombomber eller ikke». Operasjonssjef General Charles Bolte ble bedt om å snakke med MacArthur om bruk av atombomber «som direkte støtte til bakkekamper». Ti til tjue bomber kunne avses til bruk i Korea, mente Bolte, uten å sette USAs globale krigskapasitet på spill.
MacArthur foreslo overfor Bolte taktisk bruk av atomvåpen, som vitner om hans enorme ambisjoner for denne krigen, som blant annet omfattet okkupasjon av Nord-Korea, og håndtering av en mulig kinesisk – eller russisk – intervensjon på følgende måte: «Jeg ville isolert dem i Nord-Korea. Korea er en blindvei. De eneste veiene fra Mandsjuria og Vladivostok går gjennom en mengde tunneler og over mange broer. Her ser jeg for meg en unik mulighet til å bruke atombomben – for å blokkere fienden. Reparasjonsarbeidet etter bombingen vil ta seks måneder.»
På dette stadiet i krigen, sa generalstaben imidlertid nei til bruk av atombomben på grunn av mangel på store nok mål, engstelse for verdensopinionens reaksjon bare fem år etter Hiroshima, og fordi man forventet at krigen kunne vinnes med konvensjonelle militære midler.12 Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort, da store mengder kinesiske tropper engasjerte seg i krigen i oktober og november 1950.
På en berømt pressekonferanse som ble holdt 30. november 1950, raslet USAs president Truman med trusler om bruk av atombomben, og slo fast at USA kunne komme til å bruke alle våpnene i sitt arsenal.13 Denne uttalelsen var ikke en tabbe fra presidentens side, som så mange trodde. Truslene var basert på faktiske planer om eventuell bruk av atombomben. Samme dag sendte flyvåpenets general Stratemeyer en ordre til general Hoyt Vandenberg om at USAs strategiske bombeflystyrke Strategic Air Command (SAC) måtte holde seg klar, og «være forberedt på øyeblikkelig å sende medium bombegrupper til Det fjerne Østen… denne forsterkningen bør omfatte atomvåpenkapasitet».
Flyvåpengeneral Curtis LeMay var klar over at generalstaben tidligere hadde slått fast at atomvåpen trolig ikke ville være til noen nytte i Korea, med mindre de ble brukt som en del av «en fullstendig atomkampanje mot det maoistiske Kina». Dersom denne avgjørelsen nå ble endret, fordi kineserne hadde gått med i krigen, ville LeMay ha jobben. Han fortalte Stratemeyer at hans menn var de eneste med erfaring, teknisk trening og inngående kunnskap om utskytningsmetoder.
Mannen som sto bak brannbombingen av Tokyo i mars 1945 var på ny klar til å reise til Det fjerne Østen for å lede angrepene.14 På den tiden var man lite bekymret for at russerne ville svare med atomvåpen, for USA hadde minst 450 bomber, mens Sovjetunionen ikke hadde mer enn 25.

Kort tid etterpå, 9. desember 1950, sa MacArthur at han ville ha rett til å handle etter eget skjønn når det gjaldt bruk av atomvåpen i Korea, og 24. desember la han frem «en liste over mål som kan forsinke fiendens fremrykning». Til dette trengte han 26 atombomber. Han måtte i tillegg ha fire bomber til bruk mot «invasjonsstyrkene», og ytterligere fire bomber mot «kritiske konsentrasjoner av fiendtlige flyvåpen».
I intervjuer publisert etter hans død, forteller MacArthur at han hadde en plan som ville ha avgjort krigen på ti dager: «Jeg ville ha sluppet et trettitalls atombomber ved grensen til Kina.» Deretter ville han lokket en halv million kinesiske nasjonalistiske tropper mot grenseelva Yalu, og så «lagt et belte av radioaktivt kobolt bak oss, fra Japanhavet til Gulehavet… radioaktivt kobolt har en levetid fra 60 til 120 år. I over 60 år ville det vært umulig å invadere Korea nordfra.» MacArthur var overbevist om at russerne ikke ville løfte en finger overfor denne ekstreme strategien: «Planen min var enkel som bare det.»15
Kobolt-60 er 320 ganger mer radioaktivt enn radium. Ifølge historikeren Caroll Quigley kan en kobolt-hydrogenbombe på 400 tonn utslette alt dyreliv på jorden.
