Nord-Amerika

Den lærde stedfortrederen

Misnøyen med makthaverne i Teheran har spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter. Presidentvalget av den 48 år gamle ikke-geistlige Mahmoud Ahmedinejad oppfattes av mange som et generasjonsvalg. Likevel. Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene og lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Tidligere president Rafsanjani (70) er styrtrik og knyttet til den korrupte mullah-eliten som sitter på kapitalen. Fordeling av penger og privilegier i «rentenist-staten» Iran, der hoveddelen av budsjettet stammer fra oljeinntekter, har skapt en ny kategori av statsprofitører. Motsatt fremstår Ahmedinejad som en asketisk og hengiven islamist som mener mange av idealene fra revolusjonen i 1979 er blitt fordervet. Den gang fikk Ayatolla Khomeini sin religiøse legitimitet ved i lang tid å stå for gudstjenesten og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet ? som i sin tur ble innflytelsesrike. Vi tar her for oss den såkalte «sjiamuslimske halvmåne».

Posted on

Etter at koalisjonen ledet av ayatolla Seyyed Ali Sistani vant valget i Irak 30. januar i år, har frykten for «den sjiamuslimske halvmåne» spredt seg i palass, ambassader og medier i den arabiske verden. Denne «halvmånen» strekker seg fra toppene av Libanon-fjellet og til fjellene i det store Khorasan-området nordøst i Iran, via Mesopotamia, kysten av Persiabukta – spesielt det oljerike Saudi-Arabia på østsiden – og det iranske sentralplatået.
Skremmebildet av en mektig «sjiamuslimsk halvmåne» er klekket ut ved ulike laboratorier for strategiske studier, de fleste av dem amerikanske. Denne «sjiamuslimske makten», en reell eller påstått alliansepartner for fordums fiender, har dermed tatt plass i det allerede velfylte galleriet av fiender som skal bekjempes, trusler som skal drives tilbake, komplott som skal avsløres – og planter skrekk i regionens frodige forestillingsverden.
Men selv en rask titt på dette fenomenet – spesielt det sjiamuslimske prestestyret som sitter med makten i Iran – bør lede observatøren vekk fra hastige generaliseringer og heller anspore til en forståelse av hvor mangfoldig sjia-islam er i Midtøsten. Det er riktig at sjiamuslimer har stilt krav om bedre representasjon i Irak, Libanon og, på en annen måte, i Bahrain. Men dette må forstås som krav fra et befolkningsflertall som lenge er blitt neglisjert og undertrykt, og som betrakter religiøse bånd og strukturer som selve limet i deres fellesskap.
I Saudi-Arabia stiller saken seg annerledes: Her utgjør sjiamuslimene et mindretall, som holdes nede som «kjettere» og er fratatt grunnleggende rettigheter og friheter. Det samme er tilfelle i Pakistan og i Afghanistan. I disse landene har sunnimuslimsk fundamentalisme som sverger til wahhabismen1 – med sine angrep på sjia-islam og fordømmelser av den som kjettersk – styrket det sjiamuslimske fellesskapet.
I Iran er imidlertid situasjonen slik at den autoritære sjiamuslimske makten som har sitt utspring i revolusjonen i 1979 og krigen mot Irak (1980-88), er svekket og strir med et samfunn som blir stadig mer sekularisert. Under et besøk i Paris i april i år, nølte ikke Irans daværende president Mohammad Khatami med å innrømme at hans reformpolitikk, som hadde demokratisering av Den islamske republikk som siktemål, har lidd nederlag. Han uttalte at «en religiøs makt kan ikke reformeres i demokratisk forstand uten med en ny, demokratisk tolkning av religionen og dens forhold til allmenn stemmerett». Denne lærdommen er hentet fra «kristendommens og Kirkens historie», men, presiserte Khatami, «den finnes også i historien til sunni-islam, som har lagt mer vekt på de religiøse representantenes legitimitet og posisjon som funksjonærer.»
Presidenten la til, ikke uten en viss skuffelse, at han gjennom sin erfaring hadde kommet til samme konklusjon «for den sjiamuslimske religionen (…) som hadde illusjoner om å være et unntak fra regelen». Khatami vedgikk at i alle politiske system som påberoper seg en transcendental berettigelse, kan deler av maktsjiktet «blokkere all demokratisk forandring med henvisning til at de forsvarer en lang rekke tradisjoner og privilegier som de anser som hellige.»
Khatamis åtte stormfulle år som president har altså i det minste knust en illusjon hos en av Det islamske republikkens mest lojale tjenere. Mens 25-årsdagen for revolusjonens seier og niårsdagen for Khatamis første valgseier nærmer seg, har misnøyen med makthaverne i Teheran spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter: Misnøyen strekker seg helt opp til toppen av statsapparatet og selve det sjiamuslimske hierarkiet.

