«Amerikansk gress»

Mellom 1961 og 1971 sprøytet den amerikanske hæren enorme mengder avløvingsmidler over Vietnam. Målet var å fjerne vegetasjon slik at motstanderne ikke kunne gjemme seg, og ødelegge avlinger slik at både sivilbefolkning og stridende sultet. Denne målsettingen ble eksplisitt uttrykt: «Geriljastyrkene er helt avhengige av lokale avlinger for å skaffe seg forsyninger [og] ugressmidlene har et høyt offensivt potensial til å ødelegge eller begrense produksjonen av mat».¹

USA brukte hovedsakelig avløvingsmiddelet «Agent Orange», som inneholdt det særdeles giftige kjemiske stoffet dioksin. Beregningen av hvor store mengder slike plantemidler som ble spredt i Vietnam, ble oppjustert av en gruppe amerikanske forskere i 2003 til hele 77 millioner liter, og mengden dioksin beregnes til nesten 400 kilo.²

Sprøytingen strakte seg over et område på 2,6 millioner hektar (disse arealene ble «behandlet» gjennomsnittlig fem ganger, og enkelte soner ble sprøytet opptil ti ganger på rad). Områdene utgjør ti prosent av Sør-Vietnams landareal, og omfatter halvparten av mangroveskogen i landet. Totalt ble mellom 2,1 og 4,8 millioner mennesker i 20 000 landsbyer direkte rammet. Til sammenligning ble det under Seveso-ulykken i Italia i 1976 sluppet ut noen hundre gram dioksin (antakelig mindre enn to kilo) i løpet av 20 minutter over 1 800 hektar der det bodde 37 000 mennesker.³

Spredningen av Agent Orange var, og er fremdeles, en helse- og miljømessig katastrofe for Vietnam. Dioksin, som er et svært stabilt kjemisk stoff, brytes langsomt ned, og tas opp i matkjeden. Miljøkonsekvensene av dioksinen er derfor vedvarende, og virker fortsatt inn på innbyggerne i de utsatte områdene. De siste årene har vietnamesiske statsledere, lokale myndigheter, humanitære organisasjoner og NGOer (ikke-statlige organisasjoner) som arbeider i felten – deriblant Vietnams Røde Kors – blitt stadig mer oppmerksomme på dette enorme problemet. Det har store og mangefasetterte ringvirkninger: menneskelige, helsemessige, sosioøkonomiske, miljømessige, politiske og juridiske.⁴

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

30 år etter at sprøytingen av Agent Orange stanset, fører stoffet fortsatt til dødsfall, svært alvorlige sykdommer, medfødte misdannelser (fysisk og psykisk funksjonshemming, manglende eller overtallige kroppsdeler og organer, uhelbredelige nerveskader, osv). Vietnams Røde Kors anslår antallet ofre til om lag en million. Årsakssammenhengen mellom dioksin og enkelte sykdommer er riktignok ikke vitenskapelig påvist i alle tilfeller, men forskning på amerikanske Vietnam-veteraner i USA har slått fast at dioksin er årsaken til flere akutte og kroniske sykdommer, spesielt ulike typer kreft.⁵ I Vietnam har slektsforskning vist at forekomsten av spontanaborter og medfødte misdannelser er spesielt høy i familier som nedstammer fra noen som ble eksponert for Agent Orange.

Men hele befolkningen er berørt i dag: Migrasjon innad i landet har ført til befolkningsblanding, slik at både nord og sør rammes. Mange familier har minst ett funksjonshemmet medlem. Det kan være både voksne og barn som trenger medisinsk og kirurgisk oppfølging, rehabilitering, proteser, rullestol og annet tilpasset utstyr.

På det psykologiske planet kommer konsekvensene av Agent Orange til uttrykk i form av et «kollektivt traume» som berører samfunnets kulturelle og sosiale strukturer. Et handikap kan oppfattes av omgivelsene som et uttrykk for en ublid skjebne eller en form for straff, slik at de syke blir utstøtt av landsbyfellesskapet. Ofrene får på den måten en degradert sosial status, som også rammer andre familiemedlemmer: også de bli avvist, noe som blant annet kan gi seg utslag i at friske brødre og søstre ikke får gifte seg.

På de høye platåene i sentral-Vietnam, en region som ble spesielt utsatt for Agent Orange, bor «etniske minoriteter» med en kultur som er sterkt knyttet til naturen. Når økosystemene brytes ned eller ødelegges på grunn av ugressmidlene, faller deres referanseunivers sammen.

De økonomiske ringvirkningene er enorme, spesielt med hensyn til arbeidskraften. Voksne familiemedlemmer med god helse må bruke større eller mindre deler av sin tid på å ta seg av sine nærmeste som er funksjonshemmet. Syke barn har problemer med å få skolegang. Familienes inntekter synker, og utgifter knyttet til legebehandling forverrer deres situasjon.

En undersøkelse fra 2001 i provinsen Quang Tri (på grensen til 17. breddegrad, et spesielt hardt rammet område) viste at i familier med minst ett funksjonshemmet medlem er inntekten per hode halvparten så stor som i andre familier, og at de medisinske utgiftene per hode er 30 prosent høyere i disse familiene.⁶

Det må altså etableres ordninger som kan hjelpe ofrene til å få en plass i det økonomiske og sosiale livet, og gi dem midler til å dekke sine grunnleggende behov. Det kan for eksempel dreie seg om opplæring til bestemte yrker, tilpassete arbeidsplasser, eller materiell støtte som kan øke inntektene til familiene, for eksempel tildeling av avlsdyr (griser, kyr, bøfler).

