Tsjetsjenia – fremdeles bygget på mistenksomhet

Nesten syv år etter at den andre russiske militærkampanjen begynte i Tsjetsjenia, er det ennå farlig å reise inn i dette området som journalist. «Anti-terror operasjoner» foregår fremdeles.¹ Vi må man ta veien østover fra Ingusjetia. Dette er en «tsjetsjenisert» republikk hvor krigens følger gjør at de daglige grusomhetene anses som «normale». Vi kan ikke ta hovedveien hvor vi vil komme til den berømte kontrollposten Kavkaz. I stedet må vi finne andre grå og gjørmete overfartsveier.På flyet fra Moskva sitter Aza. Hun er en vakker ingusjer på femti år med rødbrunt hår, firkantet frisyre, og er sirlig sminket. Aza forteller at hun er på vei for å besøke familien i Sleptsovski (ved grensen mot Tsjetsjenia) i forbindelse med bryllupet til hennes 18 år gamle niese. Aza forlot Groznyj og flyttet til Moskva i 1994, dagen før den første militærkampanjen. Hun har ikke vært tilbake siden. «Jeg har ikke lyst til å se en gjennomhullet, sønderrevet og deprimerende by, og ødelegge alle mine minner fra barne- og ungdomsårene». Hun tørker en tåre: «Hvordan har man kunnet la denne krigen forgifte alt – til og med vårt forhold med et «broderfolk»? Jeg blir så utrolig skamfull når jeg ser den der Ramzan Kadyrov² vise seg fram på sine joggeturer med Putin i Kreml! Hvorfor valgte de ham? Han er fullstendig inkompetent. Dumheten lyser jo i ansiktet hans!»
Aza holder ennå en knapp på Ruslan Autsjev, i likhet med et stort antall ingusjere. Autsjev var president av Ingusjetia helt til han ble avsatt i 2003. Den tidligere offiseren hadde prøvd å beholde det gode forholdet til den tsjetsjenske presidenten, og tidligere separatistleder, Aslan Maskhadov. Han ble drept i mars 2005 av de russiske styrkene. «Alle de menneskene er en del av fortiden nå. Det er så bortkastet!», beklager hun seg. «Men det viktigste er jo at ingen av de spørsmålene som separatistene stilte har fått noen svar i løpet av denne krigen. Hva kommer til å skje nå?». Dette spørsmålet stilles av alle dem, tsjetsjener eller ikke, som ble værende i dette ørkesløse området fordi de ikke hadde noen andre steder å dra. Syv år er gått og det er ennå vanskelig å skaffe strøm og rennende vann.
Muslim på 28 år er fjerdemann i en søskenflokk på syv.³ Han bor fortsatt i Sleptsovski hos sine foreldre etter en «flukt» på noen måneder i Kasakhstan hvor han jobbet på byggeplasser. Helt siden moren tryglet ham å komme tilbake, har han forsøkt å tjene seg noen penger, men kjeder seg kraftig. Muslim fikk tak i fem spillemaskiner av en tidligere tsjetsjensk boksemester som hadde eksilert til Moskva. Imidlertid står maskinene i Ingusjetia. Det har de gjort helt siden Kadyrov innførte forbud mot spillehaller på tsjetsjensk territorium. Muslim strever med å øke fortjenesten av «spillehallen» sin, men det er stor konkurranse. Han er gammel nok til å stifte familie, men har ikke funnet en «sjelevenn» til foreldrenes store skuffelse. For et bryllup vil legge til rette for at han drar til sin bror i Polen.
En av hans kamerater, Ahmed, skal derimot gifte seg i begynnelsen av mai. Han har til og med tenkt å flytte tilbake til Groznyj med sin 22 år gamle framtidige kone. Når man hører på ham får man inntrykk av at den tsjetsjenske hovedstaden har gjenvunnet sin status som «storby»! Han håper å få tak i arbeid ved hjelp av onkelen som er ansatt i den russiskvennlige statsadministrasjonen. Dessuten har han tenkt å bytte ut bilen, siste Jiguliu-modell kjøpt ny for 10 000 dollar, mot en toroms leilighet i sentrum. Muslim vet godt at det bare er dem med kontakter som får jobb i Groznyj. Eller så kan han involvere seg i de såkalte kadytovsti, det vil si de «store armene» som utgjør omgangskretsen til statsminister Kadyrov. Men det vil han ikke. Storebroren Anzor overlever ved hjelp av lysskye forretninger og svindel. Han betaler for eksempel en lege for å få utstedt en «invaliditetsattest» som gir rett til en liten trygd. «Det koster 800 dollar. Men etter dette mottar vi 30 dollar i måneden så lenge vi lever…».
Etter vi har krysset grensen til Tsjetsjenia, drar vi i minibuss mot Groznyj. Slapset laver ned. Radioen spytter ut de sedvanlige russiske «hits». I hver eneste bil er musikken skrudd på for fullt. Det virker som om man prøver å glemme eller å narre seg selv. Mobiltelefoner har blitt allemannseie etter at de dukket opp for cirka to år siden. Alle vil imidlertid at man ringer dem og ikke omvendt, for å ringe er svært dyrt. Tsjetsjenia betraktes teknisk som en «stengt sone». Man mistenker Megafon, det eneste selskapet som har rett til å sende mobilsignaler i republikken, for å ha tette bånd med de hemmelige tjenestene. Selskapets hovedkontor i Groznyj er tidvis skue for demonstrasjoner fra misfornøyde kunder som roper at «Megafon raner oss». Fra tid til annen forsvinner dessuten kreditten til visse kunder i løpet av natten…
Langs veien står flunkende nye bensinpumper av merket Leader. Merket tilhører Kadyrov-familien. Storslåtte hus i rød murstein står ved siden av bygninger gjennomhullet av kuler, med ødelagte husvegger og knapt et tak. Vei- og reklameskilt har dukket opp i de store veikryssene. Ved innkjøringen til hovedstaden står det Groznyj med nye bokstaver. Trafikklysene i byen fungerer, men ennå nøler bilistene å stoppe ved dem.
Minutka-plassen er ennå fylt med svære rester av betong. Ingenting har blitt bygget opp igjen her. Vi kjører gjennom tunnelen og videre langs Seiers-avenyen (før i tiden Lenin-avenyen). Til venstre troner en statue i naturlig størrelse på toppen av en gigantisk sokkel i rød marmor. Det er Ahmed Kadyrov iført papakha (den tradisjonelle pelshatten) og med et bønnekjede i høyre hånd. To offiserer væpnet med kalasjnikov står vakt ved monumentet døgnet rundt. Etter å ha passert den pastellblå ortodokse kirken til høyre (én av de første religiøse bygningene som ble gjenoppført), ankommer vi Groznyj sentrum. Her finner vi basaren i full aktivitet på formiddagen. Som alltid er den overfylt av hullete møbler. Den overbygde delen har delvis blitt gjenoppført i kryssfiner, men kjøpmennene fortsetter å legge ut varene sine rundt omkring. Vi passerte elleve kontrollposter på veien fra Sleptsovski, det vil si tre ganger mindre enn for to år siden.
Gatene er fylt av ungdom. Nesten alle er under tjue år. Mange av dem hadde reist fra Tsjetsjenia da krigen var på sitt verste under det russiske bombetoktet vinteren 1999-2000. Etter at portforbudet har blitt opphevet kan vi nå kjøre rundt etter mørkets fremfall, dog med en viss risiko. Vi snakker med studenter i de små kafeene hvor man kan sette til livs en skål med laghman (pasta med kjøtt og grønnsaker) for 30 rubler (mindre enn 1 euro). Ungdommene sier seg fornøyd med Kadyrov. Noen av dem skryter også av å ha snakket med ham. Samtalen ble filmet av den lokale tv-stasjonen. «Han er ærlig, direkte og virkelig klar til å hjelpe oss», sier én. Han forteller videre at: «Da vi trengte bussforbindelse fra landsbyene til universitetet, gav Ramzan straks ordre og dagen etterpå var problemet løst.»
Størsteparten av de unge har ikke lyst til å reise fra den skadeskutte republikken, selv om de føler at «krigen ikke er over» og at «bojevikene (tsjetsjenske krigere) kan vende tilbake». Aslan, 17 år, sier til slutt hva han drømmer om: Å bli ansatt i det tsjetsjenske opprørspolitiet MVD i innenriksministeriet «for å kunne bære våpen fullt lovlig og ha papirer som gir meg rett til å reise hvor jeg vil i hele området». Hans ti år eldre søster, Madina, hever blikket mot himmelen. Men Aslan fortsetter og sier at «jeg har ikke noe valg… Eller så vil jeg drive forretning og bli rik. En ting er uansett sikkert: Å studere er til ingen nytte. Det er altfor dyrt, nivået er elendig og det gir ingen muligheter for arbeid».