Dette er temmelig langt fra den opprinnelige utopien til den sjia-islamske staten: På 70-tallet, etter forslag fra ulamaer i Libanon,2 utarbeidet grunnleggeren av det irakiske partiet Al-Daawah, ayatolla Muhammad Baqir al-Sadr,3 et «foreløpig notat angående Konstitusjonen til Den islamske republikk i Iran», adressert til ayatolla Ruhollah Khomeini, som fortsatt var i eksil i Paris. Denne teksten var det første systematiske utkastet til et konstitusjonelt prosjekt for sjiamuslimsk geistlig makt. I tråd med teorien om velâyat-e-faqîh («den rettslærdes styre», se ordliste), anerkjente denne makten verken grenser eller nasjonaliteter. Den skulle herske over hele det muslimske umma (fellesskap av troende) i en universell, islamsk stat som skulle råde inntil «den skjulte imam» (se ordliste) vendte tilbake.
Den øverste lederen av denne makten var marjaa, «kilden til etterligning» for de troende. Han representerer «den skjulte imam», og personifiserer alle aspekter ved staten. Han har monopol på alle statens funksjoner og utfører disse via medlemmene i presteskapet og hawzés, religiøse skoler og seminarer. Velâyat-e-faqîh-teorien, som her for første gang kom i en politisk versjon, ble innlemmet i det konstitusjonelle prosjektet etter revolusjonen i Iran. Selv om den bare hadde støtte fra et mindretall og ble kritisert og forkastet av mange sjiamuslimske ledere: Den irakiske storayatollaen Abol Qasem Khoei i Najaf; liberalere som ayatolla Shariatmadari i Qom sør for Teheran; eller representanter fra venstresiden, som ayatolla Taleqani i Teheran. Dette munnet likevel ut i en «uvirkelig» stat – «Den islamske republikk» – der de to begrepene «islamsk» og «republikk» hele tiden har stått i strid med hverandre.4
Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene, maktstjålet av gisseltakingen ved den amerikanske ambassaden (1979), og fremfor alt lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Bevegelsen klarte ikke å forhindre at et oligarki dominert av presteskapet tok fullstendig kontroll over makten i landet.
Velâyat-e-faqîh ble opphøyd til det fremste dogmet i den offisielle ideologien, og fremsto som krumtappen i den nye konstruksjonen av et politisk system basert på religion. Offisielle slagord kastet forbannelser over alle som kritiserte denne ideologien. Fremdeles er det slik at ved alle offentlige samlinger roper folkemengden de gamle berømmelige slagordene «Død over Amerika! Død over England! Død over Israel! Død over Saddam!» og avslutter med: «Død over de som går imot Velâyat-e-faqîh
Ayatolla Khomeini mente hele tiden at hans fremste legitimitet, som var religiøs, lå i hans posisjon som marjaa. Han hadde lykkes med å etablere en solid basis for denne posisjonen først i hawzés i Qom, og deretter i Najaf (der han var i eksil fra 1964 til 1978). Det gjorde han ved å stå for gudstjenesten hver dag og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet – og som i sin tur ble innflytelsesrike. Det var denne vektleggingen av det religiøse som gjorde at Khomeini i sitt testamente ba om at ayatolla Golpayegani, stor-marjaaen av Qom, som ikke hadde noen posisjon i statshierarkiet, skulle lede bønnen etter hans død.
Ayatolla Khomeini døde noen måneder etter at ayatolla Montazeri var blitt satt til side. Montazeri var den eneste av Khomeinis revolusjonspartnere som kunne gjøre krav på posisjonen som marjaa. Khomeinis etterfølgere fikk derfor store problemer med å skaffe seg religiøs legitimitet. Trekløveret Ali Khamenei, Ali Akbar Rafsanjani og Ahmad Khomeini som styrte den iranske staten mens Khomeini lå på sykeleie de siste månedene av sitt liv, hadde i all hast endret Konstitusjonen slik at man ikke lenger nødvendigvis måtte være marjaa for å fungere som velâyat-e-faqîh.
Den første sjiamuslimske religiøse staten gikk altså bort fra religionens forrang over politikken da de fikk vanskeligheter med etterfølgelsen. Ali Khamenei, som ble Khomeinis etterfølger, var faktisk underordnet i det religiøse hierarkiet. Han kunne vanskelig påberope seg status som marjaa, selv om dette var en absolutt forutsetning for at hans posisjon som øverste leder skulle aksepteres ved geistlige skoler og institusjoner. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver