Russland

Et Russland mellom USA og Kina

Russlands økte spenning i forholdet til Vesten og det russiske diplomatiets nederlag både i Georgia og Ukraina har skapt debatt om president Putins utenrikspolitikk i enkelte kretser i Moskva. Midtveis i sin andre presidentperiode ser Putin ut til å mangle en strategi. Men er en ny kursendring på gang? I løpet av 2005 har Russlands tilnærming til Kina skutt fart, og dette nører opp under spekulasjonene. Samtidig gjør den høye oljeprisen underverker for russisk økonomi.

Posted on

«Oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret. For Russland som nasjon, var det et virkelig drama,» erklærte president Vladimir Putin i sin årlige tale i parlamentet, 25. april 2005. En bitter og avslørende konstatering fra Putins side. Han ga på denne måten uttrykk for forvirringen som hersker i Kreml med hensyn til den uunngåelige svekkelsen av Russlands maktposisjon og tapet av landområdene som var erobret de siste tre hundre årene.

I etterkant av 11. september 2001 var vi vitne til en spektakulær tilnærming mellom Russland, USA og EU. Siden slutten av 2003 har imidlertid spenningene økt, spesielt i forbindelse med «roserevolusjonen» i Georgia og «oransjerevolusjonen» i Ukraina, og uenighetene knyttet til Irans atomprogram.1
Eksperter, diplomater og politikere i Moskva stiller seg nå følgende spørsmål: Bør Russland videreføre sitt strategiske partnerskap med USA? Eller nærme seg Kina? Og hvordan hindre at Russlands innflytelse i det post-sovjetiske området svekkes enda mer?
Putin kom til makten mot slutten av 1999, og tok mål av seg for å gjenreise Russlands posisjon på den internasjonale arenaen. Mange eksperter rådet ham til å bryte med den politikken tidligere statsminister Jevgenij Primakov sto for.2 I stedet for å tappe seg for krefter i forsøket på å skape en multipolar verden – ensbetydende med en konfrontasjon med Washington – burde Russland konsentrere seg om sine vitale interesser gjennom å tre inn i verdensøkonomien og på den måten modernisere landet. Dette innebar å ta initiativ til en tilnærming til USA og Europa, å gi avkall på stormaktsretorikken og å avmilitarisere forholdet til Vesten.
Attentatene 11. september 2001 ga Putin anledning til å sette i gang denne grunnleggende omleggingen av Russlands utenrikspolitikk. Det strategiske partnerskapet som ble inngått med USA og Europa hadde fire hovedpunkter: felles kamp mot islamistisk terrorisme, felles håndtering av kriseområdet i Sentral-Asia, en delvis integrering av Russland i NATO, samt energisamarbeid.
Russlands utenrikspolitiske vending ble umiddelbart konkretisert gjennom Moskvas støtte til intervensjonen i Afghanistan, åpningen av amerikanske militærbaser i Usbekistan og Kirgisistan, etableringen av NATO-Russland-rådet (NRC), russisk aksept for en NATO-utvidelse til de baltiske statene, samt utvikling av samarbeidsprosjekter innen olje- og gass-sektoren.
Denne politikken lå fast frem til 2004, og overlevde alle prøvelser, inkludert krigen i Irak. Russland var riktignok motstander av krigen, ved siden av Frankrike og Tyskland, men passet på å ikke erte på seg Washington. Paris fikk fronte motstanden i Sikkerhetsrådet.
Etter at Saddam Hussein falt, fortsatte Moskva å proklamere sin prinsipielle motstand mot okkupasjonen av Irak, men stemte samtidig for FN-resolusjonene. De tok også imot de nye irakiske statslederne og gikk med på å slette Iraks gjeld på åtte milliarder dollar.
Selv om Putin ønsker en tilbaketrekning av britiske og amerikanske styrker fra Irak, passer han på å ikke legge noen form for press på Washington. Hans hovedanliggende er i realiteten å sikre russiske interesser i Irak, fremfor alt oljeselskapet Lukoil, som inngikk en kontrakt med det gamle regimet om oljeutvinning på West Qurna-feltet i Irak. I 2004 solgte den russiske staten 7,59 prosent av sine gjenværende aksjer i Lukoil til det amerikanske selskapet ConocoPhilipps, et salg som åpner for at Lukoil kan vende tilbake til Irak.
Moskvas reaksjon på «fargerevolusjonene» i Georgia og Ukraina viste hvor tvetydig tilnærmingen mellom Russland, USA og Europa er. For Kreml er ikke disse begivenhetene et resultat av sivilsamfunnets mobilisering mot korrupte, inkompetente og kriminelle regimer, men et Washington-ledet komplott for å svekke Russlands innflytelse i det post-sovjetiske området og plyndre det for rikdommer.
Moskvas «pro-vestlige» vending i 2001 var basert på et ønske om samarbeid i kampen mot en felles fiende – terrorismen – og ikke en vilje til demokratisering av Russland og det post-sovjetiske området. Fra FNs talerstol 15. september 2005 omtalte Putin terrorismen som «nazismens ideologiske arvtaker». Russland satset da også på en allianse med de mest konservative kreftene i Vesten, med George W. Bush, Silvio Berlusconi og Ariel Sharon i spissen.
Den russiske og den amerikanske presidenten har i mange henseende sammenfallende syn. De legger begge stor vekt på suverenitet og styrkeforhold, bruker maktorientert retorikk, og er negativt innstilt til humanitær inngripen og folkerett. Ideen om forkjøpskrig sjokkerer ikke i Moskva: Forsvarsminister Sergej Ivanov åpner for samme fremgangsmåte dersom «Russlands interesser eller forpliktelser overfor sine allierte krever det».3
Kreml har imidlertid satt to betingelser for sitt samarbeid med Vesten: Den ene er taushet om den innenrikspolitiske utviklingen i Russland og om krigen i Tsjetsjenia, som fremstilles som et bidrag til den globale kampen mot terrorisme. Den andre betingelsen er en anerkjennelse av Russlands interesser i det post-sovjetiske området.