I Groznyj lyder ikke lenger av krigens sedvanlige ståk nattestid. I perioden mellom 2000 og 2004 var ståket imidlertid konstant. Det har blitt sjeldnere med kolonner av pansrede militærkjøretøy. Ofte kunne de strekke seg over flere kilometer. Det snakkes ikke lenger så ofte om zatsjistkiene, de grusomme «utrenskings»-operasjonene. Medaljen har imidlertid sin bakside. For det er for tiden oppgjørets time i republikken, men denne gangen står det mellom tsjetsjenere. Det hele er briljant iscenesatt av Moskva. Groznyj kan gi inntrykk av å være i opprør på nytt, men dette er bare en fasade, akkurat som «rekonstruering» av Seiers-avenyen og fraværet av den nyvalgte politiske klassen. Det er en klasse som er oppsatt av sin troskap til den russiskvennlige lederen. Tsjetsjenere understreker at dette er leder som er fryktet «som Stalin var i sin tid».
Zainap Gasjeva er leder av den uavhengige organisasjonen Krigens ekko. Hun er stadig på reisefot mellom Groznyj og Moskva. I april fikk hun ferdigstilt et barnehjem takket være tysk støtte. Hun ble sterkt berørt av det Rachid, 33 år, fortalte henne. Dette var en ung mann hun hadde spurt om hjelp til å male to trappeoppganger i bygningen. «Jeg hadde lyst på noe lystig. Men han malte noe veldig trist og forklarte at han ikke kunne gjøre noe annet. For det gjenspeilet hans sjel. Etter å ha insistert fikk jeg ham til å gjøre det om igjen. Han innrømmet at han håpet at dette kaoset ville ta slutt. Men han tvilte på at andre og mindre korrupte politikere ville komme til makten».
Rachid ankommer plassen foran barnehjemmet på sykkel. Etter å ha snakket noen timer, betror han seg delvis. Han illustrerer hvor dypt depresjonen egentlig stikker hos dem på hans alder: «Jeg blir helt dårlig av alt det som skjer i mitt hjemland. Ingenting er rent og alle lider. Religionen er mitt tilfluktsted. Men jeg går ikke i moskeen i nabolaget hvor alle går for å beklage seg over alle sine problemer, husdyr, pensjon eller for sine sykdommer. Vi arrangerer det heller hos hverandre». Rachid og kameratene hans bruker sms for å avtale bønnemøter. «Vi har ikke lenger noen respekt for de eldre. De har ikke lenger respekt for seg selv og har latt seg involvere alt for mye i politikken. Den militære krigen er utvilsomt over, men krigen fortsetter med et konstant psykologisk press». Han har også fått tilbud om å jobbe for kadyrovtsiene, men takket nei av frykt for å «skitne til hendene». Og heller ikke Rachid ønsker å forlate hjemlandet sitt, for «hvis alle drar sin vei, hvem er da igjen?».
Det som slår oss først er naturlig nok forandringen. En viss økonomisk aktivitet har tatt seg opp igjen (basar, offentlig transport, administrasjon, byggeplasser i byen, kafeer, restauranter) og det er en normalisering i det politiske miljøet (folkeavstemming over grunnloven, presidentvalg, parlamentsvalg). Men bak denne fasaden spøker ennå krigen i alles tanker. Dette har ført til en ny type mellommenneskelig forhold som er bygget på mistenksomhet. «Før kunne man mer eller mindre regner med hverandre. Det er ikke lenger tilfelle», beklager Gasjeva. «Folk angir hverandre for å bli vel ansett av en eller annen innflytelsesrik person i regjeringen, eller for å motta en slikk og ingenting. De stenger seg inne i frykt, de sovner og våkner i frykt. Hva kommer til å skje i morgen? Ingen vet det med sikkerhet. Vil statsminister Kadyrov være lenge ved makten? Vil han blitt drept som sin far?⁴ Når vil bojevikene gå til motangrep og vil de komme tilbake til makten når de eventuelt gjør det? Alle er motvillige til å involvere seg politisk for å ikke risikere represalier ved et eventuelt skifte.». Gasjeva konkluderer at «faktisk er det ingen som har tro på stabiliteten til dette regimet som Moskva beskytter».
Spørsmålene som krigen stilte er ennå ubesvarte. Nå har de dessuten blitt tabu. Hvem tør for eksempel å huske på at den første tsjetsjenske statslederen het Djokhar Dudajev?⁵ På skolen lærer tsjetsjenske barn, offisielt, at deres første president het Ahmed Kadyrov, og var far til Ramzan.