Er en stat islamsk hvis den ikke er demokratisk?

Relativ pessimismeJournalister med Midtøsten som spesialfelt pleier ofte å fortelle denne anekdoten: «Etter den første reisen kommer du tilbake med en artikkel. Etter den andre tenker du at du skal skrive bok. Etter den tredje sier du til seg selv at det egentlig er umulig å beskrive en så sammensatt virkelighet.»
«Vil du gi en objektiv fremstilling av Saudi-Arabia?» Når viseinformasjonsministeren stilte dette spørsmålet i 2000 lød det som en trussel. Fem år senere står journalistene i praksis fritt i sitt arbeid: De kan reise over hele landet og snakke med hvem som helst, deriblant enkelte intellektuelle som myndighetene har forbudt å betro seg til pressen.
«Vil du gi en objektiv fremstilling av Saudi-Arabia?» Spørsmålet stilles i redaksjonslokalene til den engelskspråklige dagsavisen The Saudi Gazette i Jiddah, av en ung kvinnelig journalist. Hun bærer skaut, og nederste del av ansiktet er dekket til av et slør. Hun fremstår imidlertid som alt annet enn tilbakeholden i måten hun konfronterer sin vestlige kollega på. Hun har nettopp publisert en artikkel om det vanskelige forholdet mellom Saudi-Arabia og Libya. De diplomatiske forbindelsene mellom de to landene har vært brutt i flere måneder, og teksten hennes falt ikke i god jord hos myndighetene.
Hvordan svare på spørsmålet hennes? Hvordan være sikker på at man gir et «objektivt» bilde av et land med så forskjellig kultur, med så store variasjoner fra region til region, og med en så mangfoldig identitet? Selv når man overkommer språkbarrieren, hvordan løsrive seg fra seiglivete fordommer, gjengse forestillinger og bekvemme forenklinger? Kan Saudi-Arabia reduseres til kun å handle om undertrykking av kvinner, religiøs dominans og offentlige halshogginger? Og hvis man vektlegger de sosiale og politiske endringene, fremskritt og debatter som skjer i landet, risikerer man kanskje å viske ut de dystre realitetene?
Det finnes en «obligatorisk løype» for journalister som rapporterer fra Saudi-Arabia: De treffer de samme personene: politikere som kan snakke rundt grøten, samt vestliggjorte intellektuelle og næringslivsfolk som behersker engelsk og fremfor alt bekrefter journalistenes oppfatninger. Det er derfor ingen overraskelse at artiklene som kommer ut av samtalene, ligner hverandre. Hvordan unngå dette, hvordan komme i nærheten av å beskrive landet «slik det virkelig er»?
«Det virkelige Saudi-Arabia» er dypt preget av islam, både når det gjelder verdenssyn og levesett. For en travel observatør, koker dette gjerne ned til det man kaller «wahhabisme». Men i Saudi-Arabia myldrer det av ulike religiøse skoler som bekjenner seg til forskjellige tradisjoner, deriblant sufier og en aktiv sjiamuslimsk minoritet. Og selv den sunnimuslimske wahhabismen er langt fra homogen, også her finnes interne debatter og splittelser som har blitt sterkere de siste årene. Likevel må vi akseptere å lytte til kvinner og menn som forholder seg til et annet verdisystem enn oss, som bruker andre ord enn våre, og som er skeptiske til en vestlig presse som de, iblant med rette, anklager for å være islamfiendtlig.
Saudi-Arabia, som nettopp ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), surfer på de høye oljeprisene: I 2005 innkasserte landet opptil en halv milliard dollar per dag. Rikdommen er åpenbar, og den økonomiske veksten eksplosiv. I 2004 hadde børsen en oppgang på 100 prosent, og veksten var like stor i 2005.¹ Aksjemarkedet er blitt en inntektskilde for mange husholdninger: I desember 2005 kjøpte 5,7 millioner saudiere aksjer i det nasjonale petrokjemiske selskapet i Yanbu, for nesten to milliarder dollar til sammen.
