Den sosialøkonomiske muren

Fra New Orleans viste de mest sjokkerende påstandene i media seg å være usanne. Men rapportene hadde en materiell effekt.

Ifølge en velkjent antropologisk anekdote svarer «de primitive», som vi tillegger en viss overtro, benektende på spørsmålet om de tror at de stammer fra for eksempel fisker eller fugler: «Selvfølgelig ikke! Vi er ikke dumme! Men vi er blitt fortalt at forfedrene våre faktisk trodde på det…»

De gamle overfører sin tro til de unge. Gjør ikke vi det samme med våre barn? Vi lærer de yngste om julenissen, siden de formodentlig tror på han – og vi vil ikke skuffe dem. De later som om de tror på han for ikke å skuffe oss. (Vi beholder vår tro på naiviteten, og de beholder presangene..)

Er ikke dette også den vanlige unnskyldningen i fortellingen om den uhederlige politikeren som vender om og blir ærlig? «Jeg kan ikke skuffe de alminnelige menneskene som tror på meg.» Og videre: Er ikke behovet for å finne en annen som «virkelig tror», det som driver oss til å stigmatisere den Andre som en religiøs eller etnisk «fundamentalist»?

På en forbløffende måte ser det ut som om noen typer trossetniger alltid virker best på avstand: For å få trossetningen til å fungere det være en garantist for den, men denne garantisten er alltid tilbakeholdt, fortrengt, aldri til stede in persona. Poenget er, selvfølgelig, at denne andre, som åpent tror, ikke trenger å virkelig eksistere for at troen skal være virksom: det er nok å anta hans eksistens, eller tro på den, enten i skikkelse av den «primitive» andre eller i skikkelse av det upersonlige «man». («Man tror»).

Ligner ikke dette våre innerste følelser og holdninger, inkludert vår gråt og latter? Det er her nok å nevne det gamle mysteriet om overførbare emosjoner – i aksjon hos de såkalte «gråtekoner» i «primitive» samfunn, (kvinner innleid for å gråte i begravelser) I vår oppfattelse av den forhåndsinnspilte latteren i enkelte Tv-show er også disse emosjonene virksomme. Eller i vår adopsjon av en rollefigur fra film til cyberspace: Når jeg konstruerer et «falskt» bilde av meg selv som skal representere dette «jeget» i en virtuell verden som jeg deltar i, er det ikke bare slik at de følelsene som jeg føler, og dikter opp som en del av min nye «personlighet» er falske: Selv om det jeg erfarer er mitt «sanne jeg» ikke føler det, så er det ikke desto mindre «sant». Det samme gjelder når jeg ser på et tv-show ledsaget av «kunstig» latter: Selv om jeg ikke ler, og bare stirrer på skjermen, sliten etter en lang dag på jobben, så vil jeg likevel føle meg lettere til sinns etter showet …

«De slås og voldtas i gatene-New York Times Hendelsene i New Orleans etter at byen ble truffet av orkanen «Katrina» sørger for et nytt tilskudd til disse seriene som omhandler antatte gjerningsmenn. Vi husker alle reportasjene om oppløsningen av samfunnsordenen, eksplosjonen av svart vold, voldtekter og plyndringer. Imidlertid viste senere etterforskning at de fleste av disse angivelige voldsorgiene var oppspinn. Ubekreftede rykter fikk i media status som fakta. For eksempel: den 4. september ble politioverbetjenten i New Orleans sitert i New York Times angående forholdene på de stedene som mennesker var samlet: «Turistene vandrer rundt, men så snart disse individene ser dem blir de jaget. De slås og voldtas i gatene.» I et intervju to uker senere innrømmet han at noen av de mest sjokkerende påstandene viste seg å være usanne: «Vi har ingen offisielle rapporter som dokumenterer drap. Heller ingen rapporter om voldtekt eller seksuelle overgrep.1

Virkeligheten for de fattige svarte, overgitt og forlatt uten midler til å overleve, ble slik transformert til et spekter av svart vold: Turister som ble plyndret og drept i gatene i en by som hadde forfalt til anarki, gjenger som voldtok kvinner og barn … Disse rapportene var mer enn bare ord. Rapportene hadde effekt rent materielt: De fremkalte følelser som fikk myndighetene til å forandre bemanningen i ulike beredskapsgrupper. De som måtte evakuere av medisinske årsaker ble forsinket, politimenn ble drevet til å slutte i jobben, og helikoptre fikk startforbud. For eksempel ble ambulansene til «Acadian Ambulance Company» holdt igjen etter at ryktene gikk om at bevæpnede tyver hadde plyndret brannstasjonen i Covington for alt vann – et rykte som viste seg å være usant.