MacArthur høres ut som en krigshissende galning i disse intervjuene, men han var ikke den eneste. Før den kinesisk-koreanske offensiven hadde en komité fra generalstaben uttalt at atomvåpen kunne bli en «avgjørende faktor» for å hindre kineserne i å komme inn i Korea; på et tidligere stadium kunne de brukes for å «opprette et stengsel for kineserne, et belte i Mandsjuria, nord for grensen til Korea». Noen få måneder senere protesterte kongressmedlemmet Albert Gore (far til demokratenes kandidat til presidentvalget i 2000, og senere en innbitt motstander av Vietnam-krigen) mot at «Korea er blitt en kjøttkvern for amerikansk manndom», og foreslo «noe kataklysmisk» for å få slutt på krigen – et strålingsbelte som kunne dele den koreanske halvøya permanent i to deler. Selv om general Ridgway aldri snakket om koboltbomber etter at han i mai 1951 hadde avløst MacArthur som USAs sjef i Korea, fornyet han MacArthurs anmodning fra 24. desember 1950, men ba denne gangen om 38 atombomber.16 Anmodningen ble ikke innfridd.
Tidlig april 1951, akkurat da president Truman fjernet MacArthur, var USA svært nær bruk av atomvåpen i Korea. Selv om en stor del av informasjonen som angår denne saken fremdeles er hemmeligstemplet, er det nå klart at Truman ikke fjernet MacArthur bare på grunn av hans stadige ulydighet, men fordi han ville ha en pålitelig sjef til stede dersom Washington skulle bestemme seg for å bruke kjernefysiske våpen. Med andre ord hadde Truman byttet ut MacArthur for å kunne stå fritt i sin atompolitikk.
Den 10. mars 1951, etter at kineserne hadde mobilisert massivt mot den koreanske grensen, og Sovjetunionen plasserte 200 bombefly i flybaser i Mandsjuria (hvorfra de lett kunne ramme ikke bare Korea, men også amerikanske baser i Japan),17 hadde MacArthur bedt om «atomkapasitet av typen D-Dag» for fortsatt å ha overtaket i luftrommet over Korea. Den 14. mars skrev general Vandenberg: «Finletter og Lovett informert om atomdiskusjoner. Tror alt er klart.» Mot slutten av mars rapporterte Stratemeyer at ladegropene for atombomber ved Kadena flyplass i Okinawa igjen var operasjonelle; bombene ble fraktet dit i deler, og satt sammen på basen – det eneste som manglet var de kjernefysiske kjernene.
Den 5. april beordret generalstaben øyeblikkelige atomangrep som gjengjeldelse mot baser i Mandsjuria hvis store mengder nye tropper blandet seg inn i krigen, eller bomber ble sendt mot amerikanske posisjoner. Samme dag satte Gordon Dean, leder for Atomic Energy Commission, i gang prosedyrene for overføring av ni Mark IV kjernefysiske kapsler til flyvåpenets niende bombegruppe, som hadde fått i oppgave å transportere atombombene.