Personer fra over- og middelklassen er relativt lett tilgjengelige for besøkende fra Vesten. Men hva med de andre – de «små», de «uten rang» – alle de fattige som regjeringen nå anerkjenner eksistensen av? Eller alle innvandrerne, 6,3 millioner (mot 19,7 millioner saudiske statsborgere), som utgjør et flertall av arbeidskraften i landet?
Det er vanskelig å måle omfanget av de sosiale problemene i Saudi-Arabia. Fraværet av detaljert statistikk, fagbevegelse og en lite utviklet samfunnsvitenskapelig forskning lokalt, gjør det vanskelig å vurdere hvor stort fattigdomsproblemet er.
Pressen bidrar imidlertid overraskende mye. De siste årene har avisene jevnlig tatt opp samfunnsproblemer som arbeidsløshet, fattigdom, prostitusjon, narkotika, og så videre. Denne tendensen har styrket seg etter at kong Abdullah kom til makten 1. august 2005. Selv aidsproblemet er blitt gjenstand for offentlige initiativer: På verdens aidsdag 1. desember kunne man se ambulansepersonell dele ut informasjonsbrosjyrer i Jiddah.
Vil de nye og varige oljerikdommene gjøre det mulig å løse disse sosiale problemene, og skape et bedre helse- og utdanningstilbud? Den første utfordringen vil bli å gi arbeid til alle, ikke minst til titusenvis av unge og et økende antall kvinner som kommer inn på arbeidsmarkedet. Deres forventninger, deres ønsker og deres frustrasjoner er blant det som vil avgjøre landets fremtid.
Man trenger bare å se mengdene av ørkesløse ungdommer som henger i gatene i Riyadh en onsdag kveld for å få et inntrykk av kjedsomheten de lider under – det finnes ingen konsert- og kinosaler, ingen møtesteder for begge kjønn. Det er ingen overraskelse at problemene med kriminalitet og narkotika øker. I helgene reiser noen til øyriket Bahrain for å få et pusterom – dette kongedømmet er forbundet med Saudi-Arabia av en gigantisk bro, som ble krysset av 11 millioner reisende i 2004, og tallet er økende. De reiser dit på jakt etter fornøyelser de er fratatt muligheten til i hjemlandet.
Noen unge saudiere, og ikke nødvendigvis de aller fattigste, velger en annen vei ut, som er mye mer risikabel. Mange reiste til Afghanistan på 80-tallet, etter oppfordring fra saudiarabiske styresmakter og med hjelp fra USA. Så kom en ny generasjon unge, forferdet av massakrene i Bosnia og Tsjetsjenia, og fikk opplæring i Talibans treningsleire. Atter andre, mange tusen, befinner seg nå i Irak.
Etter først å ha engasjert seg mot den sovjetiske og amerikanske fienden, vendte noen seg mot det saudiske regimet, spesielt etter at kongedømmet i august 1990 anmodet amerikanske styrker om å gjøre front mot Irak. Siden har debatten om jihad og ekstremisme blitt mer intens. Spesielt fra mai 2003, da kongedømmet selv ble utsatt for en attentatbølge.² Under toppmøtet til Organisasjonen for islamsk konferanse (OIC) i Mekka 7. og 8. desember 2005 – der kong Abdallahs personlige suksess ble stadfestet – ble det vedtatt en erklæring som slår fast at islam er en moderat religion (wassatiyyah) som avviser «overdrivelse, ekstremisme og trangsynthet».
Sjeik Salman Al- Awdah, en av landets mest populære forkynnere, inkarnerer mer enn noen annen denne utviklingen. Hans daglige program på satellittkanalen MBC under ramadanmåneden har vært en stor suksess. Dette har sammenheng med at programmet ikke bare begrenser seg til forkynning, men også tar opp bredere saker og mer intime og personlige tema, blant annet skjønnhet. Programmet har for øvrig høstet en del kritikk fra konservative miljøer.
Sjeiken tar imot oss utenfor huset sitt, på vei hjem etter å ha ledet bønnen 'asr (tidlig ettermiddag) i moskeen ved siden av. Inne i huset får hans tre små barn undervisning av privatlærer: «Det viktigste av alt er utdanning,» bemerker han. Kontoret hans er sparsomt møblert – et bønneteppe, bokhyller og noen illustrasjoner av trær på veggene.
Han utstråler en bestemt karisma, denne mannen, som byr oss kaffe, dadler og sjokolade – «tradisjonen og sivilisasjonen,» presiserer han og smiler. Sjeik Al-Awdah er en av opphavsmennene til bevegelsen Sahwa («oppvåkning»), som fra slutten av 80-tallet og gjennom hele 90-tallet fornyet islam. Gjennom denne bevegelsen fikk han en hegemonisk posisjon, spesielt i forhold til «liberalerne» og tilhengerne av «modernisme», som så ut til å gjøre rent bord på begynnelsen av 80-tallet.
Med Golf-krisen i 1990-91 flyttet kontroversene seg fra det kulturelle feltet til det politiske. Fra da av var Sahwa-bevegelsen først og fremst opptatt av forholdet til USA og av den innenrikspolitiske situasjonen i kongedømmet. I 1994 ble sjeik Al-Awdah til slutt arrestert, og satt i fengsel i fem år.
Kanskje skyldes det fengselsoppholdet, kanskje selvmordsangrepene fra jihadistiske islamister, attentatene 11. september 2001 eller signalene om større åpenhet fra kronprins Abdallah lenge før han besteg tronen: Sjeiken har i alle fall utviklet seg, prekenene hans er blitt mer nyanserte, samtidig som han er trofast mot dogmet.
Han fordømmer den krigerske tolkningen enkelte gjør av religionen: «Forholdet til ikke-muslimer slås fast i Koranen, men det hender at vanlige mennesker ikke kan lese eller ikke kjenner til konteksten. I suren som har tittelen Muhammed i Koranen, står det for eksempel i vers 4: 'Når dere møter (laqiytum) de vantro, skjær over strupen på dem til de overgir seg.' Men man kan ikke forstå dette avsnittet uten å kjenne konteksten, som er strid. I denne sammenhengen betyr ikke laqiytum 'å møte', men å 'bekjempe'. I tillegg må vi huske islams historie. På Profetens tid (måtte Allah velsigne ham) ble muslimene angrepet. Men de hadde en veileder og søkte ikke hevn fordi det stred mot islams lære. Vet du hvor mange som ble drept under kampene i hans 23 år lange forkynnelsestid? Mellom 250 og 300 døde, i 20 ulike slag. I dag blir mange flere drept i små sammenstøt.»
I juli 2003 deltok sjeik Al-Awdah i den første nasjonale dialogen, som daværende kronprins Abdallah tok initiativ til.³ Der stilte han sammen med sjiamuslimske ledere foran kamera – en modig handling ettersom mange sunnier betrakter sjiaer som kjettere, og sågar ikke-muslimer.
Den samme tendensen til økt åpenhet ser vi også hos sjeik Abdelaziz Al-Gassim, også han opphavsmann til Sahwa-bevegelsen. Han har imidlertid beveget seg langt i reformistisk retning. Forskeren Stéphane Lacroix betegner blant andre sjeik Al-Gassim som «islam-liberaler»⁴ – en betegnelse de fleste av dem det gjelder avviser. De vil ikke bryte med den islamske konsensusen.