Selvfølgelig hadde følelsen av å bli truet blitt oppildnet av reellt kaos og vold: Plyndring foregikk virkelig fra det øyeblikket stormen passerte New Orleans. Vi kan her rangere fra tarvelig tyveri til fortvilet leting etter mat. Like fullt, den begrensede mengden av kriminalitet må ikke få oss til å se gjennom fingrene med rapportene om det fulle sammenbrudd av lov og orden – ikke fordi disse rapportene overdrev fakta, men av en mye mer radikal grunn:

Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan hevdet at selv om en pasients kone virkelig lå med andre menn, er sjalusien å regne som (og må behandles som) en sykelig tilstand. På tilsvarende måte: Selv om rike jøder i Tyskland tidlig på 1930-tallet «virkelig» utnyttet tyske arbeidere, forførte deres døtre, dominerte pressen osv, så var likevel nazismen og antisemittismen i fremtredende grad «usanne», basert på en syk ideologi – hvorfor? Det som gjorde dette tankegodset patologisk var en fornektende libido-investering i den jødiske karakter: Årsaken til all sosial motstand ble projisert over på «jøden», objektet for forvrengt kjærlighet og hat, en spøkelsesaktig figur utsatt for fascinasjon og forakt. Det samme gjelder for situasjonen i New Orleans etter stormen: Selv om alle rapportene om brutalitet og voldtekter var sanne, ville historiene som sirkulerte om dette fremdeles være «patologiske» og rasistiske, siden det som motiverte disse historiene ikke var fakta, men rasistiske fordommer: Tilfredstillelsen hos dem som kunne si: «Bare se, de svarte er virkelig slik, voldelige barbarer under en tynn hinne av sivilisasjon.» Med andre ord: Vi ville ha å gjøre med det vi kunne kalle løgn i sannhetens skikkelse: Selv om det jeg sier er sant, vil motivene som får meg til å si det være falske.

Selvfølgelig vil vi ikke åpent vedkjenne oss disse motivene. Fra tid til annet dukker de likevel opp i det offentlige rom, i sensurert form, fremkalt som et alternativ, og umiddelbart forkastet. Her er det verdt å minnes hva spilleren og forfatteren av The Book of Virtues, William Bennett, sa i sitt TV-show Morning in America 28. september 2005: «Hvis du ville redusere kriminaliteten, kunne du, hvis det var ditt eneste mål, få alle gravide svarte kvinner til å abortere, og antall lovbrudd ville dermed gå ned. Det ville være en moralsk forkastelig og utrolig latterlig ting å gjøre, men kriminalitetenapp ville bli redusert.» Talsmannen i det hvite hus tok umiddelbart affære: «Ifølge presidenten er ikke disse ordene passende.» To dager senere modifiserte Bennett sine uttalelser: «Jeg kom med en hypotetisk påstand… for å få frem at det er moralsk forkastelig å anbefale abort til en hel gruppe mennesker. Men dette er det som skjer når du argumenterer for at målet helliger middelet.»

Dette er hva Freud mente når han skrev at ubevisstheten ikke kjenner noen fornektelser: Den offisielle (kristne, demokratiske…) diskurs er ledsaget og holdt oppe av et helt nettverk av obskøne, brutale, rasistiske og sexfikserte fantasier, som menneskene bare kan vedkjenne seg i sensurert form.