Vietnamesiske myndigheter forholder seg ikke passive til problemene. Regjeringen tilbyr en del ofre stønader tilsvarende 40-80 kroner i måneden (i tillegg til eventuelle stønader fra provins- og distriktsmyndigheter). Det er ikke store summer, selv ut fra den gjennomsnittlige levestandarden i landet (ca. 4 300 kroner per innbygger per år). Likevel representerer disse utbetalingene en betydelig budsjettpost (nesten 400 millioner kroner, det vil si 0,5 prosent av de offentlige utgiftene).

Miljøkonsekvensene etter Agent Orange er også omfattende. Selv om dioksinnivået i jordsmonnet generelt heldigvis er lavt, finnes det hele regioner som fremdeles er udyrkbare. Områdene som ble sprøytet, preges av en svært skrinn vegetasjonstype som vietnameserne kaller «amerikansk gress». Denne jorda må renses opp og gjøres dyrkbar igjen, og skogene og mangrovevegetasjonen må gjenreises.

I tillegg finnes det fortsatt svært forurensete områder, såkalte «hot spots», med høyt dioksinnivå i jordsmonn og sedimenter, samt i noen innsjøer. Dette er de områdene som ble utsatt for mest intens sprøyting under Vietnam-krigen (blant annet Al Loui-dalen vest for Huê, i nærheten av grensen til Laos), og steder som ble brukt til lagring – blant annet noen flyplasser og områdene rundt dem. Dessuten der flyene droppet restene av lasten etter å ha vært ute på oppdrag (Bien Hoa, Ho Chi Minh).

I disse områdene påvirker dioksinen dyrehelsen, og man finner spor av den i enkelte matvarer (fisk, reker, kylling, ender, griser). Man kan også finne dioksin i morsmelk, fordi stoffet resirkuleres i matvarekjeden. Det er nødvendig med tiltak for å beskytte innbyggerne og deres økonomiske virksomhet. En veritabel avgiftning må til, og befolkningen i de aktuelle områdene må informeres og eventuelt evakueres.

Tatt i betraktning rekkevidden av katastrofen, er det grunnleggende spørsmålet plasseringen av ansvar. Den 10. januar 2004 ble Den vietnamesiske organisasjonen for ofre for Agent Orange/dioksin stiftet i Hanoi. Dette var et vendepunkt. Like etter at organisasjonen ble etablert, stilte den seg i spissen for et søksmål i en domstol i New York mot de 36 selskapene som produserte Agent Orange for den amerikanske hæren. Blant disse var kjente navn som Dow Chemical og Monsanto.⁷

De juridiske motivene for søksmålet er mange: brudd på folkeretten, krigsforbrytelser, produksjon av farlige stoffer, tilsiktede og utilsiktede skader, ulovlig fortjeneste, osv. Saksøkerne krever erstatning og renter for de personlige skadene de har lidd, dødsfall og medfødte misdannelser, samt en avgiftning av miljøet og tilbakebetaling av profitter. 10. mars 2005 ble søksmålet, som kun ble vurdert ut fra rettsgyldighet, avvist av domstolen.

Saksøkerne anket umiddelbart denne avgjørelsen, ettersom deres mål ikke bare er å få oppreisning for egne lidelser, men også å få det internasjonale samfunn, og da spesielt USA, til å rette opp en skandaløs forglemmelse i den «offisielle» historien. I den forstand er dette søksmålet bare et første skritt, for spørsmålet om konsekvensene av Agent Orange er til syvende og sist en sak mellom de to statene USA og Vietnam, og ikke bare ofrene og de kjemiske selskapene. USA har begått en krigsforbrytelse, og Vietnam er blitt utsatt angrep – på sin befolkning og sin jord. Saken vil bli en prøvestein på humanitærretten og den absolutte nødvendigheten av å rette opp krigsødeleggelser.

Oversatt av G.E.

1
Headquarters, Department of the Army, April 1969, «Training circular nr. 3–16. Employment of riot control agents flame, smoke, antiplant agents, and personnel detectors in counterguerilla operations», Washington DC.
2
Se Jeanne Mager Stellman m.fl., «The extent and patterns of usage of Agent Orange and other herbicides in Vietnam», Nature, 17. april 2003.
3
Forurensingsulykke 10. juli 1976 ved en kjemisk fabrikk i landsbyen Seveso, ved Milano i Nord-Italia. Et ukontrollert utslipp førte til at et område på ca. 1800 hektar ble forurenset med triklorfenol. Utslippet inneholdt også dioksin.
4
Monique Chemillier-Gendreau, «Prinsippløs ansvarsfordeling etter kriger», Le Monde diplomatique, oktober 2003.
5
USAs regjering har aldri erkjent sitt ansvar, både overfor egne veteraner (se Howard Zinn, «Det store sviket», Le Monde diplomatique, april 2004), og de vietnamesiske ofrene.
6
Se Michael G. Palmer, «The legacy of Agent Orange: empirical evidence from central Vietnam», Social Science and Medicine, nr. 60, 2005.
7
Det er også Monsanto som produserer ugressmiddelet «Round Up Ultra», som brukes mot coca-avlinger i Colombia.