Sjeik Al-Gassim er uansett en inspirasjonskilde for unge mennesker som i mange tilfeller har flørtet med radikalisme og som nå leter etter måter å forene islam og politisk liberalisme på. Han leder en jussorganisasjon som utarbeider studier om sharia og juridiske spørsmål. Han snakker rolig og med overbevisning. For ham er den viktigste utviklingen at «det religiøse feltet åpnes for debatt. Staten har alltid ønsket å kontrollere den religiøse institusjonen, men forsøker nå å åpne den opp. Ikke minst fordi de avdøde sjeikene Ben Baz og Ben Uthaymin – to ulemaer med ubestridt autoritet – etterlot seg et tomrom som ingen kan fylle. Dette gjør det vanskeligere for makthaverne å benytte seg av institusjonen (som de gjorde i 1990 i forbindelse med appellen til amerikanske styrker) fordi den har mistet en del av sin troverdighet. Ulema-rådet har til og med måttet godta at noen av dets medlemmer gikk av før de døde, noe som aldri har skjedd før!»
Khaled er funksjonær i departementet for religiøse saker. I tillegg driver han en kommunikasjonsbedrift og arbeider innimellom som journalist. Han tilhører en ny generasjon muslimer som praktiserer religionen, men samtidig er opptatt av de endringene som skjer. For et og et halvt år siden lanserte han og noen venner Hamlah Al-Sekina (som kan oversettes til «kampanje for ro»). Via internett ønsker de å «vekke opp» unge mennesker som har latt seg forføre av radikale islamistiske ideer.
«Vi har hatt 63 000 timer diskusjon med 1 000 personer,» forteller han. «Vi klarte å få 590 av dem til å endre mening i større eller mindre grad. I de fleste tilfellene er debattene anonyme av hensyn til sikkerheten: en del av dem vi snakker med er redde. Vi forklarer dem begrepet jihad, hva sharia innebærer, og hvordan muslimer bør forholde seg til andre.»
«Også liberalere kan henfalle til svart-hvitt-tenkning,» beklager Khaled. «De sier at man må velge mellom liberalisme og islam. Det er vi uenige i, vi er muslimer og vi er liberalere.»
Det er ikke lett å skape en kultur for dialog, den må bygges stein for stein. Temaet for den femte nasjonale dialogen som er satt i gang av kronprinsen som er blitt konge er: «Vi og de andre: en kollektiv, nasjonal visjon for samhandling med sivilisasjoner over hele verden.». Dialogen fant sted i i Abha i midten av desember, og samlet flere titalls intellektuelle, religiøse og representanter fra organisasjonslivet. For første gang ble debattene sendt direkte på tv.
«Vi må først lære å ha en dialog oss imellom,» utbryter Suhayla Hammad Zayn Al-Abidin, idet hun gjør seg klar for å reise til Abha. «Det er ikke opp til oss å avgjøre hvem som er kafir (vantro) og hvem som ikke er det. Det kan bare Gud.» Hun er blitt anklaget for «verdslighet», noe som her i Saudi-Arabia praktisk talt er synonymt med ateisme. Men det finnes ikke noe mer tradisjonelt enn denne kvinnen, både hennes politiske synspunkter – hun fordømmer de utallige sionistiske sammensvergelsene – og hennes respekt for religiøse regler. Men når det gjelder kvinners rettigheter, er hun ustoppelig.
Hun insisterer på at «Islam gir kvinner viktige rettigheter, flere enn vestlige kvinner har. Men i Saudi-Arabia dominerer tradisjoner og tenkemåter som ikke har noen ting med religionen å gjøre. Kvinner har rett til å bruke pengene sine selv, slik var det allerede på Profetens tid. Hans koner gjorde forretninger uten å rådføre seg med ham, mens vi må ha en mahram [formynder]. Det vi ber om, er en gjenreisning av det virkelige islam. Staten støtter oss, motstanden kommer fra krefter i samfunnet.»
Kvinnenes situasjon er imidlertid i endring. Hvis man sammenligner Saudi-Arabia med andre land, er det ingen tvil om at landet ligger langt tilbake – segregeringen mellom kjønnene er uten like noen andre steder. Prosentandelen kvinner i arbeidslivet er svært lav, og de må ha følge av faren eller ektemannen for en rekke gjøremål.