Dette dreier seg ikke om den velkjente rasismen, men et vesentlig kjennemerke ved det kommende «globale» samfunnet. Den 11. september 2001 ble tvillingtårnene i New York truffet. 12 år tidligere, 9. november 1989, falt Berlinmuren. Denne dagen annonserte Francis Fukuyama «de lykkelige 90-årene»: Her forfektet han at det liberale demokratiet i prinsippet hadde vunnet, og at fremkomsten av et globalt, liberalt verdenssamfunn var rett rundt hjørnet. Kort sagt: En «happy end» på vår søken. Hinderet for denne ultralykkelige Hollywoodslutten var ifølge Fukuyama kun vilkårlig … (Lokale grupper av motstand, hvor lederne ikke ennå har forstått at tiden er ute …)
11. september 2001 hovedsymbolet for slutten på Clintons glade 90-tall

I kontrast til dette, er 11. september 2001 hovedsymbolet for slutten på Clintons glade 90-tall, og samtidig symbolet på en kommende tidsalder med nye murer: mellom Israel og Vestbredden, rundt den europeiske union, og mellom USA og Mexico. Her i Europa vises behovet for nye murer best ved fremveksten av det populistiske Høyre.
En illevarslende beslutning for den europeiske union passerte for noen år siden nesten ubemerket hen: Planen var å etablere et europeisk grensepoliti for å sikre isolasjonen av unionens territorium, og på den måten forhindre tilstrømmingen av immigranter. Nettopp dette er sannheten om globaliseringen: Konstruksjonen av nye murer beskytter det velstående Europa fra immigrasjonsflommen.

Man er her fristet til å gjenopplive den gamle marxistiske motsetning mellom forholdet mellom ting og forholdet mellom personer. I den ofte feirede «frie sirkulasjon», åpnet opp av den globale kapitalisme, er det «ting» (handelsvarer) som fritt sirkulereres, mens sirkulasjonen av «personer» blir mer og mer kontrollert. Det handler derfor ikke om «globaliseringen som et ufullført prosjekt», men om en sann «globaliseringens dialektikk»: Isoleringen av mennesker er realiteten for den økonomiske globaliseringen. Denne utviklede rasismen er på en måte mye mer brutal enn den tidligere: Den implisitte legitimeringen er verken naturalistisk (det utviklede vestens «naturlige» overmakt), eller kulturell (vi i vesten ønsker også å bevare vår kulturelle identitet), men ufortrødent egoistisk: Det fundamentale skillet går mellom de som er inkludert i sfæren av lykke og velstand – og de som er ekskludert fra den.

Da det spanske politiet i begynnelsen av oktober 2005 forsøkte å stoppe desperate afrikanske immigranter som ville trenge inn på den smale spanske landstripen ved Gibraltar, avslørte de planen om å bygge en mur mellom Spania og Marokko. Ideene som her ble presentert minnet uhyggelig mye på de som lå bak byggingen av Berlinmuren, med den forskjell at muren her skulle hindre mennesker å komme inn, ikke ut.

Den grusomme ironien i dette er at det var regjeringen til Zapatero, på dette tidspunktet angivelig den mest antirasistiske og tolerante i Europa, som var tvunget til å adoptere disse tiltakene for å oppnå et segregert samfunn. Dette er et klart tegn på begrensningen til en multikulturell, tolerant betraktningsmåte som forfekter aksept av de Andre og åpne grenser.
Den lokale arbeiderklasse ville være de første som protesterte hvis man virkelig skulle åpne grensene. Så løsningen kan neppe være å «rive muren og slippe alle inn» – dette lette og tomme krav fra bløthjertede, liberale «radikalere». Den eneste sanne løsningen er å rive ned den virkelige muren, ikke politiets, men den sosialøkonomiske: Å forandre samfunnet på en slik måte at mennesker ikke fortvilet vil forsøke å flykte fra sin egen verden til en ny og bedre.

Dette bringer oss tilbake til rykter og «rapporter» om «de antatte gjerningsmennene». New Orleans er en av de byene innenfor USA som er sterkest farget av den interne, usynlige muren som skiller de velstående fra den svarte ghettoen. Men det er menneskene på den andre siden vi fantaserer om: De lever stadig mer i sin egen verden: i en svart sone som tilbyr seg selv som et lerret for projeksjonen av vår frykt, bekymring og hemmelige begjær. Den antatte gjerningsmann lever på den andre siden av muren – Det er dette temaet det handler om når Bennett kan tillate seg «a slip of the tongue», og tilstå, i sensurert form, sin morderiske ide.

Mer enn noe annet vitner etterdønningene etter Katrina på denne måten om det dype klasseskillet som finnes i det amerikanske samfunn.

© LMD Norge. Oversatt av H.T.