Den ukjente krigen

I stedet for å referere til Korea-krigen (1950–53) som «den glemte krigen», burde man heller snakke om den ukjente krigen. De ufattelige ødeleggelsene forårsaket av amerikanske luftangrep mot Nord-Korea – alt fra utbredt og kontinuerlig bruk av brannbomber (som oftest napalm) til trusler om bruk av kjernefysiske og kjemiske våpen, samt ødeleggelse av store nordkoreanske demninger mot slutten av krigen – er uutslettelige fakta som i stor grad fremdeles er ukjente, selv for historikere. De nevnes heller aldri i nyhetsreportasjer om det siste tiårets atomvåpenproblematikk i Nord-Korea.

Korea-krigen er også blitt oppfattet som en begrenset krig, men den lignet mye på luftkrigen mot Japan under andre verdenskrig, og ble i stor grad ledet av de samme militæroverhodene. Atomangrepene mot Hiroshima og Nagasaki er blitt grundig studert fra alle kanter, mens bruk av brannbomber mot japanske og koreanske byer har vekket langt mindre interesse. USAs strategier for flyangrep og bruk av kjernefysiske våpen i Nord-Øst Asia etter Korea-krigen er enda mindre studert, selv om disse strategiene i dramatisk grad har formet Nord-Koreas politiske valg, og er en av de viktigste faktorene i utviklingen av landets nåværende strategi for nasjonalsikkerhet.
Napalm ble oppfunnet mot slutten av andre verdenskrig. Bruken av napalm ble et sentralt tema under Vietnam-krigen, spesielt etter at grusomme bilder viste små barn som løp nakne i gatene mens huden falt av i store flak. I Korea-krigen var imidlertid bruken av napalm langt mer utbredt, og virkningene langt mer ødeleggende, ettersom Den demokratiske folkerepublikken Korea hadde mange flere tett befolkede byer og urbane industriområder enn Nord-Vietnam.
I 2003 deltok jeg på en konferanse med amerikanske krigsveteraner fra Korea-krigen. Under en diskusjon om napalm, vedgikk en overlevende fra kampene i Changjin-reservatet (Chosin på japansk) som hadde mistet et øye og en del av beinet under krigen, at napalm virkelig var et avskyelig våpen, men: «det falt på de riktige folkene».
Akkurat, de riktige folkene… Som da et dusin amerikanske soldater ved en feiltakelse ble bombet med napalm? «Menn rundt meg brant. De rullet rundt i snøen. Menn jeg kjente, menn jeg hadde marsjert og kjempet sammen med tryglet meg om å skyte dem… Det var grusomt. Når napalmen hadde brent huden fullstendig, falt den av i store flak, fra ansiktet, armene, beina… som frityrstekt chips.»¹
Kort tid etter dette fant George Barrett fra New York Times «en makaber hyllest til den moderne krig» i en landsby nord for Anyang (i Sør-Korea): «Samtlige innbyggere i hele landsbyen og på jordene omkring ble drept. De beholdt nøyaktig samme posisjon som de hadde da napalmen overrumplet dem – en mann som skulle til å sette seg på sykkelen sin; femti gutter og jenter som lekte i et barnehjem; en husmor, underlig intakt, som holdt en side fra en Sears-Roebuck-katalog i hånden. Hun hadde fylt ut postordrenummer 3811294, for å bestille en ’fortryllende korallfarget sengejakke’ til 2,98 dollar.»² USAs daværende utenriksminister Dean Acheson ville at sensurmyndighetene skulle varsles om slike «sensasjonsreportasjer», for å få satt en stopper for dem.³ (…)