Men det har skjedd reelle endringer i Saudi-Arabia de siste to årene. I dag kan kvinner få legitimasjonskort uten tillatelse fra en formynder, de er sterkt til stede i næringslivet, og de leder offisielle delegasjoner til utlandet.
Valget til handels- og industrikammeret i Jiddah i november var i så måte historisk. Det skulle egentlig ha funnet sted i september, men den nye kongen fikk valget utsatt slik at kvinner skulle få mulighet til å stille som kandidater. To måneder senere, på tross av at flere imamer hadde drevet en hard motkampanje, ble to kvinner valgt (til sammen tolv plasser skulle fylles). I tillegg utnevnte handels- og industridepartementet to kvinner til administrasjonsrådet, av totalt seks personer.
Den intellektuelle liberaleren Hatoon Ajwad Alfassi gleder seg stort over dette. Hun arbeider på universitetet, men har ikke fått lov til å undervise de siste fem årene, uten at hun egentlig vet hvorfor. Hun skriver i avisene med jevne mellomrom. Hun snakker fransk og engelsk, og forteller om sine reiser i Frankrike: Det var der hun bestemte seg for å bruke slør når hun skulle reise til utlandet. «Vi har et positivt syn på den nye kongen, han har sendt ut viktige signaler. Da han kom til makten, tok han imot to kvinnegrupper, begge ganger grupper på rundt 40 personer. Den første besto av ansatte i utdanningsdepartementet, den andre av intellektuelle som kom for å sverge bay'a, troskapseden. Det var en historisk begivenhet, som ble dekket av tv-kanalene.»
Det saudiske samfunnet er i ferd med å bli mer gjennomsiktig. Problemer som familievold har også kommet opp til overflaten. Den nasjonale foreningen for menneskerettigheter oppga i en rapport at 30 prosent av de 5000 sakene den hadde arbeidet med, handlet om familievold. Etter dette har pressen begynt å rapportere om dette problemet. Avisene i Jiddah forteller også om et annet urovekkende fenomen som øker – nyfødte barn som blir forlatt av sine mødre…
Mens debatten om samfunnsproblemer åpnes opp, er utviklingen på det politiske plan mer uviss. Den avhenger av statsoverhodets gode vilje, og alle fremskritt kan bli reversert når som helst – så vagt er regelverket for hvordan det politiske systemet skal fungere.
Kommunevalget er et godt eksempel. Etter å ha blitt annonsert mange ganger de siste årene, ble det til slutt gjennomført i fjor, i perioden februar-mars. Halvparten av medlemmene i de 178 kommunestyrene skulle velges – den andre halvparten utnevnes av myndighetene:
I Østprovinsen var valgkampen mer aktiv enn andre steder. Qatif, en gammel havneby ved Golfen, er et sentrum for politisk og religiøs sjia-islam. Her sto 148 kandidater mot hverandre i fem valgdistrikt. Man anslo at det fantes 120 000 potensielle velgere – 44 000 registrerte seg og 35 000 avla stemme, noe som er en svært høy valgdeltakelse.
Denne regionen, som ligger nær Irak, har politiske tradisjoner som går langt tilbake og som ikke finnes andre steder i kongedømmet: På 50-tallet ble regionen preget av alle politiske bølger i nabolandet: arabisk nasjonalisme, kommunisme, islamisme, og så videre.
«Jeg fikk 24 000 stemmer,» sier Jafar Al-Shayeb, en av de seirende kandidatene med nær tilknytning til sjiamuslimske ledere. «Selve valgkampen var svært kort, men forberedelsene tok lengre tid. Lokale valgkomiteer gjorde en iherdig innsats for å forklare folk hvordan de skulle registrere seg og hvordan de skulle gå frem for å stemme. De hentet dem i moskeene for å få dem registrert eller for å ta dem med til stemmelokalene. Det ble holdt et hundretalls møter i regionen. I vårt valgdistrikt, Tarut, ble det arrangert tre debattmøter med de ulike kandidatene: hver enkelt presenterte sitt program, og deretter fikk publikum stille spørsmål.» Og han føyer til: «Makthaverne blandet seg ikke inn i valget i det hele tatt.»
