Den franske elitens retorikk

I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.

I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.

Velgerne snakker ikke, de skriker. De ytrer seg ikke, de spytter. Og naturligvis kan de ikke tenke. Etter den franske folkeavstemningen om EU-grunnloven 29. mai 2005, øste lederskribentene ut sin vrede med ord som «tsunami», «katastrofe», «blindgate», «fiasko» og «alvorlig krise». Nei-seieren påkalte en sterk forklaring: velgernes udugelighet. Og stemmene deres? Jo, «venstresidevelgerne har utstøtt et skrik av smerte, av frykt, av angst og av raseri, ned i urnene» (Serge July, Libération, 30. mai 2005). Dette er en «usunn måte å få utløp for sitt raseri på, der man snur opp ned på spillereglene som gjelder for en folkeavstemning, for å spytte på makten» (Claude Imbert, Le Point, 31. mars 2005).

De opprådde kommentatorene fant spontant tilbake til begrepsbruken fra 1800-tallets massepsykologi, forbundet med navn som Gabriel Tarde, Scipio Sighele og Gustave Le Bon. Sistnevnte skrev at folket kjennetegnes av «impulsivitet, irritabilitet, manglede evne til resonnering, fravær av dømmekraft og kritisk bevissthet, samt overdrevne følelser». (…)

Default thumbnail
Forrige sak

Terror som underholdning

Default thumbnail
Neste sak

Til venstre, der hjertet sitter

Andre saker om Frankrike

Febrilsk virusindustri

Helsevesenet i Frankrike viser seg å være fullstendig uforberedt i møte med Covid-19, mye på grunn

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.