Ledelsen i generalstaben vurderte å ta i bruk kjernefysiske våpen igjen i juni 1951, som ledd i spesifikke taktikker på slagmarken,18 og det kom mange flere slike forslag frem til krigens slutt i 1953. Forhenværende direktør for The Manhattan Project, Robert Oppenheimer, var involvert i «Project Vista», som skulle evaluere gjennomførbarheten av taktisk bruk av atomvåpen. Tidlig i 1951 observerte en ung mann ved navn Samuel Cohen, som var på hemmelig oppdrag for Forsvarsdepartementet, kampene forut for den andre erobringen av Seoul, og var overbevist om at det måtte finnes metoder for å knuse fienden uten å ødelegge byen. Han oppfant senere nøytronbomben.19
USAs mest skremmende kjernevåpenprosjekt i Korea var imidlertid Operation Hudson Harbor. Det skal ha vært en del av et større prosjekt som innbefattet «åpen utforskning i Korea av Forsvarsdepartementet, og skjult utforskning i regi av CIA angående mulig bruk av nye våpen» (et formildende uttrykk for hva vi i dag kaller «masseødeleggelsesvåpen»).
Selv uten bruk av «nye våpen» – skjønt napalm var svært nytt på den tiden – jevnet luftkrigen Nord-Korea med jorden og tok livet av flere millioner sivile før krigen tok slutt. Nordkoreanere kan fortelle at de daglig i tre år sto overfor faren for å bli brent av napalm. «Du kunne ikke slippe unna», fortalte en av dem meg i 1981. I 1952 var så å si alt i Nord- og Sentral-Korea fullstendig jevnet med jorden. De som var igjen av befolkningen overlevde i huler.
Conrad Crane skrev at det amerikanske flyvåpenet i løpet av krigen «hadde forårsaket grusomme ødeleggelser over hele Nord-Korea. Evalueringer av skadene forårsaket av bombingen, viste at 18 av 22 store byer hadde blitt minst halvveis tilintetgjort». Crane la frem en tabell som viste at de store industribyene Hamhung og Hungnam var 80-85 prosent ødelagt; Sariwon 95 prosent; Sinuiju 100 prosent; havnebyen Chinnamp’o 80 prosent; og hovedstaden Pyongyang 7 prosent.
En britisk reporter beskrev en av de mange tusen utslettede landsbyene som «en lav, utstrakt haug av lilla aske». General William Dean, som ble fanget under kampene i Taejon i juli 1951 og ført nordover, fortalte senere at de fleste byene og landsbyene han så bare var «ruiner eller åpne snødekte landskap». Omtrent hver eneste koreaner han møtte hadde mistet en slektning i et bomberaid.20 Selv Winston Churchill følte mot slutten av krigen at han måtte fortelle Washington at ingen hadde forestilt seg da napalmen ble oppfunnet mot slutten av andre verdenskrig, at stoffet ville bli «sprøytet» over en hel befolkning av sivile.21
Slik var Korea-krigen, «den begrensede krigen». La oss avslutte, som en gravskrift over denne uhemmede luftkrigen, med synspunktet til arkitekten bak den, general Curtis LeMay. Etter krigen kom han med følgende kommentar: «På et vis kan du si at vi stakk en beskjed inn under døra til Pentagon: ’Kan vi ikke bare dra bort dit… og brenne til grunnen fem av de største byene i Nord-Korea – og de er ikke særlig store – så vil det sette en stopper for det hele.’ Til svar fikk vi fire-fem bestyrtede utrop: ’Det kommer til å ta livet av mange sivile’ og ’Det er for grusomt’. I løpet av vel tre år endte vi likevel opp med å brenne hver eneste by i Nord-Korea til grunnen, og i Sør-Korea også … Over en treårsperiode er dette akseptabelt, men å bestemme seg for å ta livet av noen få mennesker for å løse problemet raskt, det er en avgjørelse mange ikke er tøffe nok til å ta.»

1 Clay Blair, Forgotten War, Random House, New York, 1989, s. 515.
2 National Archives, 995.000 file, box 6175, melding fra George Barrett, 8. februar, 1951.
3 National Archives, 995.000 file, box 6175, Acheson til ambassaden i Pusan, 17. februar, 1951.
4 National Archives, RG338, KMAG file, box 5418, KMAG journal, 6., 16., 20. og 26. august 1950.
5 New York Times (31. juli, 11. august, 1. september 1950).
6 Jf. «Air war in Korea», Air University Quarterly Review 4 nr. 2 (høst 1950), s. 19-40; «Precision bombing», Air University Quarterly Review 4 nr. 4 (sommer 1951), s. 58-65, samt andre artikler om luftkrigen i Korea i 1951-numrene.