Etter at valget var gjennomført i hele landet, tok det likevel åtte måneder før det ble offentliggjort et regelverk for kommunestyrene og deres myndighet (som hovedsakelig er rådgivende). To uker etter dette utnevnte styresmaktene den andre halvdelen av medlemmene i kommunerådene – mange av dem ble valgt på grunn av sin kompetanse. I Qatif ble Jafar Al-Shayeb valgt til leder for kommunestyret (men ordføreren blir fortsatt utnevnt ovenfra). Andre steder er ordføreren også leder for kommunestyret.
Sjeik Hassan Al-Saffar tar imot oss i den gedigne mottakelsessalen i en stor villa i Qatif. En elegant, slank mann, med veltrimmet skjegg og hvit turban – som sjiamuslimske dignitarer bruker. Han har et ungdommelig utseende, men har bak seg en lang karriere som aktivist: Han flyktet fra landet i 1980, etter et sjiamuslimsk opprør i kjølvannet av den iranske revolusjonen i 1979, og vendte tilbake først i 1995, etter å ha undertegnet en avtale med kongedømmet. Han har fått større handlingsrom, men er fortsatt prisgitt politikernes luner. Noen av bøkene hans er utgitt i Saudi-Arabia, mens andre må utgis i Libanon.
Sjeiken er først og fremst opptatt av diskrimineringen sjiamuslimer utsettes for. «Det må bli en slutt på det. Den nasjonale dialogen har riktignok brutt ned noen murer mellom sunnier og sjiaer, men vi befinner oss fortsatt på diskusjonsstadiet. Konservative miljøer innenfor den religiøse institusjonen utøver et sterkt press mot disse samtalene, og det skjer iblant også blant oss,» vedgår han. «Jeg har møtt viktige sunnimuslimske sjeiker, som Salman Al-Awdah. Han sa positive ting, og jeg tror han har utviklet seg. Men han presses av de konservative, og vil ikke miste sin innflytelse. Vi trenger felles initiativer for at det skal skje en utvikling, både blant sunniene og sjiaene.»
Sjeik Al-Saffar konkluderer med å si at «vi er ikke tilhengere av en rask endring, vi vil ikke gjøre landet til et nytt Algerie. Men makthaverne bør gi ordet til flere strømninger, for å etablere et styrkeforhold som i større grad åpner for reformer. Det må utarbeides klare regler for det politiske systemet og inkludere de kreftene som ønsker å delta i det. Det vil ansvarliggjøre dem. Foreløpig finnes det ikke noen konkrete planer, og de positive signalene som er kommet hittil, er fortsatt ikke mer enn blekk på papir.»
Vi møter denne relative pessimismen hos mange intellektuelle og aktivister. Noe av bakgrunnen for det, er en appell om konstitusjonelle reformer som ble offentliggjort mot slutten av 2003. Initiativet kom hovedsakelig fra islamistiske miljøer. Som professor Abdallah Al-Hamed, en av deres talsmenn, medgir, ønsket de å etablere en autonom tilstedeværelse: «Vi krever en endring fra absolutt monarki til konstitusjonelt monarki. Riyadh-appellen var en innstendig oppfordring til toleranse, samhold, humanisme. Det var hovedsakelig et initiativ fra krefter som påberoper seg islam. Jeg mente det var viktig at en religiøs strømning uttalte seg positivt om demokratiet, for å trekke vekk teppet under føttene på dem som oppfordrer til regimeskifte og for å tvinge volden på retrett. Vi mener at en stat ikke kan være islamsk hvis den ikke er demokratisk, hvis den ikke er styrt av en grunnlov.»