De kritiske røstene i Washington, og i noe mindre grad Brussel, er likevel blitt stadig flere – både når det gjelder krigen i Tsjetsjenia og manglende demokratiske rettigheter i Russland. Putin ergret seg stort over kommentarene fra enkelte vestlige ledere om de russiske styrkenes håndtering av gisseldramaet i Beslan i september 2004, og om «oransjerevolusjonen» i Ukraina. På reiser til Tyrkia og India gikk han til angrep på Vesten som «med sin koloniale hjelm» utøver «et diktatur kamuflert i vakre, pseudo-demokratiske fraser» i internasjonale spørsmål.4
Den økte spenningen i forholdet til Vesten og det russiske diplomatiets nederlag både i Georgia og Ukraina har skapt debatt om president Putins utenrikspolitikk i enkelte kretser i Moskva.5 Er en ny kursendring på gang?
I løpet av 2005 har Russlands tilnærming til Kina skutt fart, og dette nører opp under spekulasjonene. Etter at Moskva og Beijing satte sluttstrek for sin siste grensetvist om øyene i Khabarovsk-regionen i 2004, har de to landene styrket sitt forhold gjennom Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO).6 I august 2005 gjennomførte de for første gang omfattende felles militære manøvrer i Stillehavet.
Er dette første fase av en tettere allianse rettet mot Washington? Det finnes mange skjær i sjøen for en slik strategi.7 Forholdet mellom Kina og Russland er grunnleggende preget av gjensidig mistillit; begge frykter å bli et redskap for den andre i forholdet til USA. Samtidig opplever Kina rask vekst, både økonomisk og militært, mens et svekket Russland sliter med å gjenoppstå som regional stormakt. Et for tett samarbeid kan føre til at Russland havner mellom (den amerikanske) barken og (den kinesiske) veden, i tilfelle konflikt med Washington. En posisjon Moskva for enhver pris bør unngå, ifølge russiske eksperter.
Mange mener derfor at målet med samarbeidet med Kina bør begrense seg til en utvikling av de østligste russiske områdene og Sibir, som trues av sterk befolkningsnedgang, samtidig som Russlands viktigste rikdommer, spesielt olje og gass, er konsentrert nettopp der.8
Når forholdet til Washington er spent, pleier Moskva å vende seg mot Europa, og omvendt. Krisen i Ukraina forverret imidlertid forholdet både til USA og Europa. Med sitt fokus på NATO hadde Russland forberedt seg lite på EU-utvidelsen, til tross for at den har mye større konsekvenser for handelsforbindelser og personforflytninger, samt for forholdet til de tidligere sovjetrepublikkene.
Forhandlingene i forkant av EU-utvidelsen skapte ofte spenninger mellom Moskva og Brussel. EUs naboskapspolitikk (ENP) i forbindelse med Unionens nye grenseland (Hviterussland, Ukraina, Moldova, Russland og statene i Kaukaus) skaper uro i Moskva, der den betraktes som nok et forsøk på å svekke Russlands innflytelse i det post-sovjetiske området.9 Spørsmålet om «felles verdier» er også en kilde til mange konflikter mellom Russland, EU og andre europeiske institusjoner, spesielt når det gjelder krigen i Tsjetsjenia og respekt for demokratiske prinsipper.
Russland har samtidig et utmerket forhold til enkelte EU-land, spesielt Tyskland,10 Italia, og i noe mindre grad Frankrike. Dette skaper naturligvis skillelinjer innad i EU mellom tilhengerne av samarbeid med Moskva og de som ønsker en fastere holdning, fremfor alt de baltiske statene og Polen. Disse landenes forhold til Russland er betraktelig forverret, både på grunn av en ikke tilbakelagt fortid og deres nære forhold til Washington.
Midtveis i sin andre presidentperiode ser Putin ut til å mangle en strategi. Den strategien han valgte i etterkant av 11. september 2001 har ikke innfridd forventningene. Og det finnes ingen reserveløsning, bortsett fra å isolere Russland og avskjære seg fra de redskapene (kapital, teknologi, deltakelse i globale strukturer) som trengs for en modernisering av landet.
Moskva lider under strukturelle svakheter (befolkningsnedgang, rentenist-økonomi, sterk sentralisering av makten kombinert med en svak stat, fravær av reelle motkrefter, og så videre.). Dette gjør Russland til en annenrangs aktør på den internasjonale arenaen – selv om landet har atomvåpen, fast plass i Sikkerhetsrådet og medlemskap i G8, som i 2006 skal ha sitt toppmøte i den russiske hovedstaden. Den endeløse krigen i Tsjetsjenia har, i tillegg til de enorme menneskelige og økonomiske kostnadene, svekket Russlands omdømme for lang tid fremover, satt en stopper for demokratiseringen og nørt opp under islamistisk terrorisme.
På kort sikt har Moskva to trumfkort. Det ene er den høye oljeprisen, som gjør underverker for russisk økonomi. Den ustabile situasjonen i Midtøsten innebærer også at Europa og USA kommer til å øke sin import av russisk olje og gass, for å redusere avhengigheten av én region. Baksiden av medaljen er at Russland risikerer å ta enda et skritt i retning av å bli en (uproduktiv) renteniststat.
Det andre trumfkortet for Russland er problemene USA og Europa står overfor. I tillegg til Irak og Iran, er Sentral-Asia i ferd med å bli Washingtons hodepine. Som følge av kritikken mot undertrykkingen i Andisjan i mai,11 har Usbekistans president Islam Karimov stengt den amerikanske basen i landet, som ble etablert i 2001 i forbindelse med intervensjonen i Afghanistan, og heller nærmet seg Moskva. Dette er USAs første store nederlag i regionen.
Europeerne vil på sin side ha hendene fulle med å håndtere EU-utvidelsen som trådte i kraft i 2004, og forsøke å finne en løsning på det mislykkete grunnlovsprosjektet. I tillegg er splittelsene mellom USA og Europa, samt innad i Europa, langt fra overkommet. Dette gir Russland betenkningstid og handlingsrom: Vil russerne benytte det til å fornye sin strategi og sine metoder, og bli en attraktiv modell for sine naboland?