7 MacArthur Archives, RG6, box 1, Stratemeyer to MacArthur, 8. november 1950; Public Record Office, FO 317, piece no. 84072, Bouchier to Chiefs of Staff, 6. november 1950; piece no. 84073, 25. november 1950.
8 Cumings, The Origins of the Korean War, bind. 2, Princetown NJ, Princetown University Press, 1990, s. 753-4; New York Times (13. desember 1950 og 3. januar 1951).
9 «Why America Scares the World», Newsweek, 24. mars 2003.
10 Truman Presidential Library, PSF, CIA file, box 248, rapport fra 15. desember 1950; FO317, no. 84074 og no. 84075, Bouchier situation reports, 5. og 17. desember 1950; New York Times, 13. desember 1950 og 3. januar 1951; Blair, Forgotten War, s. 603. Crane skrev at 28 Tarzan-bomber ble brukt før flyvåpenet innstilte bruken av dem: «Tolv var blitt styrt» via radio, og av dem hadde seks truffet sine mål (American Airpower Strategy in Korea, 1950-1953, s. 133).
11 Se Cumings, Parallax Visions, 2. kapittel, for en nærmere beskrivelse av de orkanlignende flammestormene atombombene forårsaket i Hiroshima og Nagasaki.
12 For en mer fullstendig beskrivelse, med dokumentasjon fra tidligere hemmeligstemplede arkiver, se Cumings, Origins og the Korean War, bind 2, ss. 747-53.
13 New York Times (30. november og 1. desember 1950).
14 Hoyt Vandenberg Papers, box 86, Stratemeyer to Vandenberg, 30. november 1950; LeMay to Vandenberg, 2. december 1950. Også Richard Rhodes, Dark Sun: The Making of the Hydrogen Bomb (1995), ss. 444-6.
15 Cumings (1990), s. 750; Charles Willoughby Papers, box 8, intervju av Bob Considine og Jim Lucas i 1954, publisert i New York Times (9. april, 1964).
16 Carroll Quigley, Tragedy and Hope: A History of the World in Our Time, New York, MacMillan, 1966, s. 875; Quigley var President Bill Clintons favorittlærer ved Georgetown University. Se også Cumings (1990), s. 750.
17 Frigitte dokumenter etter Sovjetunionens fall bekrefter ikke dette; en slik utplassering av Sovjetunionens flyvåpen har ikke funnet sted. Uansett må USAs etterretningstjenester ha trodd det faktisk var tilfelle ? kanskje på grunn av effektiv desinformasjon fra kineserne.
18 Dette er ikke det samme som bruk av såkalte taktiske kjernefysiske våpen ? slike våpen fantes ikke i 1951. Det dreier seg om bruk av 5000 kilos Mark IV som en del av taktiske strategier på slagmarken, slik vanlige tunge bomber fra B-29 fly hadde blitt brukt i den slags operasjoner siden slutten av august 1950.
19 Samuel Cohen var en barndomsvenn av Herman Kahn. Jf. Fred Kaplan, The Wizards of Armageddon, New York, Simon & Schustler, 1983, s. 220. For mer informasjon om Oppenheimer og Project Vista, se Cumings The Origins of the Korean War (op.cit.), ss. 751-2, og David C. Elliot, «Project Vista and Nuclear Weapons in Europe», International Security 2 no. 1 (sommer 1986), s. 163-83.
20 Crane, American Airpower Strategy in Korea, s. 168-9.
21 Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea: The Unknown War, New York, Pantheon Books, 1988, s. 166.
22 J.F. Dulles papirer, Curtis LeMay muntlig historie, 28. april 1966.