Gikk dette kravet om konstitusjonelle reformer for langt for makthaverne? I alle fall iverksatte myndighetene harde tiltak mot en reformbevegelse som ble stiftet i 2002-2003 med stilltiende støtte fra kronprins Abdallah. Det var desto lettere å undertrykke denne bevegelsen fordi den var splittet av islamistenes soloutspill. Poeten Ali Al-Dumaini var en av de som ble fengslet: «Arrestasjonene var ulovlige, vi hadde ikke brutt noen lover. De fratok oss retten til forsvarer, og politiet konfiskerte til og med tekster som vi hadde skrevet for å forberede forsvaret vårt, fra cellene våre. Heldigvis hadde familiene våre kopier. Dommeren tvang igjennom at rettssaken skulle holdes for lukkede dører.» Den første sesjonen i retten førte nemlig til flere svært kritiske artikler mot regjeringen, spesielt på internett.
Tre menn fikk strenge fengselsstraffer: Professor Matruk Al-Falih (arabisk nasjonalist) fikk seks år; professor Abdallah Al-Hamed (islamist) fikk sju år; og poeten Ali Al-Dumaini (tidligere kommunist) fikk ni år. Ingen hadde begått noe lovbrudd, ingen hadde oppfordret til voldsbruk, alle gikk inn for fredelige reformer.
Hvorfor grep ikke kronprinsen inn mot dette? Den vanligste forklaringen er interne maktkamper og kronprins Abdallahs problemer med å hevde sin autoritet. Har dette endret seg etter at han ble konge og oppnådde en enorm popularitet (det ble svært godt mottatt at han frasa seg tittelen «hans majestet» og tradisjonen med kyssing på hånden)?
«Etter at vi ble løslatt,» understreker Al-Dumaini, «ba vi om et privat møte med kongen. Vi ville styrke vårt forhold til ham, for å oppfordre ham til å videreføre den fortsatt usikre reformprosessen. Vi fikk bare møte ham i offentlighet. Hver og en av oss holdt et kort innlegg der vi bekreftet at vi støttet ham på veien mot reformer, hånd i hånd, hjerte mot hjerte. Statsoverhodet svarte at vi var gode borgere, at vi var hans brødre og sønner». Al-Dumaini håper nå å få tilbake passet sitt og få muligheten til å reise igjen.
Hvilket bilde sitter så leseren igjen med etter denne kaleidoskopiske⁵ utforskingen av Saudi-Arabia? Kvinner som fortsatt er undertrykte eller kvinner som frigjør seg? Makthavere som åpner for reformer eller som holder fast ved konservatismen? Et samfunn som står på stedet hvil, eller som har satt seg i bevegelse? Forhåpentligvis gir det i alle fall en skisse som riktig nok er vag, men flerfarget, av et samfunn og et land som ikke kan beskrives i «svart og hvitt», og som det fortsatt gjenstår å oppdage.

oversatt av G.E.

1 I mars 1999, da landet hadde vært igjennom en vanskelig periode, økte børsindeksen med ti prosent. Hver dag utføres 60 millioner transaksjoner, mot 10 millioner for ett år siden.
2 Le Monde diplomatique vil neste måned komme tilbake til spørsmålet om terrorisme i Saudi-Arabia, i samband med den regionale situasjonen, spesielt i Irak.
3 Denne dialogen har funnet sted i Riyadh (juli 2003, om den generelle problematikken), i Mekka (desember 2003, intellektuell dialog), i Medina (juni 2004, om kvinnespørsmålet) i Østprovinsen (desember 2004, om ungdom) og i Abha (desember 2005, dialog med andre).
4 Se Stéphane Lacroix, «Islamo-Liberal politics in Saudi Arabia», i Paul Aarts og Gerd Nonneman, Saudi Arabia in the Balance, Hurst & Company, London, 2005.
5 Kaleidoskop: dette ordet betegner «en sylinder der fargefragmenter reflekteres gjennom et spill mellom vinkelformede speil.» På begynnelsen av 1800-tallet fikk ordet en overført betydning–«en rask og vekslende rekkefølge (av fornemmelser, inntrykk)». Dictionnaire historique de la langue française, Le Robert, Paris, 1992.
(…)