Oversatt av G.E. 1 Russland er imot å bringe Iran inn for Sikkerhetsrådet. Det skyldes russiske interesser i det sivile iranske atomprogrammet. Russland har inngått kontrakt med Iran om byggingen av atomkraftverket i Bushehr for 800 millioner dollar. Partene er blitt enige om at russerne skal forsyne reaktoren med brensel og at avfallet skal sendes tilbake til Russland for lagring. Moskva forsikrer at Teheran har gitt garantier om at produksjonen ikke skal brukes til militære formål. < BR > 2 «La politique étrangère russe. A l?Ouest, du nouveau!» (Den russiske utenrikspolitikken. Vestover på ny!), Le Courrier des pays de l?Est, nr. 1038, september 2003.
3 Nezavisimaïa Gazeta, Moskva, 3 oktober 2003.
4 3. og 6. desember 2004, se www.kremlin.ru.
5 Jf. Artiklene til Sergej Karaganov, en ekspert som står Kreml nært, Rossiiskaïa Gazeta, Moskva, 13. og 22. september 2005.
6 Shanghai-gruppen ble etablert i 1996 av Russland, Kina, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Skiftet navn til Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO) i juni 2001 og Usbekistan sluttet seg til. Befatter seg først og fremst med regionale sikkerhetsspørsmål, spesielt kampen mot terrorisme. I juli 2005 fikk India, Pakistan og Iran observatørstatus i organisasjonen.
7 Bobo Lo, «Un équilibre fragile: les relations sino-russes» (En skjør balanse: forholdet mellom Kina og Russland), Visions, nr. 1, IFRI, Paris, april 2005.
8 Dmitrij Trenin, «Aziatski vektor v strategii Moskvy», Nezavisimaïa Gazeta, 27 oktober 2003.
9 Isabelle Facon, «La politique européenne de la Russie: ambitions anciennes, nouveaux enjeux» (Russlands europapolitikk: gamle ambisjoner, ny situasjon), Questions internationales, Paris, nr. 15, september-oktober 2005.
10 Tyskland er Russlands viktigste handelspartner (14 prosent av importen og 7,8 prosent av eksporten), står for de viktigste utenlandsinvesteringene (mer enn 10 milliarder dollar i aksjer) og er landets største kreditor (halvparten av Russlands utenlandsgjeld, 20 av 40 milliarder dollar, gjennom Paris-klubben). Putin og Schröder undertegnet 8. september en avtale om etablering av en gassledning mellom de to landene, som skal være i drift i 2010 og på sikt levere halvparten av Tysklands gassforsyninger. Dette prosjektet førte til skarpe reaksjoner i Polen og i de baltiske statene.
11 Vicken Cheterian, «Blodbad i Usbekistan», norske Le Monde diplomatique, oktober 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver